Wikileaks tydeliggjør informasjonssamfunns logikk

Wikileaks eksemplifiserer informasjonssamfunnets virkemåte. Kommunikasjon gjennom digitale nettverk er preget av flere egenskaper (Persistence, Replicability, Scalability, Searchability) som endrer kommunikasjonvilkår og som reiser nye problemstillinger knyttet til kontroll, autentisitet og privacy. Våre kommunikasjonpraksiser vil dermed tilpasse seg den nye informasjonregime. 

I nettverksamfunnet har telekommunikasjon, datakommunikasjon og massekommunikasjon blitt integrert i et unikt medium, Internett. Denne integrasjonsprosessen er et resultat av to revolusjonerende teknikker, digitalisering av alle media og bredbåndsoverføring gjennom kabel og luft. Internett åpner muligheten for interaktive kommunikasjon. I tillegg er Internett basert på digital koding, noe som gjør standardisering av innhold og transformasjon av linear tekst i hyperlink, lettere. 

Disse to egenskaper muliggjør informasjonprosessering, for eksempel ved hjelp av søkemotorer. Gitt disse tekniske kjennetegn, forvandler Internett mønstrene for informasjontrafikk. Mens de tradisjonelle media (radio, TV) var basert på distribusjon av informasjon fra et senter som er informasjonskilde til lokale enheter, muliggjør Internett nye trafikk mønstre som konsultasjon (informasjonseleksjon fra lokale enheter sendt til et senter som er informasjonskilde), registrering (sentralisert informasjonsinnsamling fra lokale enheter som er informasjonskilde), og samtale (utveksling av informasjon mellom to eller flere lokale enheter som bruker et felles medium). Internett kombinerer disse fire kommunikasjonmønstrene og tillater flere desentraliserte former for kommunikasjon. 

Digitale kommunikasjonsnettverk er preget av fire egenskaper (affordances) som transformerer våre kommunikasjonpraksiser på en radikal måte. Den første er persistence det faktumet at digitale informasjon lar seg lagre og arkivere. Alle former for digitale kommunikasjoner vil dermed kunne vedvære utover kommunikasjonøyeblikket. Den andre, replicability, er knyttet til digitale koders evne til å bli replisert og kopiert på en lettvint og ikke kostbar måte. Den tredje, scalability, betyr at informasjon i digitale nettverk kan ha ulike grader av synlighet – fra å være mellom to personer til å bli massekommunikasjon. Den siste, searchability, referer til digitale informasjons søkbarhet gjennom automatiske søkeverktøy. 

Wikileaks har utnyttet maksimalt disse egenskapene, det som gjør det nesten umulig å beholde digitale informasjon hemmelig. I tillegg ved å bygge på nettverks tilpasningsevner (fleksibilitet og desentralisering) er det umulig å stoppe Wikileaks som repliserer seg selv i mange speiler over Internett. 

Ved å eksemplifisere informasjonssamfunnets logikk, peker Wikileaks på hvordan våre kommunikasjonvilkår har endret seg. I en digital verden har vi i mindre grad kontroll over våre ytringer. Alt som kommuniseres digitalt kan repliseres, kopieres, dupliseres og publiseres videre. Samtidig som autentisiteten av det som publiseres ikke kan tas for gitt. Digitale informasjon kan lett modifiseres og når kommunikasjonen foregår under risiko av å bli offentliggjort kan vi reise spørsmålstegnet over dens autentisitet. Til slutt bidrar digitale kommunikasjonsnettverk til å innskrenke vår privacy. En større andel av våre ytringer må oppfattes som offentlige og en større del av vår identitet og personlighet blir utsatt for offentliggjøring. Med den nye informasjonregime må alt som kommuniseres digitalt kunne tåle offentlighetens lys.

Hvorfor må vi være private i sosiale medier? Er privat utrykk i sosiale medier et tegn for narsissime?

Kommunikasjon i sosiale medier, sammenliknet med ansikt til ansikt kommunikasjon, innebærer at vi har tilgang ti få sosiale indikasjoner om vår partnernes identitet. Selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde (svake) relasjonelle bånd med fremmede personer. 

Når vi interagerer i digitale medier har vi tilgang til få elementer av våre kommunikasjonspartneres sosiale identiteter. Formålet med bruk av ulike medierte kommunikasjonsteknologier har vært, helt fra de første skriftene, å kunne utveksle informasjon mellom mennesker uten å være fysisk til stede. Sosiale medier ekspanderer mulighetene for instant og ikke-fysisk kommunikasjon uten begrensinger knyttet til tid eller rom. Sosiale medier gjør det også mulig å kommunisere med mange samtidig, samt å ha en personlig konversasjon i full offentlighet.

I sosiale medier er vi engasjert med partnere som ikke nødvendigvis er tilstede (i asynkron kommunikasjon) og vi kommuniserer med personer som vi ikke nødvendigvis er kjent med fra før av. I sosiale medier kan vi være både tilstede og fraværende. Kommunikasjon og tilstedeværelse er avskilt. Det gir oss en større grad av kontroll over vår kommunikasjon, våre sosiale engasjement og sosiale møte, og måten vi presenterer oss selv på. Vi kan i større grad enn i ansikt til ansikt relasjoner regulere måten vi interagerer på. Vi kan unngå å interagere, vi kan velge når og med hvem vi interagerer og vi kan, til en viss grad, bestemme hva vi avslører av oss selv og hvordan.   

Samtidig er mellommenneskelig kommunikasjon ikke bare basert på utveksling av informasjon men også på utveksling av ikke verbale tegn som definerer kommunikasjonskonteksten, som gir mening til den utvekslede informasjon, og som indikerer partnernes sosiale identiteter.  Disse elementene er fundamentale for å kunne inngå i en relasjon, uansett hvor svak eller sterk er relasjonen. I sosiale medier, særlig når vi kommuniserer med fremmede, er disse sosiale indikasjonene begrenset og knappe. Vi deler ikke den samme fysiske konteksten, vi kan ikke se hverandre, vi kan ikke tolke våre kroppslige og ansikts bevegelser, vi kan ikke se hverandres blikk og utseende, vi kan ikke høre hverandres stemme. Alle disse ikke verbale tegn er viktige i ansikt til ansikt kommunikasjon for å kunne tolke den utvesklede informasjonen og for å formidle ens identitet. I fravær av slike sosiale indikasjoner bruker vi tekstuelle og andre medierte utrykk (bilder, videoer, osv.) for å si noe om oss selv. Det er ikke nødvendigvis narsissime som fører oss til å bli private i sosiale medier, men kommunikasjonskonteksten.  For å kunne knytte meningsfulle relasjoner i sosiale medier, hvor ikke verbale sosiale indikasjoner er knappe, må vi kompensere ved å avsløre litt av hvem vi er, vi må være private i full offentlighet.       

Våre nye kafeer er ikke på Facebook

Sosiale medier kan tilsynelatende fremstå som en ideell offentlighet etter Habermas begreper. Men den nye offentligheten danner en ny virkelighet som ikke la seg fange med våre tradisjonelle forståelsesbriller

Jan Inge Reilstad argumenterer i sin kronikk i Aftenposten 30.10.2010 med at ”Facebook ligner mistenkelig på den idealoffentligheten Habermas mener er utspring for den moderne offentligheten”. Jeg vil argumentere for en kritisk bruk av velkjente begreper på den nye digitale virkeligheten. Effekten av digitale og sosiale medier kan ikke forstås ved å projisere i et nytt (online) rom våre etablerte mentale kategorier. Digitale og sosiale medier endrer offentlighetens virkemåte og form av flere grunner.

Grenser viskes ut

Skillet mellom den private og den offentlige sfæren er vanskelig å opprettholde med de nye digitale og sosiale mediene. Den tradisjonelle forståelsen av offentligheten har en territoriell dimensjon som innebærer at offentligheten er assosiert med det synlige: det offentlige (gaten) er synlig mens det private (hjemmet) er usynlig. Den har også en politisk dimensjon som relaterer til den allmenne interessen, det som er av interesse for publikumet og som krever offentliggjøring. Disse to dimensjonene, synlighet og allmennhet, er ikke lenger sammenfallende i digitale medier. Alt som er synlig i det digitale rommet er ikke nødvendigvis av allmenn interesse.

Gråsone

Konversasjon og informasjon, offentlige anliggende spørsmål og personlige samtaler foregår samtidig i det samme digitale rommet (f.eks. Facebook og Twitter) og i et mer eller mindre åpent lys (avhengig av personlige restriksjoner). Våre handlinger foregår i en slags gråsone, i et spenningspunkt mellom lys og mørke, i et kontinuum mellom synlighet og usynlighet hvor hver enkelt må navigere og bestemme seg for en grad av offentlighet.

En egen nettverkslogikk

Synlighet i digitale medier – for eksempel hvor mange lesere eller venner en blogg eller en Facebook side får - er et resultat av uorganiserte og i utgangspunktet ukoordinerte handlinger som aggregeres ut fra to mekanismer. Digitale sosiale nettverk (som Facebook eller Twitter) kombinerer en bestemt nettverksstruktur (småverdenstruktur, hvor alle er koblet på en direkte eller indirekte måte) med aggregeringsmekanismer i søkemotorer som Google (PageRank), som fører til en hierarkisering basert på popularitet og synlighet. Siden søkemotorer viser internettsidene som er mest populære først, oppstår det en forsterkningsprosess hvor både sider og innhold som er populære sprer seg raskt i nettverket og blir enda mer populære. Samtidig blir flertallet av sider og innhold usynlig. Nettverkslogikken er annerledes enn logikken som kjennetegner massemediene og den tradisjonelle offentligheten.      

Økt innflytelse

Det er viktig å understreke at de nye mediene ikke bare danner en nye debattarenaer, men også åpner nye muligheter for et samarbeidsdemokrati. Digitale og sosiale medier tilbyr billige storskala samarbeidsverktøy, de så kalte wiki, som gjør politisk mobilisering enkelt og billig. Disse nye medier er kanskje mindre egnet for samfunnsdebatt enn de er for storskala mobilisering og samarbeid. På denne måten kan sosiale medier føre til økt demokratisering, ikke i form av mer debatt men i form av medborgernes økte innflytelse på politiske beslutninger, det som tradisjonelt har vært reservert mektige og organiserte interesser.   

Nye begreper for ny virkelighet

Alle disse prosessene er i ferd til å utvikle seg foran oss og utfallene når det gjelder den kollektive offentligheten og demokratiet er uklare og usikre. Vi trenger nye begreper og nye metoder for utforske denne nye virkeligheten. Facebook er ikke en moderne versjon av 1800tallets kultiverte kaféer, den er en ny form for offentlighet som vi bare begynner å se konturene av.

