Innvandrerorganisasjoner som brobyggere

 
Her er teksten av en kronikk skrevet sammen med min kolleger Guro Ødegård (Senter for forskning på frivillighet og sivilsamfunn v/ Institutt for samfunnsforskning) og publisert  i Aftenposten Aften 29. september 2010.

Integrasjon og foreningsliv. For at integrering skal lykkes, må det lokale sivilsamfunnet, og særlig lokale innvandrernettverk spille en aktiv rolle.

Konflikter. Nylig har Groruddalen vært trukket frem i mediebildet som et skrekkeksempel for den etniske og kulturelle segregeringen som truer den norske kulturen og minoritetenes integrering. Det har blant annet kommet til syne hvordan konflikter preger enkelte lokalmiljø og borettslag med høy innvandrertetthet. Slike konfliktene oppstår i mangel på kollektive møteplasser hvor ulike etniske grupper kan samles og bidra i utviklingen av det lokalsamfunnet man er en del av.

Forvitring. Fraværet av tradisjonelle norske lag og foreninger er påtagelig i mange etnisk heterogene lokalsamfunn. Lavere fødselsrate fra 1980-tallet i kombinasjon med en voksende andel innvandrere uten erfaringer med korpsånd eller idrettens dugnadskultur, har bidratt til at slike organisasjoner gjennom 1990-tallet enten har forvitret eller blitt marginalisert i en del lokalsamfunn. Utviklingen har vakt bekymring, og i Grorudalssatsingen er styrking av det lokale foreningslivet som integrasjonsarena en av målsettingene. Når rekrutteringen til sivilsamfunnets organisasjoner svekkes, mister man ikke bare arenaer som kobler mennesker som ikke kjenner hverandre sammen, man får også færre interessebaserte og meningsbærende kanaler innenfor en rekke samfunnsområder. Dette fører til at den lokaldemokratiske infrastrukturen både svekkes og taper legitimitet. Sangkorene er med andre ord viktige utover den egenverdien det måtte være å synge flerstemt. Skaper også innvandrerorganisasjoner slike verdier?

Segregering? Gjennom de siste 30 årene har andelen lokale foreninger basert på etnisk, kulturell og/eller religiøs homogenitet vokst fram. Siden relativt få av disse er registrert som formelle foreninger, er det vanskelig å anslå det nøyaktig antallet. Vage anslag antyder at det dreier seg om mellom 300-1000 lokale nettverk og foreninger. Tradisjonelt har det sivile organisasjonslivet utgjort lokale møteplasser mellom ulike befolkningsgrupper, men tilliten til at innvandrerorganisasjoner kan tjene samme funksjon synes å være lav. Flere toneangivende samfunnsaktører argumenterer nemlig for at innvandrerforeninger virker segregerende. Innvandrere bør heller engasjere seg i de tradisjonelle norske organisasjoner for å bli integrert.

Ny kunnskap. På bakgrunn av en nylig publisert studie av innvandrerforeningers rolle i et flerkulturelt lokalsamfunn i Groruddalen, mener vi det er høyst problematisk dersom slike holdninger om det flerkulturelle foreningslivet får fotfeste. For det første taper man av syne potensialet disse foreningene kan ha til å motvirke segregeringstendenser. For det andre viser det en manglende forståelse for de barrierene mange innvandrere opplever i møte med majoritetsforeningene. Vi har intervjuet flere innvandrere som er velintegrerte både økonomisk, politisk og sosialt i det norske samfunnet. Til tross for dette er de ildsjeler i innvandrerorienterte foreninger. Vi har spurt hvorfor. Fire meningsdimensjoner kommer fram.

Fellesskap. Innvandrernettverkene gir et fellesskap der man deler mer enn morsmålet. For mange framstår disse møtepunktene som en arena basert på trygghet og tilhørighet i et vertsland som er fremmed. Her utvides det sosiale nettverket og her overføres kunnskap om det norske samfunnet til grupper som vanskelig klarer å etablere sosial kontakt utover familien. Særlig gjelder dette kvinner utenfor yrkeslivet og med manglende språkkunnskaper. Etnisk baserte kvinnenettverk kan slik sett fungere som døråpner inn i det norske samfunnet.

Kultur- og språkformidling. For mange immigranter ligger det et sterkt ønske om at deres norskfødte barn skal opprettholde sosial kontakt med familien i hjemlandet og i andre vestlige land. Selv om kontakten begrenser seg til spredte ferieturer, e-post og telefonkontakt, er språkkunnskaper avgjørende. Morsmålsundervisning og etnisk baserte kulturaktiviteter for barn er en måte å senke barrierene for denne type kontakt, og for å utvikle transnasjonale nettverk.

Flerkulturell identitet. I løpet av det siste tiåret har det vært en vekst i antall organisasjoner etablert av ungdom med etniske røtter fra andre land. Disse arenaene synes å være viktige fellesskap for å dele flerkulturelle erfaringer og for håndteringen av en flerkulturell identitet. Politisk arena. Likeledes ser vi en økning, selv om den i antall er beskjeden, av politikere med minoritetsetnisk bakgrunn. Med sterke bånd til innvandrernettverk er disse viktige leverandører av politiske problemstillinger, det være seg innvandrergruppers vilkår i Norge eller problemstillinger i hjemlandet. En norsk offentlighet som speiler etniske

minoritetsgrupper interesser, er ikke bare viktig – men avgjørende for politisk integrasjon.

Mektiggjøring. Våre informanter forteller om hvordan innvandrerorganisasjoner har fungert som brobyggere og springbrett for deres tilknytning til majoritetssamfunnet. Vi vil derfor advare mot å framstille innvandrernes nettverk og foreninger som isolerte øyer. Samtidig er det et faktum at mange opererer som lukkede fellesskap. Vår studie viser imidlertid at det ligger et uutnyttet potensial i disse nettverkene. Dette bør tas i bruk i det lokale integrasjonsarbeidet. Et avgjørende grep vil være å mektiggjøre nettverkene gjennom å bidra

til at de blir en del av sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap. Først og fremst handler dette om gi informasjon om hva som skal til for å bli en formell organisasjon og kunnskap om hvordan slike organisasjoner drives. Ikke bare vil dette gi innvandrerorganisasjonene tilgang til offentlige velferdsgoder, det vil også koble dem opp mot andre organisasjonsnettverk i lokalsamfunnet, i bydelen og i kommunen. Dette vil kunne løfte dem fra en usynlig og marginal posisjon til å bli stemmer i utviklingen av det lokalmiljøet de er en del av.

Relasjonsbygging. Etter vår erfaring er ikke utfordringen å få innvandrernettverkene på banen, men å bygge relasjoner basert på respekt, gjensidighet og anerkjennelse mellom ulike lokale samfunnsaktører. Integreringspolitikken må ta denne utfordringen på alvor hvis målsetningen er å anerkjenne minoritetenes kulturelle egenart samt unngå segregering av deler av minoritetsbefolkningen. Ved siden av tiltak som motvirker markedskrefter på boligmarkedet og som sikrer et visst mangfold i lokalsamfunn, må støttetiltak til lokale organisasjoner og nettverk som danner broer mellom minoritets- og majoritets-befolkning iverksettes på en større skala.