Sosiale Medier og Hyperindividualitet

Individualisme er ikke noe nytt og kjennetegner den vestlige moderniteten. For Durkheim (1960) er individualisme et fenomen som utvikler seg gjennom den menneskelige historien. Sosiologer som Ulrich Beck (1994) og Anthony Giddens (1990) har pekt på en ny fase i den sosiale utviklingen, en ny periode – det senmoderne samfunn - som skiller seg fra moderniteten og som er utrykk for en radikalisering av det moderne. Industrisamfunnets kollektive levemåter og identiteter som var bestemt av klasser, kjønnsroller og familiemønstre, erstattes av nye sosiale former. Svekkelsen av kollektive identiteter fører til at individet i større grad enn tidligere selv må definere sin identitet. Det som er nytt er at den heteronomiske bestemmelse av sosiale posisjoner som kjennetegnet moderniteten har blitt erstattet av en nær obligatorisk selvbestemmelse (Bauman 2000), og med det blir også identitetsspørsmålet stadig mer sentralt. Sosiale medier, etter min mening, aksentuerer den utviklingen, slik at det nye fenomenet kan betegnes som hyperindividualisering.

Globale og digitale nettverk bak hyperindividualisering

Nettverk som organiseringsform er ikke et nytt fenomen, tvert imot er nettverk like gamle som menneskeheten, og kjennetegner alle former for levende systemer, som fysiske nettverk (ekosystem), organiske nettverk (nervesystem, hjerneceller), tekniske nettverk (veier, media) og sosiale nettverk. Nettverk som organiseringsform viser spesielle egenskaper. Nettverksteori har bevist at ved å tilfeldigvis legge sammen nok linker til knutepunkter i et nettverk, når alle knutepunkter har i gjennomsnitt en link, oppstår en kjempeklynge. Mesteparten av knutepunktene vil være en del av en unik klynge hvor alle knutepunkter (individer) er direkte eller indirekte linket til hverandre. Med andre ord, trengs det én link per knutepunkt for å forbli sammenkoplet.

En annen egenskap ved nettverk som organiseringsform, er at vi lever i en ”liten verden”. Et eksperiment gjennomført av Migran i 1967 i USA gjorde det mulig å bevise at avstand (i antall linker mellom to individer) mellom to tilfeldig utvalgte amerikanere var ca. seks linker. I et stort samfunn som USA, finnes det ”seks separasjonsgrader” mellom individer. Med andre ord, alle individer er (i gjennomsnitt) koblet til hverandre gjennom seks ledd. Det samme eksperimentet gjennomført på Internett viser at det finnes 19 separasjonsgrader mellom to dokumenter på World Wide Web. Disse eksperimentene understreker en viktig nettverksegenskap: Nettverksorganisering er veldig effektivt for å koble sammen individer eller enheter.

Hierarkiet har som organisatorisk form vært historisk dominerende over nettverkorganisasjon, på grunn av begrensninger ved nettverk som organisasjonsform. Nettverk var (i tiden før elektroniske teknologier) mindre effektive enn vertikal organisert styring og kontroll når størrelsen i organisasjon, samt volumet og kompleksiteten i kommunikasjonen var for store. Disse begrensningene har blitt overskredet med innføringen av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene som gjorde det mulig å håndtere både kompleksitet og volum i kommunikasjon i stor skala og til lave kostnader.

Digitale nettverkenes viktigste egenskap er å være grenseoverskridende, både når det gjelder organisatoriske og territorielle grenser. Digitale og globale nettverk er kraften som ligger bak globaliseringsprosesser. I et digitalisert nettverkssamfunn er verden blitt en ”liten verden” som er 19 tastetrykk unna.

Mens kommunikasjon i det industrielle og massemediebaserte samfunnet var knyttet til sentralisering og store investeringer i kapital, gjør PC og Internett det mulig for millioner av individer å produsere og konsumere informasjon på en billig måte. Kapitalen for produksjon av kulturelle goder og informasjonsgoder har blitt desentralisert som følge av utbredelsen av PC og Internett. En slik ”revolusjon” bidrar til å demokratisere produksjon og tilgang til informasjon. I et massemediesamfunn er midler til informasjons- og kommunikasjonsproduksjon sentralisert og konsentrert. I tillegg går informasjonsstrømmen en vei, fra avsenderen til mottakeren. Til sammenlikning tillater nettverkssamfunnet en mer desentralisert og interaktiv informasjonsproduksjon. Sosiale medier gir til hver enkelte mangfoldige muligheter til å være kontinuerlig koblet og til å kommunisere med en mangfoldighet av signifikante Andre.

Hyperindividualismens fenomenologi

Kommunikasjonsmulighetene som sosiale medier gir, forsterker de kulturelle tendensene som allerede var i sving og fører til hyperindividualisering. Hyperindividualisme innebærer tre typer endringer i måten hvert enkelt individ forholder seg til sin egen identitet og til ulike fellesskaper.

Identitet som prosjekt, identitetenes mangfoldighet, ekspressivitet. Hyperindividualisme innebærer en ny form for subjektivitet, den ekspressive subjektiviteten som medfører selvdannelse av identitet gjennom meningsbærende symboler (varer, ideer og imager). Den ekspressive subjektiviteten er forankret i nye fellesskap og subkulturer, som er uttrykk for nye ”forestilte fellesskap” (Anderson 1983).