Fortrengte temaer i norsk forskning på sivilsamfunnet

Det som slår meg når jeg setter sivilsamfunnsforskning i Norge i et internasjonalt perspektiv er de ”fortrengte” forsknings spørsmål, dvs. temaer som er utbredt som forskningsfelter i Europa og USA og som aldri er reist i Norge.  En forklaring på dette er at de institusjonelle og diskursive rammene som kjennetegner et nasjonalt sivilsamfunn er med på å definere og begrense hvilke spørsmål som blir aktuelle som forskningstema.

I Norge er den frivillige sektoren oppfattet som:

- Avskylt og selvstendig fra staten;

- Utelukkende frivillig (uten profesjonelt innslag);

- Forankret i sosiale bevegelser (ikke tjenesteytende); 

- Basert på medlemskap og solidaritet (ikke filantropi);

- Demokratisk styrt.

Konsekvenser. Den første konsekvensen er at en slik forståelse utelukker mulighet til å undersøke frivillige (nonprofit) organisasjoner fra et økonomisk perspektiv, som økonomiske aktører. Ideen om at frivillige organisasjoner (som økonomiske organisasjoner) har særegenskaper, både i forhold til fortjeneste baserte organisasjoner og til offentlige organisasjoner, er fraværende som forskningstema.  En annen konsekvens er at ideen om en tredje sektor, som et alternativ til både markedet og offentlig organisering, er et ikke-aktuelt tema.  En tredje konsekvens er at forholdet mellom stat og sivilsamfunn er beskrevet i form av en dikotom og polarisert relasjon (som utelukke hverandre) og ikke i form av en samarbeidsrelasjon (som er sammenvevet og komplementære).  

Det er særlig 4 temaer som er gjenstand for en omfattende forskning i Europa og USA og som er så godt som fraværende i Norge. Dette betyr ikke at disse temaene ikke er en del av den norske virkeligheten, men at de ikke er oppfattet som substansielle og betydningsfulle problemområder.

Særegenskaper av frivillige organisasjoner som velferdsprodusenter. Ikke alle frivillige organisasjoner faller innenfor den idealtypiske norske forståelsen (uten betydelig innslag av offentlig finansiering, ikke profesjonalisert, ikke tjenesteytende, og medlemskapsbasert). Mange organisasjoner innenfor utdanning, velferd, og bistand avvikker fra denne idealtypiske forståelsen.Vi vet litte om hva kjennetegner disse organisasjonene, hvordan de skiller seg ut fra offentlige og kommersielle organisasjoner som opererer i de samme feltene, samt hvilke betydning de har for velferdsproduksjon og for samfunnet for øvrig.

Sosialt entreprenørskap. Knyttet til frivillige organisasjoners økonomiske rolle er temaet ”sosialt entreprenørskap” som har blitt et selvstendig forskningsfelt i Europa og USA og som er veldig lite utforsket i Norge. Sosiale bedrifter (social enterprizes) er bedrifter som har en eierform som verken er kommersielle eller offentlig (ofte frivillige organisasjon, stiftelse eller samvirke) som har et innslag av markedsbasert aktivitet og som har sosiale målsetninger (sosial integrasjon, omsorg, bistand, osv..).   Antageligvis finnes det mange sosiale bedrifter og mange sosiale entreprenører i Norge, men fenomenet som sådan er ikke gjenstand for forskning eller for offentlig politikk.  

Samarbeidsformer mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter eller næringslivet. Den normative forståelsen av en frivillig sektor som avskilt og selvstendig både fra markedet og fra det offentlige fører til en usynliggjøring av samarbeid og samhandling mellom offentlige aktører, markedsaktører og offentlige myndigheter. Både på lokalt og på nasjonalt nivå finnes det mange former på samarbeid mellom de ulike typer aktører og mange arena for samhandling som ikke er problematisert og undersøkt av sivilsamfunns forskning.   

Organisatoriske formål og styring (governance). Forestilling av en frivillig sektor som er utelukkende demokratisk organisert og styrt underkommuniserer alle problemstillingene knyttet til frivillige organisasjoners styringsmekanismer. Mange organisasjoner som tilhører den frivillige sektoren enten de er stiftelser eller ikke er medlemsbaserte er kjennetegnet av spesielle styringssystemer (som er forskjellige både fra kommersielle og offentlige virksomheter) som reiser særskilte problemstillinger og som er i liten grad utforsket i den norske konteksten.   

Hvis man ser fremover trenger vi mer kunnskap på de temaene som er gjenstand for forskning samtidig som vi trenger å utvide forskningen til nye temaer. Dette innebærer å ta hensyn til mangfoldigheten som kjennetegner den frivillige sektoren og særlig å ta hensyn til organisasjoner som avvikker fra den idealtypiske norske frivillige organisasjonen. Ved å redusere den frivillige sektoren til en ideell type av organisasjoner risikere man at kartet ikke stemmer overens med terrenget. 

Innvandrerorganisasjoner som brobyggere

 
Her er teksten av en kronikk skrevet sammen med min kolleger Guro Ødegård (Senter for forskning på frivillighet og sivilsamfunn v/ Institutt for samfunnsforskning) og publisert  i Aftenposten Aften 29. september 2010.

Integrasjon og foreningsliv. For at integrering skal lykkes, må det lokale sivilsamfunnet, og særlig lokale innvandrernettverk spille en aktiv rolle.

Konflikter. Nylig har Groruddalen vært trukket frem i mediebildet som et skrekkeksempel for den etniske og kulturelle segregeringen som truer den norske kulturen og minoritetenes integrering. Det har blant annet kommet til syne hvordan konflikter preger enkelte lokalmiljø og borettslag med høy innvandrertetthet. Slike konfliktene oppstår i mangel på kollektive møteplasser hvor ulike etniske grupper kan samles og bidra i utviklingen av det lokalsamfunnet man er en del av.

Forvitring. Fraværet av tradisjonelle norske lag og foreninger er påtagelig i mange etnisk heterogene lokalsamfunn. Lavere fødselsrate fra 1980-tallet i kombinasjon med en voksende andel innvandrere uten erfaringer med korpsånd eller idrettens dugnadskultur, har bidratt til at slike organisasjoner gjennom 1990-tallet enten har forvitret eller blitt marginalisert i en del lokalsamfunn. Utviklingen har vakt bekymring, og i Grorudalssatsingen er styrking av det lokale foreningslivet som integrasjonsarena en av målsettingene. Når rekrutteringen til sivilsamfunnets organisasjoner svekkes, mister man ikke bare arenaer som kobler mennesker som ikke kjenner hverandre sammen, man får også færre interessebaserte og meningsbærende kanaler innenfor en rekke samfunnsområder. Dette fører til at den lokaldemokratiske infrastrukturen både svekkes og taper legitimitet. Sangkorene er med andre ord viktige utover den egenverdien det måtte være å synge flerstemt. Skaper også innvandrerorganisasjoner slike verdier?

Segregering? Gjennom de siste 30 årene har andelen lokale foreninger basert på etnisk, kulturell og/eller religiøs homogenitet vokst fram. Siden relativt få av disse er registrert som formelle foreninger, er det vanskelig å anslå det nøyaktig antallet. Vage anslag antyder at det dreier seg om mellom 300-1000 lokale nettverk og foreninger. Tradisjonelt har det sivile organisasjonslivet utgjort lokale møteplasser mellom ulike befolkningsgrupper, men tilliten til at innvandrerorganisasjoner kan tjene samme funksjon synes å være lav. Flere toneangivende samfunnsaktører argumenterer nemlig for at innvandrerforeninger virker segregerende. Innvandrere bør heller engasjere seg i de tradisjonelle norske organisasjoner for å bli integrert.

Ny kunnskap. På bakgrunn av en nylig publisert studie av innvandrerforeningers rolle i et flerkulturelt lokalsamfunn i Groruddalen, mener vi det er høyst problematisk dersom slike holdninger om det flerkulturelle foreningslivet får fotfeste. For det første taper man av syne potensialet disse foreningene kan ha til å motvirke segregeringstendenser. For det andre viser det en manglende forståelse for de barrierene mange innvandrere opplever i møte med majoritetsforeningene. Vi har intervjuet flere innvandrere som er velintegrerte både økonomisk, politisk og sosialt i det norske samfunnet. Til tross for dette er de ildsjeler i innvandrerorienterte foreninger. Vi har spurt hvorfor. Fire meningsdimensjoner kommer fram.

Fellesskap. Innvandrernettverkene gir et fellesskap der man deler mer enn morsmålet. For mange framstår disse møtepunktene som en arena basert på trygghet og tilhørighet i et vertsland som er fremmed. Her utvides det sosiale nettverket og her overføres kunnskap om det norske samfunnet til grupper som vanskelig klarer å etablere sosial kontakt utover familien. Særlig gjelder dette kvinner utenfor yrkeslivet og med manglende språkkunnskaper. Etnisk baserte kvinnenettverk kan slik sett fungere som døråpner inn i det norske samfunnet.

Kultur- og språkformidling. For mange immigranter ligger det et sterkt ønske om at deres norskfødte barn skal opprettholde sosial kontakt med familien i hjemlandet og i andre vestlige land. Selv om kontakten begrenser seg til spredte ferieturer, e-post og telefonkontakt, er språkkunnskaper avgjørende. Morsmålsundervisning og etnisk baserte kulturaktiviteter for barn er en måte å senke barrierene for denne type kontakt, og for å utvikle transnasjonale nettverk.

Flerkulturell identitet. I løpet av det siste tiåret har det vært en vekst i antall organisasjoner etablert av ungdom med etniske røtter fra andre land. Disse arenaene synes å være viktige fellesskap for å dele flerkulturelle erfaringer og for håndteringen av en flerkulturell identitet. Politisk arena. Likeledes ser vi en økning, selv om den i antall er beskjeden, av politikere med minoritetsetnisk bakgrunn. Med sterke bånd til innvandrernettverk er disse viktige leverandører av politiske problemstillinger, det være seg innvandrergruppers vilkår i Norge eller problemstillinger i hjemlandet. En norsk offentlighet som speiler etniske

minoritetsgrupper interesser, er ikke bare viktig – men avgjørende for politisk integrasjon.

Mektiggjøring. Våre informanter forteller om hvordan innvandrerorganisasjoner har fungert som brobyggere og springbrett for deres tilknytning til majoritetssamfunnet. Vi vil derfor advare mot å framstille innvandrernes nettverk og foreninger som isolerte øyer. Samtidig er det et faktum at mange opererer som lukkede fellesskap. Vår studie viser imidlertid at det ligger et uutnyttet potensial i disse nettverkene. Dette bør tas i bruk i det lokale integrasjonsarbeidet. Et avgjørende grep vil være å mektiggjøre nettverkene gjennom å bidra

til at de blir en del av sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap. Først og fremst handler dette om gi informasjon om hva som skal til for å bli en formell organisasjon og kunnskap om hvordan slike organisasjoner drives. Ikke bare vil dette gi innvandrerorganisasjonene tilgang til offentlige velferdsgoder, det vil også koble dem opp mot andre organisasjonsnettverk i lokalsamfunnet, i bydelen og i kommunen. Dette vil kunne løfte dem fra en usynlig og marginal posisjon til å bli stemmer i utviklingen av det lokalmiljøet de er en del av.

Relasjonsbygging. Etter vår erfaring er ikke utfordringen å få innvandrernettverkene på banen, men å bygge relasjoner basert på respekt, gjensidighet og anerkjennelse mellom ulike lokale samfunnsaktører. Integreringspolitikken må ta denne utfordringen på alvor hvis målsetningen er å anerkjenne minoritetenes kulturelle egenart samt unngå segregering av deler av minoritetsbefolkningen. Ved siden av tiltak som motvirker markedskrefter på boligmarkedet og som sikrer et visst mangfold i lokalsamfunn, må støttetiltak til lokale organisasjoner og nettverk som danner broer mellom minoritets- og majoritets-befolkning iverksettes på en større skala.

Kultur og demokrati: et politisk filosofisk perspektiv

Aftenposten, ved å publisere kronikken fra Oslo FrPs leder Christian Tybring-Gjedde, har satt på den politiske dagsorden et tema som har vært sentralt i den politiske-filosofiske debatten de siste tiårene. Sosiale transformasjoner er kjennetegnet av nye kulturelle livsstiler som bidrar til å legge vekt på kjønnsidentiteter (kvinner, homofile), eller etniske identiteter, i en periode hvor innvandringsstrømmer har økt. I den samme perioden ble den politiske filosofien betydelig fornyet under impulsen av anerkjennelses filosofi. Konfrontert med spenningen mellom universalisme (de universelle demokratiske verdier: sivil likhet, frihet, lik opportunitet, og toleranse,) og partikularisme (de partikulære verdiene som er knyttet til bestemte kulturer og religioner), har den politiske filosofien forsøkt å forsone liberale universelle verdier og krav til identitetsanerkjennelse.

Hvis det industrielle samfunnet var strukturert rundt produksjonen av materielle goder og rundt sosiale konflikter som dreide seg om fordeling av disse ressursene, er de siste tiårene vært karakterisert av sosiale konflikter først og fremst strukturert rundt identitetskrav.  Mens sosiale konflikter om materielle ressurser var reduserbare til den politiske mediasjonen i den industrielle perioden, blant annet gjennom velferdsstaten og kollektive forhandlinger, er konflikter rundt symbolske ressurser ikke lenger mulige å mediere gjennom det politiske systemet. Dette medfører en ”avpolitisering” av sosiale bevegelser. De ”nye” sosiale bevegelsene utfordrer kodene og setter spørsmålstegn ved den endelige karakteren og meningen av både sosiabilitetens former og den offentlige politikken. De nye konfliktene gjenspeiler offentlige myndigheters vanskeligheter med å forvandle identitetskrav i politiske handlinger. Grunnen er at disse nye konfliktene innebærer konfliktfull handlingslogikk: på den ene siden finner man individer og grupper som kjemper for anerkjennelsen av en (kulturell) identitet og som utfordrer sosiale koder og tolkningsrammer, mens man på den andre siden finner et politisk system som forsøker å iverksette sosiale reguleringer.

Et viktig bidrag er tankegangen utviklet av filosofen Charles Taylor og inspirert av Hegel som understreker individenes behov – og særlig minoritetenes behov – for anerkjennelse. For Taylor er identiteten utformet ut fra anerkjennelse eller fravær av anerkjennelse. Den demokratiske kulturen innebærer likhet når det gjelder anerkjennelse, dvs. likhet, av politisk status og underkommunisering av forskjeller. Samtidig har forståelsen av individuell identitet endret seg med moderniteten og innebærer et ideal om autentisitet (å være sant i forhold til seg selv, å realisere sitt potensial). Det oppstår dermed for Taylor en konflikt mellom de demokratiske idealene (universalisme, lik dignitet og like rettigheter) og modernitetens individualistiske idealer (partikularisme; anerkjennelsen av hver enkelts unike identitet). Taylor argumenterer for en mellomvei mellom homogenisering (fravær av anerkjennelse) og etnosentrisme (selv fengsling innenfor kulturell identitet).

Denne problematikken ble utviklet av Fraser og Honneth og har generert en debatt mellom de to teoretikerne. Fraser understreker et dilemma mellom anerkjennelse og omfordeling som kjennetegner den ”postsosialistiske” epoken.  Med ”klassedesentrering”, har sosiale bevegelser mobilisert rundt identitetsbaserte krav, som blander økonomiske og kulturelle elementer. Kulturelle urettferdigheter krever kulturelle og symbolske endringer. Dette innebærer ifølge Fraser den positive anerkjennelsen av kulturelle forskjeller.  Anerkjennelseskrav fører til at gruppenes spesifisitet er lagt vekt på, mens omfordelingskrav søker å oppheve økonomiske arrangementer som understøtte gruppenes spesifisitet. Feministenes krav viser for eksempel både anerkjennelsen av kjønnsforskjeller og økonomisk likestilling. Identitets anerkjennelse (som innebærer å verdsette det partikulære) kommer dermed ofte i konflikt med omfordelingskrav (som innebærer likestilling og verdsetter det universelle).

Mens Frazer forstår anerkjennelse og omfordeling som to ikke reduserbare dimensjoner av rettferdighet, forstår Honneth anerkjennelse som en fundamental moral kategori som subsumerer omfordeling. Honneth kritiserer Taylors historiske tese som skisserer en historisk utvikling som går fra en kamp for likhet til en kamp for anerkjennelse av kulturelle forskjeller. For Honneth, kan det borgelige kapitalistiske samfunnet forstås som et resultat av en differensiasjonsprosess i tre anerkjennelsessfærer. Han skiller mellom tre former for gjensidig anerkjennelse: kjærlighet (love), som kjennetegner intime forhold; likhet, som kjennetegner legale relasjoner; prestasjon, som kjennetegner det sosiale hierarkiet. Ideen om tre anerkjennelsessfærer stemmer fra Hegels etiske ordrer: familie, sivile samfunn, stat. Omfordelingskamper er dermed oppfattet som konflikter over tolkning og evaluering av et av de anerkjennelsesprinsippene, dvs. ”prestasjon” (achievement). Alle krav på anerkjennelse innebærer en dialektikk mellom det universelle og det partikulære i den forstand at individene kan kreve anerkjennelse ved å kalle på iverksetting av sosiale rettigheter (likhetsprinsipp), eller de kan kreve verdsettelse av noe som er annerledes (prestasjonsprinsipp).

Honneth drøfter identitetspolitikk i forhold til sitt anerkjennelseskonsept. For det første skiller han mellom: individualistiske og kollektive krav som er satt frem av kulturelle grupper. Individualistiske krav søker å forbedre medlemmenes situasjon; kollektive krav viser gruppenes felles liv. Mange kulturelle krav er av den individualistiske typen. For det andre skiller han, blant kollektive krav, mellom (i) krav som søker å beskytte gruppen fra eksterne inngrep som har negativ innflytelse over gruppens kulturelle reproduksjon. Disse kravene er begrunnet ut fra likhetsprinsippet og fører til legal anerkjennelse (legal beskyttelse av en minoritet som allerede er gitt til majoriteten); (ii) krav som søker anerkjennelse for tiltak som vil forfremme gruppens kohesjon. Der er også kravene begrunnet ut fra likhetsprinsippet (ved å peke på ulemper, dårlig vilkår, i fortid eller nåtid); (iii) krav som søker anerkjennelse av en kultur for egen skyld (fordi det er et gode i seg selv). Disse kravene faller vanligvis under begrepet ”anerkjennelse av kulturelle forskjeller”. For Honneth mobiliserer denne typen krav verken likhet eller prestasjonsprinsipper, og kan ikke la seg møte med politiske tiltak. Dermed har det sivile samfunn en sentral rolle som arena for anerkjennelsen av kulturelle forskjeller i Honneths tankegang.

Konfrontert med flerkulturelle samfunn kjennetegnet av mangfoldige interesser, identiteter, og etiske oppfattelser, har de refererte bidragene forsøkt å løse spenningen mellom på en side universelle prinsipper – behovet for å grunnlegge demokratiske institusjoner på prinsipper som alle kan godta –, og på den andre siden behovet for anerkjennelsen av et mangfold av religiøse filosofiske eller moralske doktriner, samt en pluralitet av kulturelle og etniske identiteter, ved å komme tilbake til den Hegelianske distinksjonen mellom det sivile samfunnet og staten. Det sivile samfunn er oppfattet som uttryknings- og anerkjennelsens rom for identitetsbasert og kulturell partikularisme, mens alle medborgerene, uansett kultur og religion, er pliktige til å slutte seg til de liberale prinsippene som sivil likhet, frihet og lik opportunitet. Fellesskapet er dermed ikke lenger tolket som felles kultur, men som politisk felleskap. Overgangen fra en forståelse av det norske fellesskapet (den norske ”vi”) som kulturelt felleskap til en forståelse som politisk felleskap som gir rom (i det sivile samfunnet) for anerkjennelse av ulike kulturer og identitet, er det som er i spill i den pågående politiske debatten.   

Hvorfor finnes det ingen Bernard Henri Levy i Norge? Om Norge og intellektualiteten.

De intellektuelles autoritet og makt ligger i deres ord, i deres evne i å formulere og avsløre virkeligheten, i deres habilitet til å tenke nytt, til å åpne nye perspektiver for mennesket og samfunnet. Selv om de anerkjente intellektuelle kombinerer synlighet i medier og berømmelse med formidlingsevner er det til syvende og sist deres intellektuelle produksjon som danner deres legitimitetsgrunnlag. I tillegg, krever en slik rolle frihet og uavhengighet fra økonomiske, politiske og institusjonelle interesser og autoriteter.

Bernard Henri Levy (BHL for medieverden) er antageligvis Frankrikes mest kjent nåværende intellektuell og en idealtypisk figur for den moderne franske intellektuelle. I det siste, har Aftenposten reist spørsmålet om de intellektuelles plass og rolle i det norske samfunnet. En måte å svare på dette spørsmålet er å sammenlikne Norge med begrepets (”intellektuell”) opprinnelsesland: Frankrike. Hvorfor produseres ikke i Norge, i samme grad som i Frankrike, intellektuelle figurer som, for å nevne noen franske intellektuelle, Bernard-Henri Lévy, Pierre Rosanvallon, Alain Finkielkraut, Max Gallo, André Glucksmann, Alain Minc, Pascal Bruckner? Norge er et lite land sammenliknet med Frankrike, og dermed er det ikke mulig å forvente så mange profilerte intellektuelle. Men hvis man ser borte fra størrelsen finnes det kulturelle og institusjonelle forskjeller som, etter min mening, kan forklare delvis hvorfor Norge som har mange dyktige akademikere ikke er preget av de samme intellektuelle firguerene.

Den norske kulturen er preget av en form for moralsk puritanisme og antiintellektualisme som ikke danner en gunstig grobunn for de intellektuelle. Den puritanske etikken innebærer, i motsetning til den katolske, en klar skille mellom det verdslige og det guddommelige, og en individualisering og internalisering av forholdet til det guddommelige. Begge elementene har betydning på hvordan det intellektuelle virket ble oppfattet i den nordiske kulturen. Skillen mellom det verdslige og det guddommelige innebærer at det verdslige er et instrumentelt rike hvor rasjonell handling, og særlig arbeid, er rettet mot å oppnå praktiske og nyttige mål, mens det guddommelige er troens rike, og i dette riket er det ikke rom for tvil, spekulasjoner, eller spørsmål. Troen er et forhold mellom Gud og individets indre liv som ikke behøver å granskes kollektivt. Det indre åndelige livet er ikke gjenstand for intellektualisering, mens den intellektuelle praksisen er rettet mot den instrumentelle, vitenskapelige forståelsen av verden.

Med en slik etikk er vitenskapelige kunnskaper nyttige og ønskelige, mens filosofiske og metafysiske granskinger og diskusjoner unødvendige. Denne etikken, kombinert med den relative likestilte sosiale strukturen som har kjennetegnet Norge gjennom historie, kan ansees som grunnlaget for den antiintellektualisme som karakteriserer, på godt og vondt, forsatt Norge og som kommer til uttrykk i alle samfunnskretser. Den norske kulturen er mer gunstig for å fremme en tankevirksomhet rettet mot samfunnsreform enn de intellektuelle, dvs. personligheter som skiller seg fra mengden og som utøver en spekulativ og kritisk virksomhet.

Ved siden av disse kulturelle elementene finnes det institusjonelle forhold som også kan forklare ugunstige norske vilkår for de intellektuelle. For det første er bokmarkedet i Norge begrenset, det innebærer at det er nesten umulig (utenfor skjønnlitteraturen) å leve på en selvstendig måte av å skrive. For det andre har institusjonalisering av filosofi og samfunnsvitenskaper innenfor norske universiteter vært preget av en stor innslag av positivisme, både gjennom Arne Næss innflytelse (Næss var påvirket av den såkalte ”Wienerkretsen” og den filosofiske retning logisk positivisme) og den amerikanske sosiologiens innflytelse (særlig Paul F. Lazarsfeld), det som er mer forenelig i disse fagene med vitenskapsmannsrollen enn med rollen som intellektuell. For det tredje finnes det ikke i Norge tilsvarende institusjoner som de franske Ecole Normale Superieure, Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales, eller College de France som er dannet for å gi til de beste akademikere både akademisk- økonomisk- og forskningsfrihet for å utvikle deres selvvalgte langvarige og personlige prosjekter. Slike institusjoner utdanner den intellektuelle eliten, viderefører den intellektuelle tradisjonen, og gir frihet og gode arbeidsvilkår til sine professorer. I Norge er instrumentelle og administrative krav til forskning og begrenset akademisk frihet et hinder for utvikling av en intellektuell samfunnsrolle. Innføring av New Public Management metoder innenfor akademia er med på å forsterke tendensen til å begrense akademikernes rolle som vitenskapsmenn og eksperter som bidrar med kunnskaper som er nyttige til næringslivet og styremyndigheter. Kritiske, sammenfattende, og spekulative intellektuelle produksjoner er ofte mer et hinder for den akademiske karrieren enn en fordel. 

Man kan sikkert argumentere at et samfunn har det bedre uten en slik intellektuell elite. Likevel er Norge et høyutdannet samfunn med mange høy kvalifiserte akademikere og gode forutsetninger for et rikt intellektuelt liv. Det er ikke elitisme i seg selv som muliggjør intellektuelles rolle, men en kultur som vedsetter deres bidrag og institusjoner som gir dem den nødvendige friheten. De intellektuelles samfunnsrolle har uten tvil endret seg siden Zola og Sartre og må tilpasses den ”postmetafysiske” epoken vi lever i. Likevel er behovet for å formulere den virkeligheten vi lever i, samt for å skissere mulige perspektiver minst like nødvendig som før, i en verden preget av globale og etiske utfordringer. Bioteknologier, genmanipulering, datateknologier, massive innvandringsstrømmer, klima- og andre økologiske trusler, religiøse og kulturelle konflikter, økende rikdoms forskjeller mellom nord og sør, er blant de utfordringene verdenssamfunnet og Norge står overfor.

I en tid hvor skråsikre svar basert på metafysiske begreper, om det er fornuft, fremskritt eller Gud, ikke leneger er tilfredsstilende, er det behov, mer enn noensinne, for tenkere som ikke er ofre for medie- øyeblikk- og nyhetstyranniet og som kan stille de betydningsfulle spørsmålene samt skissere mulige svar for den fremtidige samfunnsutviklingen. I en verden hvor kunnskapsproduksjonen er stadig mer spesialisert, fragmentert, instrumentelt, og kortsiktig orientert er det behov for en tenkningsform som ser på helheten i et langsiktig perspektiv. I en verden hvor enhver verdiforankring er utfordret er det behov for tenkere som kan sette tidens moralske betrakninger i et historisk og etisk perspektiv. Hvem andre kan gjøre denne jobben enn de intellektuelle? Hvis man bedømmer behovet som skrikende vil den logiske konsekvensen være at et politisk grep skal til  for å skape de kulturelle og institusjonelle forutsetningene for en intellektuell oppblomstring i Norge. Er antiintellektualisme den beste veien fremover for Norge eller er tiden moden for de norske intellektuelle?

Om forskning, formidling og forskernes forhold til medier

Dagens DN har et omslag om forskernes frykt for mediene etter NRK-serie ”Hjernevask”. Debatten i sjølvannet av ”Hjernevask” setter det problematiske forholdet mellom forskere og journalister i søkelyset. Jeg er tilhenger av forskningsformidling. Forskning har en viktig funksjon i samfunnet og det er forskernes plikt å formidle forskningsresultater. Likevel, er min erfaring i forhold til medier ikke entydig positivt. Tabloidisering av forskning er problematisk både for kunnskapen som skal formildes og for forskeren. Jeg har erfart å snakke med kunnskapsrike journalister, som møtes godt forberedt, som klart utaler hva de skriver om, hvilke hensikt de har, og som behandler vår samtale på en skikkelig måte i etterkant.

Jeg har også erfart journalister som ringer for å få en uttalelse som i etterkant er brukt for å støtte og legitimere et poeng de vil fremheve uten at det er klargjort på forhånd hvordan uttalelsen skal brukes. Det er også journalister som sier at de skal skrive om et emne og vil gjerne vite hva du mener. Dagen etter blir dine sitater satt i en annen kontekst, gjerne i en polemikk, med personer du har aldri debattert med, og det du har sagt tar en helt annen mening i den nye konteksten enn det du trodde.

Et annet tilfelle er når du gir ut en rapport eller en bok, med mange funn og nyanser i tolkning av funnene og møte en travel journalist som ikke har forberedt seg og ikke har tid til å lese det du har skrevet. Dagen etter publiseres en karikatur av dine resultater under en tabloidisert omslag. Meningen med dine konklusjoner og uttalelser er vridd i en retning som du ikke kan leve med som forsker. Du er feilsitert og du risikerer å bli dømt som useriøst og usakelig av dine kolleger. Ditt møte med journalisten ender opp i dårlig formidling av ditt arbeid og ditt omdømme er skadet.

Det er forståelig at Jørgen Lorentzen føler seg krenket når hans forskning er fremstilt som rent tøv, når alle medier og en del av forskningsverden følger i flokk og når ingen reiser de epistemologiske og vitensskapelige filosofiske spørsmålene som er knyttet til den nye sosiobiologiske og evolusjonærpsykologiske bølgen. Jeg er ikke tilhenger av den postmoderniste eller post strukturaliste epistemologien, men syns likevel at debatten mellom realisme og konstruksjonisme i samfunnsvitenskap er viktig. Det samme gjelder måten de ”vitenskapelige sannhetene” behandles og formidles i offentligheten.

Det er behov for mer selvbevissthet og selvrefleksivitet både fra journalister og forskere når de samhandler. Det er også behov for et mer kritisk forhold til kunnskaper og kunnskapsformidling i medier. Forskning innebærer ulike tilnærminger, ulike metoder, ulike epistemologi og ontologier, kritikk og diskusjon. Denne siden av forskningen må også komme til uttrykk i offentligheten. Det er en forutsetning for en opplyst offentlig debatt og for en bedre forståelse av forskningsrolle i samfunnet.

Er sosiologien Webens fremtid?

Sosiale mediers utvikling bringer noe overraskende med seg. Samtidig som teknologien blir en forlengelse av vårt sosiale liv, ser det ut som om teknologien trenger en bedre forståelse av det sosiale livet.

Den semantiske Weben

Begrepet ”semantisk web” eller ”web 3.0” har blitt trendy uten at dets innhold er lett å begripe. Det som er klart er at mange krefter jobber i denne retningen som oppfattes som Webens fremtid eller neste utviklingstrinn. Tim Berners-Lee har gitt en forståelig beskrivelse av tankene bak den semantiske weben i en artikkel til Scientific American Magazine. Målet med den semantiske weben er å utvikle en mer ”intelligent” web hvor datamaskiner ”forstår” bedre de dokumentene som blir behandlet, det som i større grad vil muliggjøre samarbeid mellom maskiner og mellom folk. Hensikten med den semantiske weben er å gi mening til objektene som er tilgjengelige på nettet samtidig som søkeverktøyene er utstyrt med logiske regler som tillater intelligente søk og assosierer informasjon på en meningsfull måte. Dette er mulig gjennom Universal Ressource Identifier (URI) som vil linke websider (som i dag er linket gjennom Uniform Resource Locators, URL) og Resource Description Framework (RDF) som vil kode meninger (objekt, objektsegenskap, og verdi) assosiert til hver webside. For å sikre at hver enkel database (som innholder objekter assosiert med meningsfull informasjon gjennom RDF) er i stand til å kommunisere med andre databaser trenges det ontologier som definerer ulike objektsklasser og relasjoner mellom dem.

  Jer Thorp’s charting of the relationships among the most frequently mentioned 

 people and organizations in the Times in 2008.

Språkets logikk

Selv om dette virker litt teknisk, er prinsippet relativt kjent fordi den baserer seg på måten språket fungerer. Et objekt har et navn, som har en mening som er forståelig ut fra regler som appliseres innenfor en meningskontekst eller situasjon. Hvis jeg sier e-post adresse forstår man at det dreier seg om min elektroniske adresse og ikke hvor jeg bor. Hvis prinsippet er enkelt, er gjennomføring av den semantiske weben veldig komplisert. Grunnen er at det finnes et utalelig antall regler som knytter konteksten til mening og at det ikke finnes et entydig forhold mellom objekt, ord og mening. Språks regler fungerer på den samme måten som sjakk regler, det som førte filosofen Wittgenstein å snakke om språkspill for å beskrive hvordan språk fungerer og om familie relasjoner for å betegne hvordan ordene forholder seg til hverandre. Ordene og meninger danner et kompleks nettverk av relasjoner som er knyttet sammen gjennom en mangfoldig sett av kontekstuelle regler.

Sosiologiens Far West
Hvis mening er kontekstuelt innebærer det å forstå in situ hvordan språket (eller webs søk) fungerer og brukes. En ordbok er ikke nok. Man må forstå de sosiale reglene og den sosiale konteksten som gir mening til ulike ord, uttrykker, webs søk og websider. Ethvert felte og ethvert fellesskap danner sin meningskontekst. Den semantiske weben, både når det gjelder søk teknologien, algoritmer, websidenes koding, eller utforming av ontologier, må bygge på en sosiologisk forståelse av disse kontekstene og av måten weben brukes på innenfor ulike sosiale felter. Hvis min analyse er riktig, er weben sosiologiens nye Far West, et øde og ubefolket område som venter på å bli erobret.

Hva frivillighetsforskning forteller om samfunnsendringer

De 12 siste årene har Norge endret seg kraftig. Sosiale forskjeller har blitt større, individuell selvrealisering dominerer over kollektive verdier, digitalisering preger vår levemåte, og minoriteter integrerer seg i det som har blitt et flerkulturelt samfunn. Alle disse trendene kan leses i måten frivilligheten har endret seg.

Mine kolleger Dag Wollebærk og Karl Henrik Sivesind har nylig presentert en undersøkelse om endringer i frivillig innsats i rapporten Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Rapporten bygger på en spørreundersøkelse om frivillig innsats foretatt blant et representativt utvalg av befolkningen mellom 16 og 79 år på tre tidspunkter: 1997, 2004 og 2009. En slik undersøkelse gjør det mulig å spore endringene i frivilligheten men også i samfunnet siden utviklingen i frivillige organisasjoner gjenspeiler samfunnsutvikling.

Vi vitner en nedgang av andelen av Norges befolkning som gjør frivillig arbeid. Den har gått ned fra 58 % i 2004 til 48 % i 2009. Størst er nedgangen blant unge menn og blant som gjør kortsiktig innsats. Likevel er Norge fortsatt i verdenstoppen i frivillighet. Selv om det nå er en lavere andel av befolkningen som utfører frivillig arbeid, er antallet frivillige timer utført i denne perioden likevel stabilt.

Frivilliges holdninger og motivasjon har også endret seg. Frivillighet handler i økende grad om individuell selvrealisering, som å øke egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen. Kollektive identiteter er svekket. Frivillighet uten medlemskap i en organisasjon blir i økende grad vanlig. Den nordiske frivillighetsmodellen har vært preget av høy andel organisasjonsmedlemskap blant frivillige, men nå er frivillig deltakelse er nå i økende grad løsrevet fra organisasjonsmedlemskap og denne typen frivillig deltakelse er mindre forpliktende og tidkrevende enn medlemsbasert frivillighet. Det er også vanskeligere å rekruttere folk til verv i organisasjoner. ”Alle” vil ha og synes organisasjonsdemokrati er viktig, men færre ønsker å legge ned tiden og arbeidet som er nødvendig.

Frivilligheten blir også i økende grad er en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor. Klasseskiller som ikke fant for 12 år siden er tydelig markert i dag. Lavinntektsgrupper og personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet faller systematisk utenfor organisasjonslivet. Særlig unge menn med lav utdanning og lav inntekt er ikke lenger blant frivillige, det som peker på en tendens til sosial marginalisering av denne gruppen som også befinner seg utenfor arbeidsmarkedet.

Disse trendene bekrefter den individualiseringstesen. Identitet og tilhørighet har blitt et individuelt prosjekt. Tilhørighet til grupper og organisasjoner er i økende grad selvvalgt. Tilhørighet endrer seg fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert og ekspressivt valg. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen eller organisasjonen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk.

Industrisamfunnets kollektive identiteter ser ut til å bli erstattet av mer mangfoldige, individualiserte og selvvalgte tilhørighetsformer. Frivillige organisasjoner er ikke noe unntak. Det som kommer tydelig frem i denne undersøkelsen er at individualisering fører til økende sosiale forskjeller og marginalisering av dem med lav utdannelse. I et individualisert samfunn trenges det i økende grad kunnskap for å foreta selvstendige valg og for å danne nettverksbaserte relasjoner. De som dropper ut fra skolen mangler det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å orientere seg i arbeidsmarkedet, i sosiale nettverk, i organisasjonssamfunnet og i sosiale medier. Kunnskap blir den nye klasseskillen.

En slik utvikling innebærer ikke nødvendigvis en svekket rolle for frivillige organisasjoner i fremtiden, men kan bety et organisasjonsliv for de ressurssterke. Dette burde interpellere både frivillige organisasjoner og politikere.

Mellom Likhet og mangfold

De senere års innvandring har ført til flerkulturalisering av samfunnet. Dette reiser spørsmål om samfunns mangfoldighet og grunnlaget for kollektive identiteter. Samtidig oppleves majoritetens kultur som undertrykkende for mange identitetsbaserte grupper (hvor identiteter er basert på kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, eller kultur). Grunnen til det, er den manglende anerkjennelsen av individenes og gruppenes identitet, deres ”forskjell”.

Likhet og mangfold er sentrale spenninger både i forskning, i praktisk politikk og i mediene. I Aftenposten kunne man lese, for eksempel, at ”likestilling er veien til norskhet. Vil du bli ekte norsk? Da er likestilling svaret sier utenlandske kvinner.” Underforstått at den norske likestilling kommer i konflikt med innvandrernes kulturelle tradisjoner. I et annet innlegg i samme avis ble det fastlått at ”sekulære dogmer truer religionsfriheten” og forfatteren reiser det følgende spørsmålet: ”vil staten i Mangfoldsåret vedta lover som avgrenser det religiøse mangfoldet?” Underforstått at det religiøse mangfoldet forutsetter en særbehandling av ethvert trossamfunn. Generelt sett illustrerer disse eksemplene et grunnleggende dilemma i flerkulturelle samfunn: hvordan kan særidentiteter forenes med universelle rettigheter?

Må vi akseptere undertrykkelse av kvinner for å garantere kulturelt mangfold? Krever, for eksempel, religiøst mangfold differensierte rettigheter basert på religiøse tilhørighet? Likhet og mangfold står i et spenningsforhold. Likhet forutsetter at individuelle særtrekk, det partikulære ignoreres, samtidig som det som er felles, det universelle fremheves.Mangfold innebærer det motsatte: man legger vekt på særtrekk, særidentiteter, det partikulære, og overser det som er felles, det universelle.

Spørsmålet er om anerkjennelsen av identitetsbaserte forskjeller kun kan ivaretas ved å gi individer eller grupper særegne rettigheter på bekostning av likhet og universelle rettigheter. Problemet oppstår fordi særegne rettigheter utfordrer det liberale demokratiet. Særegne rettigheter endrer forholdene mellom det universelle og det partikulære, og mellom det offentlige og det private. Hvordan kan vi forene liberale prinsipper som bygger på universelle rettigheter med anerkjennelse av særidentiteter?

Grovt sett finnes det tre strategier for å håndtere spenningen mellom likehet og mangfold: (i) å differensiere det universelle (ii) å universalisere det partikulære, (iii) å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle.

(i) Den første strategien, differensiering av det universelle innebærer særegne rettigheter. Denne typen politikk sikter mot å gi grupper eller individer i samfunnet særrettigheter for å kunne anerkjenne deres identiteter. Kravet om særrettigheter basert på religiøse tro er et eksempel. Et annet eksempel er kravet om etniske baserte rettigheter for å fremme minoritetenes egenart (språk, religion, kultur). En slik posisjon er problematisk av to grunner:

• den hemmer individenes frihet til å melde seg ut fra ”sin” bestemte gruppe;
•  den forutsetter at individene er fullstendig definert ut fra sin tilhørighet til en gruppe. Men de fleste individer har ulike delidentiteter og tilhører ulike grupper og kan dermed ikke reduseres til en bestemt identitet.

(ii) Den andre strategien er universalisering av det partikulære. Denne strategien innebærer at særidentiteter ikke er gyldig i det offentlige rommet. Det partikulære er privatisert, bare det universelle gjelder. Denne strategien kjennetegner måten liberalismen har håndtert spenningen mellom likhet og mangfold på. Problemet med denne strategien er at den undertrykker særidentiter som ikke kan eksitere i det offentlige rommet.

(iii) Den tredje strategien er å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle. Det oppstår i Europa nye institusjonelle prosesser som anerkjenner forskjeller og samtidig likestiller individer. Lovgivning om antidiskriminering er et eksempel på denne strategien. Kravene om antidiskriminering er paradoksale i den forstand at de innebærer at forskjeller blir anerkjent for at likestilling skal etableres. Man må anerkjenne at det finnes en partikulær identitet som er diskriminert for å kunne kjempe mot urettferdig diskriminering og gjenopprette like rettigheter. På denne måten forener antidiskriminerings lovgivning partikulære identiteter og universelle rettigheter.

Det finnes demed en posisjon mellom den tradisjonelle liberale posisjonen og den multikulturelle posisjonen som gjør det mulig for liberale demokratier å ta hensyn til identitetsmangfold uten å abdisere universelle prinsipper og rettigheter.

Trenger vi religion i den offentlige debatten?

I Morgenbladet (11 juni 2010) omtaler Åshild Mathiesen religionsdebatten som foregikk nylig i Stortinget. I denne debatten har, ifølge Mathiesen, Hadia Tajik ønsket seg at religion ikke bare omtales på sitt verste, men også at spørsmålet om hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet diskuteres i offentligheten. På et tidspunkt hvor regjeringen har nedsatt et tros- og livssynspolitisk utvalg og hvor religion er antageligvis en av nåtidens største utfordringer, vil jeg bidra til denne debatten, ikke med bastante utsagn, med noen historiske og filosofiske betrakninger.

Den tyske sosiologen Hans Joas, som besøkte Oslo for noen uker siden og holdt Vilhelm Aubert minneforelesning på Blindern, har skrevet en interessant bok, Do we need religion?, som er utgangspunktet for denne bloggen. Denne boken er en god motgift til Samuel Huntingtons The clash of civilizations. For Huntinton er vestlige verdier som universalisme, menneskelige rettigheter, og demokrati, truet av konkurrerende og ekspanderende sivilisasjoner som har sine røtter i asiatisk og islamsk kulturer. Disse sivilisasjoner er radikalt annerledes og uforenelige med den vestlige. Parallelt til denne tesen har oppfattningen om at vesten har blitt i økende grad sekularisert rottet seg i vår bevissthet.

En generell oppfattning er også at den sekulære vesten er utfordret både på den internasjonale scenen og på hjemmebane av fremmede religiøse ideologier og særlig Islam. Etter 9/11 har det religiøse spørsmålet kommet for godt på dagsorden det som førte blant annen filosofen Jurgen Habermas til å erklære at vi lever i en postsekulær tid som er kjennetegnet av en religiøs oppblomstring innen sekulariserte samfunn, det som krever dialog mellom og med trossamfunnene.

Joas bringer frem to argumenter som motsir disse mer eller mindre generelle oppfattningene. Det første relativiserer ideen om konflikt mellom sivilisasjoner. Joas referer til begrepet aksetid (axial age) som ble først brukt i 1949 av den tyske filosofen Karl Jaspers i boken The origin and goal of history til å beskrive perioden fra 800-200 år før Kristus hvor grunnlaget for verdensreligionene og gresk filosofi ble etablert. Poenget med å referere til dette begrepet er å peke på det som er felles blant de store sivilisasjoner (indisk, kinesisk, europeisk og islamsk). I denne perioden oppsto parallelle og uavhengige prosesser som førte til utviklingen av verdens sivilisasjoner. Det som dannet et felles grunnlag for disse sivilisasjonene er tilsynekomsten av en ny (for denne tiden) tenkesett hvor verden ble forstått innen transendensens kategorier. Mens før, i den mytiske tiden, var det guddommelige en del av verden, i asketiden oppstår en skille mellom det guddommelige og det verstlige. Det guddommelige er oppfattet som en radikal Andre, og det verstlige blir, sammenliknet med det guddommelige, mindreverd. Dette nye perspektivet på verden har hatt dramatiske konsekvenser for den historiske utviklingen fordi den muliggjorde en kritisk holdning til autoriteten samt åpnet muligheten for en potensiell forbedring av det verstlige. Autoriteten er ikke lenger naturlig begrunnet (en del av den naturelle orden) men må rettferdiggjøres i forhold til de guddommelige prinsippene og befalingene. Det verstlige fremstår i sin ufullkommenhet i forhold til det guddommelige, men kan forbedres og ombygges etter guddommelige prinsipper. Revolusjonsideologien har inntatt samfunnet.

En slik historisk tilbakeblikk på sivilisasjonenes grunnleggende opprinnelige ideologiske base har flere konsekvenser for nåtidens forståelse av forholdene mellom kulturer, religioner og sivilisasjoner. Den ene konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner har kanskje mer til felles, på tross av forskjeller, enn de skiller seg fra hverandre. Den andre konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner deler universalisme som grunnleggende tankesett. Den siste konsekvensen er at den vestlige veien til modernitet, basert i vesten på rasjonalitet, universalisme og vitenskap, er ikke nødvendigvis den eneste veien. Dette som fører til ideen om flermodernitet (multiple modernities) og gir rom for moderniseringsprosesser som ikke følger vestens utvikling. Modernisering av ikke vestlige kulturer behøver ikke å innebære vestens kulturelle imperialisme.

Det andre argumentet som Joas bringer frem setter spørsmålstegn på vår oppfattning av sekularisering. Poenget er at sekularisering er et europeisk fenomen. Sekularisering ser ut til å være et europeisk unntak mens i resten av verden viser religion en solid vitalitet. Sekulariseringsdiskursen har også som uheldig konsekvens å okkultere vestens og opplysningstids religiøse røtter. Både Kants filosofi og menneskelige rettighetenes erklæring kan ansees som universalisering av kristne idealer. Joas hensikt viser ikke til å benekte nødvendigheten av en sekulær stat og en sekulær offentlighet, men til å understrekke at meninger som er forankret i religiøse verdier er like legitime som sekulære verdier i den offentlige debatten.

Jeg tror at måten man betrakter og begriper verden på har en innflytelse på måten man handler (ellers vil jeg avstå av å skrive). Spørsmålet er om oppfatninger som fokuserer på konflikter mellom religiøse og sekulære verdier ikke fungerer som oppfyllende profetier ved å provosere konfrontasjoner istedenfor dialog og toleranse. Hvis det er tilfellet, vil det være mer fruktbart å fokusere på det som alle kulturer og religioner har til felles, nemlig universelle menneskelige verdier. Dette betyr ikke å gi avkall på grunnleggende sekulære verdier, som demokrati, likeverd, ytrings- og religionsfrihet, eller å akseptere passivt og ikke bekjempe alle former for ekstremisme. Tvers imot, målet burde være å bygge på religionenes universelle verdier for å motvirke tradisjonelle patriarkalske kulturelle praksiser som, så vidt jeg kan forstå, ikke er entydig begrunnet i religiøse dogmer og lære. Alle religiøse praksiser, inkludert Islam, er gjenstand for et mangfold av tolkninger og er i stadig forandring. Dermed kan religionenes involvering i den offentlige debatten føre til deres modernisering.

For å avslutte denne refleksjonen, innser jeg at i en verden preget av ekstremisme, terrorisme, islamister, og religiøse diktaturer, kan tanken om en rasjonell offentlighet som gir rom til religiøse verdier virke litt naivt og optimistisk. Men hva er alternativet?

Er Internetts demokratiseringseffekt en myte?

Jeg har lest boka The myth of digital democracy skrevet av Matthew Hindman med en viss irritasjon. Antagelig fordi den er et typisk eksempel av det jeg kaller myteforskning, denne forskningen som har som formål å avkrefte de mytene som vi, vanlige dødelige, holder som sannheter. Min irritasjon er også mer faglig og rasjonelt begrunnet. Boka har gode innsikter og analyser, men antageligvis mister det viktigste når det gjelder Internetts demokratiserings effekter, nemlig nettverkseffekter.

Myten som boka forsøker å avkrefte er at Internett bidrar til å demokratisere politikken. Den begynner med å presisere hva demokratisering betyr og merker, en passant, at demokratisering er for ofte et synonym for positivt eller ønskelig, det som gjør at begrepet blir tømt for mening. En mer presis definisjon (ikke normativ, men deskriptiv) er foreslått. Demokratisering betyr en omfordeling av politiskinnflytelse, en utvidelse av den offentlige debatten. Den resulteres i en økning av medborgernes politiske deltakelse i politiske aktiviteter på bekostning av de tradisjonelle politiske elitene.

Poenget er at alle har en mulighet, med lave kostnader, til å utrykke seg i det offentlige rommet og til å publisere sine politiske meninger. Dette burde fremme ulike former for deltakerdemokrati og for deliberasjon. Gjennom blogging kan de fleste ha en stemme i den offentlige debatten. So far so good! Kritikerne av denne demokratiseringstesen, som for eksempel Cass Sunstein, har understrekket at filtrerings- og seleksjonsmekanismer som er innbygget i Webløsninger vil undergrave og fragmentere demokratiet samt den offentlige debatten. Robert Putrnam frykter til og med at Internett vil generere et cyberapartheid og en cyberbalkanisering. Andre forskere som Markus Prior har funnet empiriske beviser som tyder på at Internett forsterker eksisterende ulikheter når det gjelder politisk engasjement: de politiske engasjerte er enda mer engasjerte.

Bokens tese er at Internett generer nye former for online ekskluderingsmekanismer som er annerledes enn de som fungerer offline. Internetts infrastruktur, og særlig måten søkemotorer fungerer på, fører til en annen form for filtrering og hierarkisering som kommer til gode til den nye politiske eliten, men ikke endrer vanlige medborgernes innflytelsesmuligheter. Måten søkemotorene rangerer websider og blogger på (på basis av antall hyperlinker som peker mot en webside) fører til en logikk hvor vinneren tar alt. Webens struktur innebærer at få stjernesider har mange leserne mens de fleste andre forblir anonyme. På Internett som i det virkelige livet er det bare elitene som blir hørt og som har innflytelse.

Alt dette her ser overbevissende ut, og hvorfor blir jeg irritert da? Jo, det som er irriterende er at Hindman ikke ser ut til å forstå at Internett endrer medienes logikk. Han forsetter å resonere som om Internett fungerte på den samme måten som massemediene fungerer (TV, aviser, osv.) og måler innflytelsen på basis av størrelsen på audiens. Internett er et nettverksbasert medium og det gjør en stor forskjell. Det spiller ikke så stor rolle hvor mange leser har min blogg så lenge jeg når beslutningstakere eller så lenge mine ideer og buskap formidles videre i nettverket. Det samme gjelder for Twitter eller Facebook. En ting er hvor mange followers eller venner jeg har; en annen ting er hvor innflytelsesrikt er mitt nettverk. Innflytelse er ikke nødvendigvis proporsjonell med audiensen eller rankingen gjennom søkemotorer. Det at motebloggerne har en stor audiens betyr ikke nødvendigvis at de har stor politisk innflytelse.

En annen dimensjon som Hindman overser er interaksjonen mellom Internett og massemedier. I mange tilfeller er massemediene en forsterker av debatter og meninger som har utviklet seg og vært en stund på sosiale medier og i bloggene. Temaene som fanger opp Twitterenes oppmerksomhet har en stor sannsynlighet til å bli omtalt i aviser og på TV. Så alt betraktet, ja det finnes et digitalt hierarki og alle stemmer er ikke likestilte i den digitale verden, men antall followers forteller ikke alt om hvor stor politisk innflytelse har din stemme. Det avhenger av ditt nettverk. Ikke bare hvor stort ditt nettverk er, men først og fremst hvor godt koblet du er og hvem du er koblet til.

Republic.com: om sosiale medier og offentlighetens fragmentering

I 2001 kom boken "Republic.com" skrevet av Cass Sunstein professor ved Universitet i Chicago. Boken består av en analyse av mulige og forventede effekter av Internett på demokratiet. Hovedtesen er at Internett fører til en fragmentering av den offentlige debatten og dermed undergraver demokratiet. Sunstein opererer med en paradigmatisk skille mellom forbruker og medborger. Valgfriheten er oppfattet som positivt for forbrukeren som stor sett tjener på markeds konkurranse.

Markedstankegangen applisert til politikken produserer ifølge Sunstein negative effekter fordi politikken innebærer debatter, deliberasjon og dermed muligheten for at medborgerne endrer sine politiske preferanser gjennom diskusjon. Som påpekt av Jon Elster, fungerer markedet og forumet langs to ulike og irreduktible logiker. Politiske preferanser skiller seg fra private preferanser fordi de dreier seg om kollektive, og ikke private, valg. En forutsetning for den demokratiske utformingen av individuelle politiske preferanser er dermed eksistensen av et offentlig rom hvor medborgerne kan debattere og bli utsatt for ulike meninger samt bli utfordret i sine overbevisninger. Et velfungerende demokrati krever dermed at medborgerne både deler felles erfaringer og er utsatt for et mangfold av meninger og ideer.

