Om forskning, formidling og forskernes forhold til medier

Dagens DN har et omslag om forskernes frykt for mediene etter NRK-serie ”Hjernevask”. Debatten i sjølvannet av ”Hjernevask” setter det problematiske forholdet mellom forskere og journalister i søkelyset. Jeg er tilhenger av forskningsformidling. Forskning har en viktig funksjon i samfunnet og det er forskernes plikt å formidle forskningsresultater. Likevel, er min erfaring i forhold til medier ikke entydig positivt. Tabloidisering av forskning er problematisk både for kunnskapen som skal formildes og for forskeren. Jeg har erfart å snakke med kunnskapsrike journalister, som møtes godt forberedt, som klart utaler hva de skriver om, hvilke hensikt de har, og som behandler vår samtale på en skikkelig måte i etterkant.

Jeg har også erfart journalister som ringer for å få en uttalelse som i etterkant er brukt for å støtte og legitimere et poeng de vil fremheve uten at det er klargjort på forhånd hvordan uttalelsen skal brukes. Det er også journalister som sier at de skal skrive om et emne og vil gjerne vite hva du mener. Dagen etter blir dine sitater satt i en annen kontekst, gjerne i en polemikk, med personer du har aldri debattert med, og det du har sagt tar en helt annen mening i den nye konteksten enn det du trodde.

Et annet tilfelle er når du gir ut en rapport eller en bok, med mange funn og nyanser i tolkning av funnene og møte en travel journalist som ikke har forberedt seg og ikke har tid til å lese det du har skrevet. Dagen etter publiseres en karikatur av dine resultater under en tabloidisert omslag. Meningen med dine konklusjoner og uttalelser er vridd i en retning som du ikke kan leve med som forsker. Du er feilsitert og du risikerer å bli dømt som useriøst og usakelig av dine kolleger. Ditt møte med journalisten ender opp i dårlig formidling av ditt arbeid og ditt omdømme er skadet.

Det er forståelig at Jørgen Lorentzen føler seg krenket når hans forskning er fremstilt som rent tøv, når alle medier og en del av forskningsverden følger i flokk og når ingen reiser de epistemologiske og vitensskapelige filosofiske spørsmålene som er knyttet til den nye sosiobiologiske og evolusjonærpsykologiske bølgen. Jeg er ikke tilhenger av den postmoderniste eller post strukturaliste epistemologien, men syns likevel at debatten mellom realisme og konstruksjonisme i samfunnsvitenskap er viktig. Det samme gjelder måten de ”vitenskapelige sannhetene” behandles og formidles i offentligheten.

Det er behov for mer selvbevissthet og selvrefleksivitet både fra journalister og forskere når de samhandler. Det er også behov for et mer kritisk forhold til kunnskaper og kunnskapsformidling i medier. Forskning innebærer ulike tilnærminger, ulike metoder, ulike epistemologi og ontologier, kritikk og diskusjon. Denne siden av forskningen må også komme til uttrykk i offentligheten. Det er en forutsetning for en opplyst offentlig debatt og for en bedre forståelse av forskningsrolle i samfunnet.