Den ”obligatoriske selvbestemmelse av sosiale posisjoner” Bauman (2000), individenes valgfrihet i forhold til definisjon av sine egne identiteter er aksentuert ved bruk av sosiale medier. På Facebook eller Twitter er man nødt til å kontinuerlig definere seg selv: Hva man liker, gjør, hvem man knytter seg til, blir venn med, osv. I tillegg innebærer hyperindividualisering en mangfoldiggjøring av identitet, i den forstand at hvert individ er nødt til å håndtere en sammensatt identitet med forskjellig delidentiteter som er tilpasset ulike sosiale situasjoner og medier.

Identitet som merkevare (self-branding). En annen side ved hyperindividualisering er at identitet blir en merkevare som må markedsføres. Om du er politikker, kommunikasjonsrådgiver eller student må du gjøre deg attraktiv ved å avsløre deg selv. Det holder ikke å fremstå i den rollen med den identiteten som er grunnlaget for å kommunisere i den digitale offentligheten. Sosiale medier er grenseoverskridende og dine identiteter, både private og offentlige, profesjonelle og intime, danner den merkevaren som utveksles i det digitale rommet.

Tilhørighet som selvvalgt: fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Hyperindividualisering innebærer også en endring i måten individene forholder seg til fellesskapet på. Heller ikke den endringen er ny, men aksentuert ved utviklingen av sosiale medier. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert valg. Dette medfører to nye former for gruppetilhørighet som kjennetegner digitale fellesskaper. Den første idealtypiske formen kan betegnes som individuelle nettverksfelleskap basert på felles verdier, normer, aktiviteter eller identiteter. Forskjellen fra tradisjonelle fellesskap er at tilhørighet ikke er sentrert rundt gruppen men på individet. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk. Den andre idealtypiske formen kan betegnes som moderne stammer (Maffesoli, 1996) hvor individer deler tette emosjonelle bånd. Fellesskapet er i mindre grad kjennetegnet av å dele et felles prosjekt (pro-jectum) orientert mot fremtiden, og i større grad av å dele in actu det å være sammen.

Sosiale konsekvenser av hyperindividualisme

Hyperindividualisme har minst to sammenvevede sosiale konsekvenser som endrer grunnlaget for hvordan samfunnet er bundet sammen som fellesskap. Den første endringen rammer moraliteten og medfører et mangfoldighet av legitime verdibaserte posisjoner. Den andre forvandler solidaritetens fundament.

Hyperpluralisme: legitime diskursers mangfoldighet

Hyperindividualisme er tett knyttet sammen med verdipluralisme. Under postmodernismens innflytelse har ideen om en verdinøytral objektiv rasjonalitet som fundament for kunnskap blitt utfordret. Vitenskapen har blitt oppfattet som en ”metadiskurs” blant andre diskurser. Selv om postmodernisme er en epistemologisk posisjon blant andre, er vi klar over siden Nietzsche hvor problematiske forholdene mellom fornuft og makt kan være. I Giddens ord har moderniteten blitt refleksiv og verdipluralisme har blitt en del av hverdagen. Det offentlige rommet er preget av en mangfoldighet av legitime diskurser basert på ulike typer kunnskaper, verdier, eller identiteter. Denne pluralismen sprer seg og vokser ved hjelp av sosiale medier gjennom et mangfold av kulturelle og sosiale erfaringer og uttrykk som kan føre til sosial, kulturell og politisk fragmentering.

Nytt solidaritets- og fellesskapgrunnlag

For Durkheim har sosial solidaritet – de båndene som binder sammen et samfunn - en moralsk natur. Samfunnet kan ikke være kohesiv hvis samfunnsmedlemmer ikke deler en form for moralsk felleskap eller en felles kollektiv bevissthet. Det som skiller de to idealtypiske solidaritetstyper hos Durkheim er grunnlaget for det moralske fellesskapet. Den mekaniske solidariteten er basert på normativ konformitet gjennom tvangmessig regulering, mens den organiske solidariteten er basert på individualisme som moralsk felles norm eller som felles bevissthet. Samfunnets kohesjon er tuftet på et fellesskap av verdier, meninger og følelser. I moderne samfunn blir individualisme et felles moralsk fundament som alle samfunnsmedlemmer deler, og individet gjenstand for en form for religion. Hvis man forfølger denne analysen, innebærer ikke hyperindividualisme en svekkelse men en transformasjon av de sosiale båndene. Det digitale samfunnet kan oppfattes som tuftet, hvis man utvikler Durkheims typologi, på den kommunikative solidariteten. Det hyperindividualiserte individet, som fritt velger sine identiteter og tilhørighet, er basis for den felles kollektive bevisstheten som danner samfunnets moralske fundament. Det er ikke bare lenger den tvangmessige normative konformismen eller de kontraktmessige utvekslingene knyttet til den sosiale arbeidsfordelingen, men også de digitale kommunikasjons- nettverkene og strømmene som danner grunnlaget for solidaritet mellom mennesker.