For Sunstein fullfører massemedier (Tv, radio, aviser) en rolle av allmenn interesse ved å samle folket omkring felles opplevelse og bevenigheter samt ved å formidle ulike synspunkter og meninger. Ifølge Sunstein åpner Internett for teknologiske muligheter som tillater informasjonsfiltrering. Medborgerne er dermed forvandlet i informasjonsforbrukere som velger den informasjonen de ønsker ut fra sine interesser og preferanser, omgår bare likesynende i virtuelle samfunn, og ikke er lenger utfordret i sine meninger og oppfattninger. Det offentlige rommet blir i økende grad fragmentert, den politiske deliberasjonen blir fattigere og demokratiet undergraves.

Denne diagnosen ble stilt i 2001 på basis av utviklingene som tilhørte Web 1.0 løsninger. Spørsmålet er om de samme trekkene kjennetegner Web 2.0 løsninger preget av sosiale medier. I tillegg, må hypotesen om informasjonsforbrukers atferd, som innebærer ideologisk seleksjon og filtrering, undersøkes nærmere. Digitale kommunikasjonsteknologier muliggjør et mangfold av kommunikasjonsformer som i økende grad er interaktive og bidrar til å øke kraftig mengden av informasjon som er tilgjengelig. Samtidig, er også muligheter for informasjonsfiltrering i økende grad tilgjengelig. Spørsmålet består dermed i å determinere den totale effekten av disse utviglingene på informasjonsbrukernes atferd og måten den offentlige debatten er påvirket av disse trendene på.

Det er behov for mer empiriske kunnskaper om forhold mellom digitale kommunikasjoners mangfoldige utviklinger og deres effekter på det offentlige rommet. Likevel, er det mulig å skissere noen hypoteser samt å kritisere Sunsteins tese med utgangspunkt i måten sosiale medier (særlig Facebook og Twitter) fungerer på.

En første innvendning til Sunsteins prognose er at samtidig som digitale medier tillater i større grad informasjonsfiltrering muliggjør de også en mangfoldiggjøring av informasjonskilder og en økning av informasjonsmengden som er tilgjengelig en tastetrykk unna. Jeg kan filtrere den informasjon jeg ønsker, ved å motta bare informasjon om for eksempel sport eller politikk, samtidig som jeg får informasjon fra alle norske, engelske, amerikanske og franske aviser og TV stasjoner.

En kan også sette spørsmålstegnet ved Sunsteins påstand om at digitale medier impliserer en forsnevring og fragmentering av offentligheten på grunn av individenes selektive deltakelse i grupper bestående av likesynende. Det er jo mulig, takk til digitale medier, å finne innenfor det digitale universet et mangfold av grupperinger på tvers av geografiske grenser som dyrker alle tenkelige interesser og hver enkeltes særinteresser. Betyr det nødvendigvis at alle får et mer begrenset horisont, isolerer seg blant likesynende, og blir i mindre grad utfordret av nye og uventede meninger og ideer? Digitale medier består også av interaktive og sosiale medier som skaper nye muligheter til å komme i kontakt med et bredere nettverk enn det er tilfellet i den "virkelige" verden. Digitale medier tilbyr tekniske løsninger som tillate både konsentrasjon av likesynende og utvidelse av ens sosiale nettverk. Det er måten digitale medier er bruk på som blir avgjørende og ikke de ulike tekniske løsningene som er tilgjengelig.

En annen av Sunsteins påstand er tanken om at digitale medier bidrar til å svekke muligheter for felles opplevelse og felles referanser. En slik konsekvens innebærer en situasjon hvor landsomfattende massemedier har forsvunnet fra medielandskapet. Det er klart at digitale medier utfordrer tradisjonelle massemedier og særlig papiraviser. Samtidig kan både teknologiske utviklinger og mediers tilpasningsstrategier føre til et nytt medielandskap hvor tradisjonelle massemedier forsatt spiller en sentral rolle. I tillegg, mer enn substitusjon mellom digitale medier og massemedier er forholdet mellom de to typer medier best betegnet som positiv interaksjon. Både når det gjelder informasjons input og informasjons formidling finnes det en komplementaritet mellom sosiale medier (Facebook, Twitter, Blog) og massemedier (papiraviser, TV, radio, nettaviser og internett TV), selv om begge typer medier konkurrerer om vår tid og oppmerksomhet.

Hvis den nyere teknologiske utviklingen (Web 2.0) gir grunn til å nyansere Sunsteins fragmenteringstese er det likevel en mer grunnleggende kritikk som kan rettes mot fragmenteringstesen og som er knyttet til den sosiologiske analysen som er underliggende i Sunsteins analyser og konklusjoner. Sunstein oppfatter sosiale aktører som entydige individer, som har bare en type interesse, identitet, og tilhørighet. Disse individene har en tendens til å gruppere seg med likesynende og ikke søke nye informasjon og meninger hvis de ikke er utfordret av eksterne kilder. Disse individene er heller ikke i stand til å dele en felles identitet hvis de ikke dele de samme opplevelsene gjennom det samme TV programmet eller den samme avisen. Moderne individer har som regel flere roller, identiteter, interesser og tilhørighet. De kan få impulser og informasjon samtidig fra ulike kilder, se MGP eller fotball VM på TV og drøfte det samtidig på Twitter, være medlem av flere organisasjoner og nettsamfunn, være interessert i politikk, fotball, og tegneserier uten at ingen av disse identiteter, interesser og tilhørighet definerer dem på en fullstendig og entydig måte. De søker informasjon og utfordringer, og tilhører mangfoldige grupperinger. Identitets og opinionsdannelsen i vår tid involverer et mangfold av tilhørighet, roller, og informasjonsklider. Det finnes ingen nødvendig kausale relasjoner mellom det å delta i interessegrupper som består av likesynende og fragmentering av offentligheten. Grunnen er at de fleste som deltar i disse gruppene også leser aviser, ser på TV, og får nyheter på Twitter.

Den samme typen kritikk kan rettes mot Sunsteins oppfattning av det offentlige rommet, som er enten "virkelig" og helhetlig eller digitalt og fragmentert. Det offentlige rommet kan betegnes, og det vil bedre gjenspeile kompleksiteten som kjennetegner offentligheten, som et nettverk konstituert av et mangfold av delte (virkelige og digitale) offentlige rom, som er knyttet sammen, kommuniserer med hverandre, og påvirker hverandre gjennom ulike prosesser. En slik forståelse av offentligheten må legges til grunn for å forstå opinionsdannelsen og deliberasjonspraksiser i den digitale alderen.

Istedenfor å tenke utviklingene som preger den digitale tid ut fra en form for teknologisk determinisme som bringer dystopiske effekter på samfunnsnivået, er det mulig å oppfatte den teknologiske utviklingen som en faktor som forsterker eksisterende sosiale praksiser og som bringer muligheter for dannelse av nye sosiale praksiser i retninger og med konsekvenser som ikke er entydige og åpne til konstante forandringer.

Twitter som virtuelt fellesskap

Pessimistiske analyser av sosiale mediers betydning for sosiale relasjoner og fellesskap dukker jevnlig opp i medier og fagbøker. I denne rekken kom nylig Morgenblad ut ved å karakterisere Facebook og Twitter som "usosiale medier". En rask analyse av Twitter tilsier det motsatte og den beste måten å karakterisere Twitter på er å betegne det som "virtuelt fellesskap". Som alle sosiale fellesskaper kan Twitter beskrives langs flere konstituerende dimensjoner: normer, ritual, sosial struktur, ulike kommunikasjonspraksiser.

Kommunikasjon på Twitter innebærer å følge usagte normer og regler. En viktig norm er "betinget gjensidighet": du skal helst følge dine followers, svare på henvendelser og generelt sett utveksle og dele meninger, informasjon, og budskaper på en interessant, høflig og anstendig måte. Betinget gjensidighet innebærer også at de som ikke utveksler og ikke deltar i samtaler blir ekskludert av fellesskapet. En god deltaker skal være engasjert og aktiv, og skal formilde verdifulle nyheter.

Fellesskapet på Twitter innebærer også noen ritual. "#ffnor" (norsk version av Following Friday, hvor deltakere anbefaler andre å følge bestemte personer) er den meste opplagte. Fredagene på Twitter er fulle av meldingene som begynner med "#ffnor," etterfulgt av like mange "Takk for #ffnor". I tillegg til å hjelpe nykommere til å utvikle sine nettverk på Twitter, bidrar dette ritualet til å forsterke båndene mellom enkelte deltakere, og fungerer også som en måte å uttrykke en felles Twitter identitet på, ved å dele en felles praksis. Et annet ritual er "#tweetuposlo" som bringer sammen virtuelle Twitterbrukere i den virkelige verden. Hver siste torsdag i måneden arrangeres det "#tweetuposlo". Møtestedet annonseres på Twitter (hashtaggen: #tweetuposlo) og Facebook.

Som alle fellesskaper danner Twitter en sosial struktur som innebærer et statushierarki bestående av kjendiser og opinionsledere på topp (i kraft av den status de har i massemedier, som politikere, journalister, kunster, næringslivsledere, PR eksperter), og i bunn anonyme deltakere. Det meste opplagte tegnet på rankingen i dette hierarkiet er antall followers og ansiennitet i bruk av Twitterr (early birds). Dette fører til at noen deltakere har som eneste mål å bygge en gedigent followers liste uten kommunikasjonsrelevans. Det mest interessante ved Twitters sosiale struktur er at den gjenspeiler en Small World struktur hvor de fleste deltakere kommuniserer innenfor sine "stammer", dvs. personer som har samme bakgrunn og interesser, samtidig som de er koblet gjennom "langdistanse linker" til en del deltakere som tilhører andre "stammer". En slik sosial struktur gir en unik mulighet til å delta i et kommunikasjonsnettverk med mye større rekkevidde enn de "virkelige" netteverkene.

Twitter som virtuelt fellesskap muliggjør også ulike typer kommunikasjonspraksiser. Twitter kan brukes til kringkasting av et budskap, og det er stort sett på denne måten de fleste politikere bruker Twitter . Twitter er også et effektivt middel for informasjonsformidling ved twitting av linker til ulike nettside, blogg og andre nettressurser. Twitter er også en plateform hvor den personlige kommunikasjonen foregår i full offentlighet i form av personlige fortellinger om daglige gjøremål og aktiviteter, personlige samtaler eller beskjeder som er synlige for alle followers. Mange bruker Twitter til opinionskringkasting og diskusjoner omkring ulike temaer ved hjelp av de så kalte "hashtags" (stikkeord som følger symbolet:#), mens andre kringkaster aforismer som skal være dype, humoristiske, eller uforståelige for de ikke initierte. En økende andel av brukere benytter Twitter for å markedsføre sine produkter ved å innpakke sine markedsføringsbudskap som informasjon eller personlig beskjed.

Langt fra å være usosialt er Twitter et virtuelt og forestilt fellesskap basert på et kommunikasjonsmedium hvor mangfoldige former for kommunikasjon kan utvikle seg. Det er vanskelig å forstå at slike sosiale medier - som fremmer kommunikasjon mellom mennesker - assosieres med forfallet av sosiale fellesskaper. Twitter undergraver ikke sosiale relasjoner og ansikt-til-ansikt kommunikasjon men åpner for nye kommunikasjonsmuligheter som supplerer eksisterende "virkelige" nettverk og gir til hver enkel deltaker ubegrensede muligheter for å utvide sin horisont og for å kommunisere med et bredere nettverk.

Sosiale Medier og Hyperindividualitet

Individualisme er ikke noe nytt og kjennetegner den vestlige moderniteten. For Durkheim (1960) er individualisme et fenomen som utvikler seg gjennom den menneskelige historien. Sosiologer som Ulrich Beck (1994) og Anthony Giddens (1990) har pekt på en ny fase i den sosiale utviklingen, en ny periode – det senmoderne samfunn - som skiller seg fra moderniteten og som er utrykk for en radikalisering av det moderne. Industrisamfunnets kollektive levemåter og identiteter som var bestemt av klasser, kjønnsroller og familiemønstre, erstattes av nye sosiale former. Svekkelsen av kollektive identiteter fører til at individet i større grad enn tidligere selv må definere sin identitet. Det som er nytt er at den heteronomiske bestemmelse av sosiale posisjoner som kjennetegnet moderniteten har blitt erstattet av en nær obligatorisk selvbestemmelse (Bauman 2000), og med det blir også identitetsspørsmålet stadig mer sentralt. Sosiale medier, etter min mening, aksentuerer den utviklingen, slik at det nye fenomenet kan betegnes som hyperindividualisering.

Globale og digitale nettverk bak hyperindividualisering

Nettverk som organiseringsform er ikke et nytt fenomen, tvert imot er nettverk like gamle som menneskeheten, og kjennetegner alle former for levende systemer, som fysiske nettverk (ekosystem), organiske nettverk (nervesystem, hjerneceller), tekniske nettverk (veier, media) og sosiale nettverk. Nettverk som organiseringsform viser spesielle egenskaper. Nettverksteori har bevist at ved å tilfeldigvis legge sammen nok linker til knutepunkter i et nettverk, når alle knutepunkter har i gjennomsnitt en link, oppstår en kjempeklynge. Mesteparten av knutepunktene vil være en del av en unik klynge hvor alle knutepunkter (individer) er direkte eller indirekte linket til hverandre. Med andre ord, trengs det én link per knutepunkt for å forbli sammenkoplet.

En annen egenskap ved nettverk som organiseringsform, er at vi lever i en ”liten verden”. Et eksperiment gjennomført av Migran i 1967 i USA gjorde det mulig å bevise at avstand (i antall linker mellom to individer) mellom to tilfeldig utvalgte amerikanere var ca. seks linker. I et stort samfunn som USA, finnes det ”seks separasjonsgrader” mellom individer. Med andre ord, alle individer er (i gjennomsnitt) koblet til hverandre gjennom seks ledd. Det samme eksperimentet gjennomført på Internett viser at det finnes 19 separasjonsgrader mellom to dokumenter på World Wide Web. Disse eksperimentene understreker en viktig nettverksegenskap: Nettverksorganisering er veldig effektivt for å koble sammen individer eller enheter.

Hierarkiet har som organisatorisk form vært historisk dominerende over nettverkorganisasjon, på grunn av begrensninger ved nettverk som organisasjonsform. Nettverk var (i tiden før elektroniske teknologier) mindre effektive enn vertikal organisert styring og kontroll når størrelsen i organisasjon, samt volumet og kompleksiteten i kommunikasjonen var for store. Disse begrensningene har blitt overskredet med innføringen av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene som gjorde det mulig å håndtere både kompleksitet og volum i kommunikasjon i stor skala og til lave kostnader.

Digitale nettverkenes viktigste egenskap er å være grenseoverskridende, både når det gjelder organisatoriske og territorielle grenser. Digitale og globale nettverk er kraften som ligger bak globaliseringsprosesser. I et digitalisert nettverkssamfunn er verden blitt en ”liten verden” som er 19 tastetrykk unna.

Mens kommunikasjon i det industrielle og massemediebaserte samfunnet var knyttet til sentralisering og store investeringer i kapital, gjør PC og Internett det mulig for millioner av individer å produsere og konsumere informasjon på en billig måte. Kapitalen for produksjon av kulturelle goder og informasjonsgoder har blitt desentralisert som følge av utbredelsen av PC og Internett. En slik ”revolusjon” bidrar til å demokratisere produksjon og tilgang til informasjon. I et massemediesamfunn er midler til informasjons- og kommunikasjonsproduksjon sentralisert og konsentrert. I tillegg går informasjonsstrømmen en vei, fra avsenderen til mottakeren. Til sammenlikning tillater nettverkssamfunnet en mer desentralisert og interaktiv informasjonsproduksjon. Sosiale medier gir til hver enkelte mangfoldige muligheter til å være kontinuerlig koblet og til å kommunisere med en mangfoldighet av signifikante Andre.

Hyperindividualismens fenomenologi

Kommunikasjonsmulighetene som sosiale medier gir, forsterker de kulturelle tendensene som allerede var i sving og fører til hyperindividualisering. Hyperindividualisme innebærer tre typer endringer i måten hvert enkelt individ forholder seg til sin egen identitet og til ulike fellesskaper.

Identitet som prosjekt, identitetenes mangfoldighet, ekspressivitet. Hyperindividualisme innebærer en ny form for subjektivitet, den ekspressive subjektiviteten som medfører selvdannelse av identitet gjennom meningsbærende symboler (varer, ideer og imager). Den ekspressive subjektiviteten er forankret i nye fellesskap og subkulturer, som er uttrykk for nye ”forestilte fellesskap” (Anderson 1983).

Den ”obligatoriske selvbestemmelse av sosiale posisjoner” Bauman (2000), individenes valgfrihet i forhold til definisjon av sine egne identiteter er aksentuert ved bruk av sosiale medier. På Facebook eller Twitter er man nødt til å kontinuerlig definere seg selv: Hva man liker, gjør, hvem man knytter seg til, blir venn med, osv. I tillegg innebærer hyperindividualisering en mangfoldiggjøring av identitet, i den forstand at hvert individ er nødt til å håndtere en sammensatt identitet med forskjellig delidentiteter som er tilpasset ulike sosiale situasjoner og medier.

Identitet som merkevare (self-branding). En annen side ved hyperindividualisering er at identitet blir en merkevare som må markedsføres. Om du er politikker, kommunikasjonsrådgiver eller student må du gjøre deg attraktiv ved å avsløre deg selv. Det holder ikke å fremstå i den rollen med den identiteten som er grunnlaget for å kommunisere i den digitale offentligheten. Sosiale medier er grenseoverskridende og dine identiteter, både private og offentlige, profesjonelle og intime, danner den merkevaren som utveksles i det digitale rommet.

Tilhørighet som selvvalgt: fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Hyperindividualisering innebærer også en endring i måten individene forholder seg til fellesskapet på. Heller ikke den endringen er ny, men aksentuert ved utviklingen av sosiale medier. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert valg. Dette medfører to nye former for gruppetilhørighet som kjennetegner digitale fellesskaper. Den første idealtypiske formen kan betegnes som individuelle nettverksfelleskap basert på felles verdier, normer, aktiviteter eller identiteter. Forskjellen fra tradisjonelle fellesskap er at tilhørighet ikke er sentrert rundt gruppen men på individet. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk. Den andre idealtypiske formen kan betegnes som moderne stammer (Maffesoli, 1996) hvor individer deler tette emosjonelle bånd. Fellesskapet er i mindre grad kjennetegnet av å dele et felles prosjekt (pro-jectum) orientert mot fremtiden, og i større grad av å dele in actu det å være sammen.

Sosiale konsekvenser av hyperindividualisme

Hyperindividualisme har minst to sammenvevede sosiale konsekvenser som endrer grunnlaget for hvordan samfunnet er bundet sammen som fellesskap. Den første endringen rammer moraliteten og medfører et mangfoldighet av legitime verdibaserte posisjoner. Den andre forvandler solidaritetens fundament.

Hyperpluralisme: legitime diskursers mangfoldighet

Hyperindividualisme er tett knyttet sammen med verdipluralisme. Under postmodernismens innflytelse har ideen om en verdinøytral objektiv rasjonalitet som fundament for kunnskap blitt utfordret. Vitenskapen har blitt oppfattet som en ”metadiskurs” blant andre diskurser. Selv om postmodernisme er en epistemologisk posisjon blant andre, er vi klar over siden Nietzsche hvor problematiske forholdene mellom fornuft og makt kan være. I Giddens ord har moderniteten blitt refleksiv og verdipluralisme har blitt en del av hverdagen. Det offentlige rommet er preget av en mangfoldighet av legitime diskurser basert på ulike typer kunnskaper, verdier, eller identiteter. Denne pluralismen sprer seg og vokser ved hjelp av sosiale medier gjennom et mangfold av kulturelle og sosiale erfaringer og uttrykk som kan føre til sosial, kulturell og politisk fragmentering.

Nytt solidaritets- og fellesskapgrunnlag

For Durkheim har sosial solidaritet – de båndene som binder sammen et samfunn - en moralsk natur. Samfunnet kan ikke være kohesiv hvis samfunnsmedlemmer ikke deler en form for moralsk felleskap eller en felles kollektiv bevissthet. Det som skiller de to idealtypiske solidaritetstyper hos Durkheim er grunnlaget for det moralske fellesskapet. Den mekaniske solidariteten er basert på normativ konformitet gjennom tvangmessig regulering, mens den organiske solidariteten er basert på individualisme som moralsk felles norm eller som felles bevissthet. Samfunnets kohesjon er tuftet på et fellesskap av verdier, meninger og følelser. I moderne samfunn blir individualisme et felles moralsk fundament som alle samfunnsmedlemmer deler, og individet gjenstand for en form for religion. Hvis man forfølger denne analysen, innebærer ikke hyperindividualisme en svekkelse men en transformasjon av de sosiale båndene. Det digitale samfunnet kan oppfattes som tuftet, hvis man utvikler Durkheims typologi, på den kommunikative solidariteten. Det hyperindividualiserte individet, som fritt velger sine identiteter og tilhørighet, er basis for den felles kollektive bevisstheten som danner samfunnets moralske fundament. Det er ikke bare lenger den tvangmessige normative konformismen eller de kontraktmessige utvekslingene knyttet til den sosiale arbeidsfordelingen, men også de digitale kommunikasjons- nettverkene og strømmene som danner grunnlaget for solidaritet mellom mennesker.