Mellom Likhet og mangfold

De senere års innvandring har ført til flerkulturalisering av samfunnet. Dette reiser spørsmål om samfunns mangfoldighet og grunnlaget for kollektive identiteter. Samtidig oppleves majoritetens kultur som undertrykkende for mange identitetsbaserte grupper (hvor identiteter er basert på kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, eller kultur). Grunnen til det, er den manglende anerkjennelsen av individenes og gruppenes identitet, deres ”forskjell”.

Likhet og mangfold er sentrale spenninger både i forskning, i praktisk politikk og i mediene. I Aftenposten kunne man lese, for eksempel, at ”likestilling er veien til norskhet. Vil du bli ekte norsk? Da er likestilling svaret sier utenlandske kvinner.” Underforstått at den norske likestilling kommer i konflikt med innvandrernes kulturelle tradisjoner. I et annet innlegg i samme avis ble det fastlått at ”sekulære dogmer truer religionsfriheten” og forfatteren reiser det følgende spørsmålet: ”vil staten i Mangfoldsåret vedta lover som avgrenser det religiøse mangfoldet?” Underforstått at det religiøse mangfoldet forutsetter en særbehandling av ethvert trossamfunn. Generelt sett illustrerer disse eksemplene et grunnleggende dilemma i flerkulturelle samfunn: hvordan kan særidentiteter forenes med universelle rettigheter?

Må vi akseptere undertrykkelse av kvinner for å garantere kulturelt mangfold? Krever, for eksempel, religiøst mangfold differensierte rettigheter basert på religiøse tilhørighet? Likhet og mangfold står i et spenningsforhold. Likhet forutsetter at individuelle særtrekk, det partikulære ignoreres, samtidig som det som er felles, det universelle fremheves.Mangfold innebærer det motsatte: man legger vekt på særtrekk, særidentiteter, det partikulære, og overser det som er felles, det universelle.

Spørsmålet er om anerkjennelsen av identitetsbaserte forskjeller kun kan ivaretas ved å gi individer eller grupper særegne rettigheter på bekostning av likhet og universelle rettigheter. Problemet oppstår fordi særegne rettigheter utfordrer det liberale demokratiet. Særegne rettigheter endrer forholdene mellom det universelle og det partikulære, og mellom det offentlige og det private. Hvordan kan vi forene liberale prinsipper som bygger på universelle rettigheter med anerkjennelse av særidentiteter?

Grovt sett finnes det tre strategier for å håndtere spenningen mellom likehet og mangfold: (i) å differensiere det universelle (ii) å universalisere det partikulære, (iii) å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle.

(i) Den første strategien, differensiering av det universelle innebærer særegne rettigheter. Denne typen politikk sikter mot å gi grupper eller individer i samfunnet særrettigheter for å kunne anerkjenne deres identiteter. Kravet om særrettigheter basert på religiøse tro er et eksempel. Et annet eksempel er kravet om etniske baserte rettigheter for å fremme minoritetenes egenart (språk, religion, kultur). En slik posisjon er problematisk av to grunner:

• den hemmer individenes frihet til å melde seg ut fra ”sin” bestemte gruppe;
•  den forutsetter at individene er fullstendig definert ut fra sin tilhørighet til en gruppe. Men de fleste individer har ulike delidentiteter og tilhører ulike grupper og kan dermed ikke reduseres til en bestemt identitet.

(ii) Den andre strategien er universalisering av det partikulære. Denne strategien innebærer at særidentiteter ikke er gyldig i det offentlige rommet. Det partikulære er privatisert, bare det universelle gjelder. Denne strategien kjennetegner måten liberalismen har håndtert spenningen mellom likhet og mangfold på. Problemet med denne strategien er at den undertrykker særidentiter som ikke kan eksitere i det offentlige rommet.

(iii) Den tredje strategien er å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle. Det oppstår i Europa nye institusjonelle prosesser som anerkjenner forskjeller og samtidig likestiller individer. Lovgivning om antidiskriminering er et eksempel på denne strategien. Kravene om antidiskriminering er paradoksale i den forstand at de innebærer at forskjeller blir anerkjent for at likestilling skal etableres. Man må anerkjenne at det finnes en partikulær identitet som er diskriminert for å kunne kjempe mot urettferdig diskriminering og gjenopprette like rettigheter. På denne måten forener antidiskriminerings lovgivning partikulære identiteter og universelle rettigheter.

Det finnes demed en posisjon mellom den tradisjonelle liberale posisjonen og den multikulturelle posisjonen som gjør det mulig for liberale demokratier å ta hensyn til identitetsmangfold uten å abdisere universelle prinsipper og rettigheter.