De intellektuelles autoritet og makt ligger i deres ord, i deres evne i å formulere og avsløre virkeligheten, i deres habilitet til å tenke nytt, til å åpne nye perspektiver for mennesket og samfunnet. Selv om de anerkjente intellektuelle kombinerer synlighet i medier og berømmelse med formidlingsevner er det til syvende og sist deres intellektuelle produksjon som danner deres legitimitetsgrunnlag. I tillegg, krever en slik rolle frihet og uavhengighet fra økonomiske, politiske og institusjonelle interesser og autoriteter.
Bernard Henri Levy (BHL for medieverden) er antageligvis Frankrikes mest kjent nåværende intellektuell og en idealtypisk figur for den moderne franske intellektuelle. I det siste, har Aftenposten reist spørsmålet om de intellektuelles plass og rolle i det norske samfunnet. En måte å svare på dette spørsmålet er å sammenlikne Norge med begrepets (”intellektuell”) opprinnelsesland: Frankrike. Hvorfor produseres ikke i Norge, i samme grad som i Frankrike, intellektuelle figurer som, for å nevne noen franske intellektuelle, Bernard-Henri Lévy, Pierre Rosanvallon, Alain Finkielkraut, Max Gallo, André Glucksmann, Alain Minc, Pascal Bruckner? Norge er et lite land sammenliknet med Frankrike, og dermed er det ikke mulig å forvente så mange profilerte intellektuelle. Men hvis man ser borte fra størrelsen finnes det kulturelle og institusjonelle forskjeller som, etter min mening, kan forklare delvis hvorfor Norge som har mange dyktige akademikere ikke er preget av de samme intellektuelle firguerene.
Den norske kulturen er preget av en form for moralsk puritanisme og antiintellektualisme som ikke danner en gunstig grobunn for de intellektuelle. Den puritanske etikken innebærer, i motsetning til den katolske, en klar skille mellom det verdslige og det guddommelige, og en individualisering og internalisering av forholdet til det guddommelige. Begge elementene har betydning på hvordan det intellektuelle virket ble oppfattet i den nordiske kulturen. Skillen mellom det verdslige og det guddommelige innebærer at det verdslige er et instrumentelt rike hvor rasjonell handling, og særlig arbeid, er rettet mot å oppnå praktiske og nyttige mål, mens det guddommelige er troens rike, og i dette riket er det ikke rom for tvil, spekulasjoner, eller spørsmål. Troen er et forhold mellom Gud og individets indre liv som ikke behøver å granskes kollektivt. Det indre åndelige livet er ikke gjenstand for intellektualisering, mens den intellektuelle praksisen er rettet mot den instrumentelle, vitenskapelige forståelsen av verden.
Med en slik etikk er vitenskapelige kunnskaper nyttige og ønskelige, mens filosofiske og metafysiske granskinger og diskusjoner unødvendige. Denne etikken, kombinert med den relative likestilte sosiale strukturen som har kjennetegnet Norge gjennom historie, kan ansees som grunnlaget for den antiintellektualisme som karakteriserer, på godt og vondt, forsatt Norge og som kommer til uttrykk i alle samfunnskretser. Den norske kulturen er mer gunstig for å fremme en tankevirksomhet rettet mot samfunnsreform enn de intellektuelle, dvs. personligheter som skiller seg fra mengden og som utøver en spekulativ og kritisk virksomhet.
Ved siden av disse kulturelle elementene finnes det institusjonelle forhold som også kan forklare ugunstige norske vilkår for de intellektuelle. For det første er bokmarkedet i Norge begrenset, det innebærer at det er nesten umulig (utenfor skjønnlitteraturen) å leve på en selvstendig måte av å skrive. For det andre har institusjonalisering av filosofi og samfunnsvitenskaper innenfor norske universiteter vært preget av en stor innslag av positivisme, både gjennom Arne Næss innflytelse (Næss var påvirket av den såkalte ”Wienerkretsen” og den filosofiske retning logisk positivisme) og den amerikanske sosiologiens innflytelse (særlig Paul F. Lazarsfeld), det som er mer forenelig i disse fagene med vitenskapsmannsrollen enn med rollen som intellektuell. For det tredje finnes det ikke i Norge tilsvarende institusjoner som de franske Ecole Normale Superieure, Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales, eller College de France som er dannet for å gi til de beste akademikere både akademisk- økonomisk- og forskningsfrihet for å utvikle deres selvvalgte langvarige og personlige prosjekter. Slike institusjoner utdanner den intellektuelle eliten, viderefører den intellektuelle tradisjonen, og gir frihet og gode arbeidsvilkår til sine professorer. I Norge er instrumentelle og administrative krav til forskning og begrenset akademisk frihet et hinder for utvikling av en intellektuell samfunnsrolle. Innføring av New Public Management metoder innenfor akademia er med på å forsterke tendensen til å begrense akademikernes rolle som vitenskapsmenn og eksperter som bidrar med kunnskaper som er nyttige til næringslivet og styremyndigheter. Kritiske, sammenfattende, og spekulative intellektuelle produksjoner er ofte mer et hinder for den akademiske karrieren enn en fordel.
Man kan sikkert argumentere at et samfunn har det bedre uten en slik intellektuell elite. Likevel er Norge et høyutdannet samfunn med mange høy kvalifiserte akademikere og gode forutsetninger for et rikt intellektuelt liv. Det er ikke elitisme i seg selv som muliggjør intellektuelles rolle, men en kultur som vedsetter deres bidrag og institusjoner som gir dem den nødvendige friheten. De intellektuelles samfunnsrolle har uten tvil endret seg siden Zola og Sartre og må tilpasses den ”postmetafysiske” epoken vi lever i. Likevel er behovet for å formulere den virkeligheten vi lever i, samt for å skissere mulige perspektiver minst like nødvendig som før, i en verden preget av globale og etiske utfordringer. Bioteknologier, genmanipulering, datateknologier, massive innvandringsstrømmer, klima- og andre økologiske trusler, religiøse og kulturelle konflikter, økende rikdoms forskjeller mellom nord og sør, er blant de utfordringene verdenssamfunnet og Norge står overfor.
I en tid hvor skråsikre svar basert på metafysiske begreper, om det er fornuft, fremskritt eller Gud, ikke leneger er tilfredsstilende, er det behov, mer enn noensinne, for tenkere som ikke er ofre for medie- øyeblikk- og nyhetstyranniet og som kan stille de betydningsfulle spørsmålene samt skissere mulige svar for den fremtidige samfunnsutviklingen. I en verden hvor kunnskapsproduksjonen er stadig mer spesialisert, fragmentert, instrumentelt, og kortsiktig orientert er det behov for en tenkningsform som ser på helheten i et langsiktig perspektiv. I en verden hvor enhver verdiforankring er utfordret er det behov for tenkere som kan sette tidens moralske betrakninger i et historisk og etisk perspektiv. Hvem andre kan gjøre denne jobben enn de intellektuelle? Hvis man bedømmer behovet som skrikende vil den logiske konsekvensen være at et politisk grep skal til for å skape de kulturelle og institusjonelle forutsetningene for en intellektuell oppblomstring i Norge. Er antiintellektualisme den beste veien fremover for Norge eller er tiden moden for de norske intellektuelle?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar