Kommunikasjon i sosiale medier, sammenliknet med ansikt til ansikt kommunikasjon, innebærer at vi har tilgang ti få sosiale indikasjoner om vår partnernes identitet. Selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde (svake) relasjonelle bånd med fremmede personer.
Når vi interagerer i digitale medier har vi tilgang til få elementer av våre kommunikasjonspartneres sosiale identiteter. Formålet med bruk av ulike medierte kommunikasjonsteknologier har vært, helt fra de første skriftene, å kunne utveksle informasjon mellom mennesker uten å være fysisk til stede. Sosiale medier ekspanderer mulighetene for instant og ikke-fysisk kommunikasjon uten begrensinger knyttet til tid eller rom. Sosiale medier gjør det også mulig å kommunisere med mange samtidig, samt å ha en personlig konversasjon i full offentlighet.
I sosiale medier er vi engasjert med partnere som ikke nødvendigvis er tilstede (i asynkron kommunikasjon) og vi kommuniserer med personer som vi ikke nødvendigvis er kjent med fra før av. I sosiale medier kan vi være både tilstede og fraværende. Kommunikasjon og tilstedeværelse er avskilt. Det gir oss en større grad av kontroll over vår kommunikasjon, våre sosiale engasjement og sosiale møte, og måten vi presenterer oss selv på. Vi kan i større grad enn i ansikt til ansikt relasjoner regulere måten vi interagerer på. Vi kan unngå å interagere, vi kan velge når og med hvem vi interagerer og vi kan, til en viss grad, bestemme hva vi avslører av oss selv og hvordan.
Samtidig er mellommenneskelig kommunikasjon ikke bare basert på utveksling av informasjon men også på utveksling av ikke verbale tegn som definerer kommunikasjonskonteksten, som gir mening til den utvekslede informasjon, og som indikerer partnernes sosiale identiteter. Disse elementene er fundamentale for å kunne inngå i en relasjon, uansett hvor svak eller sterk er relasjonen. I sosiale medier, særlig når vi kommuniserer med fremmede, er disse sosiale indikasjonene begrenset og knappe. Vi deler ikke den samme fysiske konteksten, vi kan ikke se hverandre, vi kan ikke tolke våre kroppslige og ansikts bevegelser, vi kan ikke se hverandres blikk og utseende, vi kan ikke høre hverandres stemme. Alle disse ikke verbale tegn er viktige i ansikt til ansikt kommunikasjon for å kunne tolke den utvesklede informasjonen og for å formidle ens identitet. I fravær av slike sosiale indikasjoner bruker vi tekstuelle og andre medierte utrykk (bilder, videoer, osv.) for å si noe om oss selv. Det er ikke nødvendigvis narsissime som fører oss til å bli private i sosiale medier, men kommunikasjonskonteksten. For å kunne knytte meningsfulle relasjoner i sosiale medier, hvor ikke verbale sosiale indikasjoner er knappe, må vi kompensere ved å avsløre litt av hvem vi er, vi må være private i full offentlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar