Våre nye kafeer er ikke på Facebook

Sosiale medier kan tilsynelatende fremstå som en ideell offentlighet etter Habermas begreper. Men den nye offentligheten danner en ny virkelighet som ikke la seg fange med våre tradisjonelle forståelsesbriller

Jan Inge Reilstad argumenterer i sin kronikk i Aftenposten 30.10.2010 med at ”Facebook ligner mistenkelig på den idealoffentligheten Habermas mener er utspring for den moderne offentligheten”. Jeg vil argumentere for en kritisk bruk av velkjente begreper på den nye digitale virkeligheten. Effekten av digitale og sosiale medier kan ikke forstås ved å projisere i et nytt (online) rom våre etablerte mentale kategorier. Digitale og sosiale medier endrer offentlighetens virkemåte og form av flere grunner.

Grenser viskes ut

Skillet mellom den private og den offentlige sfæren er vanskelig å opprettholde med de nye digitale og sosiale mediene. Den tradisjonelle forståelsen av offentligheten har en territoriell dimensjon som innebærer at offentligheten er assosiert med det synlige: det offentlige (gaten) er synlig mens det private (hjemmet) er usynlig. Den har også en politisk dimensjon som relaterer til den allmenne interessen, det som er av interesse for publikumet og som krever offentliggjøring. Disse to dimensjonene, synlighet og allmennhet, er ikke lenger sammenfallende i digitale medier. Alt som er synlig i det digitale rommet er ikke nødvendigvis av allmenn interesse.

Gråsone

Konversasjon og informasjon, offentlige anliggende spørsmål og personlige samtaler foregår samtidig i det samme digitale rommet (f.eks. Facebook og Twitter) og i et mer eller mindre åpent lys (avhengig av personlige restriksjoner). Våre handlinger foregår i en slags gråsone, i et spenningspunkt mellom lys og mørke, i et kontinuum mellom synlighet og usynlighet hvor hver enkelt må navigere og bestemme seg for en grad av offentlighet.

En egen nettverkslogikk

Synlighet i digitale medier – for eksempel hvor mange lesere eller venner en blogg eller en Facebook side får - er et resultat av uorganiserte og i utgangspunktet ukoordinerte handlinger som aggregeres ut fra to mekanismer. Digitale sosiale nettverk (som Facebook eller Twitter) kombinerer en bestemt nettverksstruktur (småverdenstruktur, hvor alle er koblet på en direkte eller indirekte måte) med aggregeringsmekanismer i søkemotorer som Google (PageRank), som fører til en hierarkisering basert på popularitet og synlighet. Siden søkemotorer viser internettsidene som er mest populære først, oppstår det en forsterkningsprosess hvor både sider og innhold som er populære sprer seg raskt i nettverket og blir enda mer populære. Samtidig blir flertallet av sider og innhold usynlig. Nettverkslogikken er annerledes enn logikken som kjennetegner massemediene og den tradisjonelle offentligheten.      

Økt innflytelse

Det er viktig å understreke at de nye mediene ikke bare danner en nye debattarenaer, men også åpner nye muligheter for et samarbeidsdemokrati. Digitale og sosiale medier tilbyr billige storskala samarbeidsverktøy, de så kalte wiki, som gjør politisk mobilisering enkelt og billig. Disse nye medier er kanskje mindre egnet for samfunnsdebatt enn de er for storskala mobilisering og samarbeid. På denne måten kan sosiale medier føre til økt demokratisering, ikke i form av mer debatt men i form av medborgernes økte innflytelse på politiske beslutninger, det som tradisjonelt har vært reservert mektige og organiserte interesser.   

Nye begreper for ny virkelighet

Alle disse prosessene er i ferd til å utvikle seg foran oss og utfallene når det gjelder den kollektive offentligheten og demokratiet er uklare og usikre. Vi trenger nye begreper og nye metoder for utforske denne nye virkeligheten. Facebook er ikke en moderne versjon av 1800tallets kultiverte kaféer, den er en ny form for offentlighet som vi bare begynner å se konturene av.