I 2001 kom boken "Republic.com" skrevet av Cass Sunstein professor ved Universitet i Chicago. Boken består av en analyse av mulige og forventede effekter av Internett på demokratiet. Hovedtesen er at Internett fører til en fragmentering av den offentlige debatten og dermed undergraver demokratiet. Sunstein opererer med en paradigmatisk skille mellom forbruker og medborger. Valgfriheten er oppfattet som positivt for forbrukeren som stor sett tjener på markeds konkurranse.
Markedstankegangen applisert til politikken produserer ifølge Sunstein negative effekter fordi politikken innebærer debatter, deliberasjon og dermed muligheten for at medborgerne endrer sine politiske preferanser gjennom diskusjon. Som påpekt av Jon Elster, fungerer markedet og forumet langs to ulike og irreduktible logiker. Politiske preferanser skiller seg fra private preferanser fordi de dreier seg om kollektive, og ikke private, valg. En forutsetning for den demokratiske utformingen av individuelle politiske preferanser er dermed eksistensen av et offentlig rom hvor medborgerne kan debattere og bli utsatt for ulike meninger samt bli utfordret i sine overbevisninger. Et velfungerende demokrati krever dermed at medborgerne både deler felles erfaringer og er utsatt for et mangfold av meninger og ideer.
For Sunstein fullfører massemedier (Tv, radio, aviser) en rolle av allmenn interesse ved å samle folket omkring felles opplevelse og bevenigheter samt ved å formidle ulike synspunkter og meninger. Ifølge Sunstein åpner Internett for teknologiske muligheter som tillater informasjonsfiltrering. Medborgerne er dermed forvandlet i informasjonsforbrukere som velger den informasjonen de ønsker ut fra sine interesser og preferanser, omgår bare likesynende i virtuelle samfunn, og ikke er lenger utfordret i sine meninger og oppfattninger. Det offentlige rommet blir i økende grad fragmentert, den politiske deliberasjonen blir fattigere og demokratiet undergraves.
Denne diagnosen ble stilt i 2001 på basis av utviklingene som tilhørte Web 1.0 løsninger. Spørsmålet er om de samme trekkene kjennetegner Web 2.0 løsninger preget av sosiale medier. I tillegg, må hypotesen om informasjonsforbrukers atferd, som innebærer ideologisk seleksjon og filtrering, undersøkes nærmere. Digitale kommunikasjonsteknologier muliggjør et mangfold av kommunikasjonsformer som i økende grad er interaktive og bidrar til å øke kraftig mengden av informasjon som er tilgjengelig. Samtidig, er også muligheter for informasjonsfiltrering i økende grad tilgjengelig. Spørsmålet består dermed i å determinere den totale effekten av disse utviglingene på informasjonsbrukernes atferd og måten den offentlige debatten er påvirket av disse trendene på.
Det er behov for mer empiriske kunnskaper om forhold mellom digitale kommunikasjoners mangfoldige utviklinger og deres effekter på det offentlige rommet. Likevel, er det mulig å skissere noen hypoteser samt å kritisere Sunsteins tese med utgangspunkt i måten sosiale medier (særlig Facebook og Twitter) fungerer på.
En første innvendning til Sunsteins prognose er at samtidig som digitale medier tillater i større grad informasjonsfiltrering muliggjør de også en mangfoldiggjøring av informasjonskilder og en økning av informasjonsmengden som er tilgjengelig en tastetrykk unna. Jeg kan filtrere den informasjon jeg ønsker, ved å motta bare informasjon om for eksempel sport eller politikk, samtidig som jeg får informasjon fra alle norske, engelske, amerikanske og franske aviser og TV stasjoner.
En kan også sette spørsmålstegnet ved Sunsteins påstand om at digitale medier impliserer en forsnevring og fragmentering av offentligheten på grunn av individenes selektive deltakelse i grupper bestående av likesynende. Det er jo mulig, takk til digitale medier, å finne innenfor det digitale universet et mangfold av grupperinger på tvers av geografiske grenser som dyrker alle tenkelige interesser og hver enkeltes særinteresser. Betyr det nødvendigvis at alle får et mer begrenset horisont, isolerer seg blant likesynende, og blir i mindre grad utfordret av nye og uventede meninger og ideer? Digitale medier består også av interaktive og sosiale medier som skaper nye muligheter til å komme i kontakt med et bredere nettverk enn det er tilfellet i den "virkelige" verden. Digitale medier tilbyr tekniske løsninger som tillate både konsentrasjon av likesynende og utvidelse av ens sosiale nettverk. Det er måten digitale medier er bruk på som blir avgjørende og ikke de ulike tekniske løsningene som er tilgjengelig.
En annen av Sunsteins påstand er tanken om at digitale medier bidrar til å svekke muligheter for felles opplevelse og felles referanser. En slik konsekvens innebærer en situasjon hvor landsomfattende massemedier har forsvunnet fra medielandskapet. Det er klart at digitale medier utfordrer tradisjonelle massemedier og særlig papiraviser. Samtidig kan både teknologiske utviklinger og mediers tilpasningsstrategier føre til et nytt medielandskap hvor tradisjonelle massemedier forsatt spiller en sentral rolle. I tillegg, mer enn substitusjon mellom digitale medier og massemedier er forholdet mellom de to typer medier best betegnet som positiv interaksjon. Både når det gjelder informasjons input og informasjons formidling finnes det en komplementaritet mellom sosiale medier (Facebook, Twitter, Blog) og massemedier (papiraviser, TV, radio, nettaviser og internett TV), selv om begge typer medier konkurrerer om vår tid og oppmerksomhet.
Hvis den nyere teknologiske utviklingen (Web 2.0) gir grunn til å nyansere Sunsteins fragmenteringstese er det likevel en mer grunnleggende kritikk som kan rettes mot fragmenteringstesen og som er knyttet til den sosiologiske analysen som er underliggende i Sunsteins analyser og konklusjoner. Sunstein oppfatter sosiale aktører som entydige individer, som har bare en type interesse, identitet, og tilhørighet. Disse individene har en tendens til å gruppere seg med likesynende og ikke søke nye informasjon og meninger hvis de ikke er utfordret av eksterne kilder. Disse individene er heller ikke i stand til å dele en felles identitet hvis de ikke dele de samme opplevelsene gjennom det samme TV programmet eller den samme avisen. Moderne individer har som regel flere roller, identiteter, interesser og tilhørighet. De kan få impulser og informasjon samtidig fra ulike kilder, se MGP eller fotball VM på TV og drøfte det samtidig på Twitter, være medlem av flere organisasjoner og nettsamfunn, være interessert i politikk, fotball, og tegneserier uten at ingen av disse identiteter, interesser og tilhørighet definerer dem på en fullstendig og entydig måte. De søker informasjon og utfordringer, og tilhører mangfoldige grupperinger. Identitets og opinionsdannelsen i vår tid involverer et mangfold av tilhørighet, roller, og informasjonsklider. Det finnes ingen nødvendig kausale relasjoner mellom det å delta i interessegrupper som består av likesynende og fragmentering av offentligheten. Grunnen er at de fleste som deltar i disse gruppene også leser aviser, ser på TV, og får nyheter på Twitter.
Den samme typen kritikk kan rettes mot Sunsteins oppfattning av det offentlige rommet, som er enten "virkelig" og helhetlig eller digitalt og fragmentert. Det offentlige rommet kan betegnes, og det vil bedre gjenspeile kompleksiteten som kjennetegner offentligheten, som et nettverk konstituert av et mangfold av delte (virkelige og digitale) offentlige rom, som er knyttet sammen, kommuniserer med hverandre, og påvirker hverandre gjennom ulike prosesser. En slik forståelse av offentligheten må legges til grunn for å forstå opinionsdannelsen og deliberasjonspraksiser i den digitale alderen.
Istedenfor å tenke utviklingene som preger den digitale tid ut fra en form for teknologisk determinisme som bringer dystopiske effekter på samfunnsnivået, er det mulig å oppfatte den teknologiske utviklingen som en faktor som forsterker eksisterende sosiale praksiser og som bringer muligheter for dannelse av nye sosiale praksiser i retninger og med konsekvenser som ikke er entydige og åpne til konstante forandringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar