fredag 27. august 2010

Kultur og demokrati: et politisk filosofisk perspektiv



Aftenposten, ved å publisere kronikken fra Oslo FrPs leder Christian Tybring-Gjedde, har satt på den politiske dagsorden et tema som har vært sentralt i den politiske-filosofiske debatten de siste tiårene. Sosiale transformasjoner er kjennetegnet av nye kulturelle livsstiler som bidrar til å legge vekt på kjønnsidentiteter (kvinner, homofile), eller etniske identiteter, i en periode hvor innvandringsstrømmer har økt. I den samme perioden ble den politiske filosofien betydelig fornyet under impulsen av anerkjennelses filosofi. Konfrontert med spenningen mellom universalisme (de universelle demokratiske verdier: sivil likhet, frihet, lik opportunitet, og toleranse,) og partikularisme (de partikulære verdiene som er knyttet til bestemte kulturer og religioner), har den politiske filosofien forsøkt å forsone liberale universelle verdier og krav til identitetsanerkjennelse.

Hvis det industrielle samfunnet var strukturert rundt produksjonen av materielle goder og rundt sosiale konflikter som dreide seg om fordeling av disse ressursene, er de siste tiårene vært karakterisert av sosiale konflikter først og fremst strukturert rundt identitetskrav.  Mens sosiale konflikter om materielle ressurser var reduserbare til den politiske mediasjonen i den industrielle perioden, blant annet gjennom velferdsstaten og kollektive forhandlinger, er konflikter rundt symbolske ressurser ikke lenger mulige å mediere gjennom det politiske systemet. Dette medfører en ”avpolitisering” av sosiale bevegelser. De ”nye” sosiale bevegelsene utfordrer kodene og setter spørsmålstegn ved den endelige karakteren og meningen av både sosiabilitetens former og den offentlige politikken. De nye konfliktene gjenspeiler offentlige myndigheters vanskeligheter med å forvandle identitetskrav i politiske handlinger. Grunnen er at disse nye konfliktene innebærer konfliktfull handlingslogikk: på den ene siden finner man individer og grupper som kjemper for anerkjennelsen av en (kulturell) identitet og som utfordrer sosiale koder og tolkningsrammer, mens man på den andre siden finner et politisk system som forsøker å iverksette sosiale reguleringer.

Et viktig bidrag er tankegangen utviklet av filosofen Charles Taylor og inspirert av Hegel som understreker individenes behov – og særlig minoritetenes behov – for anerkjennelse. For Taylor er identiteten utformet ut fra anerkjennelse eller fravær av anerkjennelse. Den demokratiske kulturen innebærer likhet når det gjelder anerkjennelse, dvs. likhet, av politisk status og underkommunisering av forskjeller. Samtidig har forståelsen av individuell identitet endret seg med moderniteten og innebærer et ideal om autentisitet (å være sant i forhold til seg selv, å realisere sitt potensial). Det oppstår dermed for Taylor en konflikt mellom de demokratiske idealene (universalisme, lik dignitet og like rettigheter) og modernitetens individualistiske idealer (partikularisme; anerkjennelsen av hver enkelts unike identitet). Taylor argumenterer for en mellomvei mellom homogenisering (fravær av anerkjennelse) og etnosentrisme (selv fengsling innenfor kulturell identitet).

Denne problematikken ble utviklet av Fraser og Honneth og har generert en debatt mellom de to teoretikerne. Fraser understreker et dilemma mellom anerkjennelse og omfordeling som kjennetegner den ”postsosialistiske” epoken.  Med ”klassedesentrering”, har sosiale bevegelser mobilisert rundt identitetsbaserte krav, som blander økonomiske og kulturelle elementer. Kulturelle urettferdigheter krever kulturelle og symbolske endringer. Dette innebærer ifølge Fraser den positive anerkjennelsen av kulturelle forskjeller.  Anerkjennelseskrav fører til at gruppenes spesifisitet er lagt vekt på, mens omfordelingskrav søker å oppheve økonomiske arrangementer som understøtte gruppenes spesifisitet. Feministenes krav viser for eksempel både anerkjennelsen av kjønnsforskjeller og økonomisk likestilling. Identitets anerkjennelse (som innebærer å verdsette det partikulære) kommer dermed ofte i konflikt med omfordelingskrav (som innebærer likestilling og verdsetter det universelle).

Mens Frazer forstår anerkjennelse og omfordeling som to ikke reduserbare dimensjoner av rettferdighet, forstår Honneth anerkjennelse som en fundamental moral kategori som subsumerer omfordeling. Honneth kritiserer Taylors historiske tese som skisserer en historisk utvikling som går fra en kamp for likhet til en kamp for anerkjennelse av kulturelle forskjeller. For Honneth, kan det borgelige kapitalistiske samfunnet forstås som et resultat av en differensiasjonsprosess i tre anerkjennelsessfærer. Han skiller mellom tre former for gjensidig anerkjennelse: kjærlighet (love), som kjennetegner intime forhold; likhet, som kjennetegner legale relasjoner; prestasjon, som kjennetegner det sosiale hierarkiet. Ideen om tre anerkjennelsessfærer stemmer fra Hegels etiske ordrer: familie, sivile samfunn, stat. Omfordelingskamper er dermed oppfattet som konflikter over tolkning og evaluering av et av de anerkjennelsesprinsippene, dvs. ”prestasjon” (achievement). Alle krav på anerkjennelse innebærer en dialektikk mellom det universelle og det partikulære i den forstand at individene kan kreve anerkjennelse ved å kalle på iverksetting av sosiale rettigheter (likhetsprinsipp), eller de kan kreve verdsettelse av noe som er annerledes (prestasjonsprinsipp).

Honneth drøfter identitetspolitikk i forhold til sitt anerkjennelseskonsept. For det første skiller han mellom: individualistiske og kollektive krav som er satt frem av kulturelle grupper. Individualistiske krav søker å forbedre medlemmenes situasjon; kollektive krav viser gruppenes felles liv. Mange kulturelle krav er av den individualistiske typen. For det andre skiller han, blant kollektive krav, mellom (i) krav som søker å beskytte gruppen fra eksterne inngrep som har negativ innflytelse over gruppens kulturelle reproduksjon. Disse kravene er begrunnet ut fra likhetsprinsippet og fører til legal anerkjennelse (legal beskyttelse av en minoritet som allerede er gitt til majoriteten); (ii) krav som søker anerkjennelse for tiltak som vil forfremme gruppens kohesjon. Der er også kravene begrunnet ut fra likhetsprinsippet (ved å peke på ulemper, dårlig vilkår, i fortid eller nåtid); (iii) krav som søker anerkjennelse av en kultur for egen skyld (fordi det er et gode i seg selv). Disse kravene faller vanligvis under begrepet ”anerkjennelse av kulturelle forskjeller”. For Honneth mobiliserer denne typen krav verken likhet eller prestasjonsprinsipper, og kan ikke la seg møte med politiske tiltak. Dermed har det sivile samfunn en sentral rolle som arena for anerkjennelsen av kulturelle forskjeller i Honneths tankegang.

Konfrontert med flerkulturelle samfunn kjennetegnet av mangfoldige interesser, identiteter, og etiske oppfattelser, har de refererte bidragene forsøkt å løse spenningen mellom på en side universelle prinsipper – behovet for å grunnlegge demokratiske institusjoner på prinsipper som alle kan godta –, og på den andre siden behovet for anerkjennelsen av et mangfold av religiøse filosofiske eller moralske doktriner, samt en pluralitet av kulturelle og etniske identiteter, ved å komme tilbake til den Hegelianske distinksjonen mellom det sivile samfunnet og staten. Det sivile samfunn er oppfattet som uttryknings- og anerkjennelsens rom for identitetsbasert og kulturell partikularisme, mens alle medborgerene, uansett kultur og religion, er pliktige til å slutte seg til de liberale prinsippene som sivil likhet, frihet og lik opportunitet. Fellesskapet er dermed ikke lenger tolket som felles kultur, men som politisk felleskap. Overgangen fra en forståelse av det norske fellesskapet (den norske ”vi”) som kulturelt felleskap til en forståelse som politisk felleskap som gir rom (i det sivile samfunnet) for anerkjennelse av ulike kulturer og identitet, er det som er i spill i den pågående politiske debatten.   


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar