søndag 13. juni 2010

Trenger vi religion i den offentlige debatten?

I Morgenbladet (11 juni 2010) omtaler Åshild Mathiesen religionsdebatten som foregikk nylig i Stortinget. I denne debatten har, ifølge Mathiesen, Hadia Tajik ønsket seg at religion ikke bare omtales på sitt verste, men også at spørsmålet om hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet diskuteres i offentligheten. På et tidspunkt hvor regjeringen har nedsatt et tros- og livssynspolitisk utvalg og hvor religion er antageligvis en av nåtidens største utfordringer, vil jeg bidra til denne debatten, ikke med bastante utsagn, med noen historiske og filosofiske betrakninger.

Den tyske sosiologen Hans Joas, som besøkte Oslo for noen uker siden og holdt Vilhelm Aubert minneforelesning på Blindern, har skrevet en interessant bok, Do we need religion?, som er utgangspunktet for denne bloggen. Denne boken er en god motgift til Samuel Huntingtons The clash of civilizations. For Huntinton er vestlige verdier som universalisme, menneskelige rettigheter, og demokrati, truet av konkurrerende og ekspanderende sivilisasjoner som har sine røtter i asiatisk og islamsk kulturer. Disse sivilisasjoner er radikalt annerledes og uforenelige med den vestlige. Parallelt til denne tesen har oppfattningen om at vesten har blitt i økende grad sekularisert rottet seg i vår bevissthet.

En generell oppfattning er også at den sekulære vesten er utfordret både på den internasjonale scenen og på hjemmebane av fremmede religiøse ideologier og særlig Islam. Etter 9/11 har det religiøse spørsmålet kommet for godt på dagsorden det som førte blant annen filosofen Jurgen Habermas til å erklære at vi lever i en postsekulær tid som er kjennetegnet av en religiøs oppblomstring innen sekulariserte samfunn, det som krever dialog mellom og med trossamfunnene.

Joas bringer frem to argumenter som motsir disse mer eller mindre generelle oppfattningene. Det første relativiserer ideen om konflikt mellom sivilisasjoner. Joas referer til begrepet aksetid (axial age) som ble først brukt i 1949 av den tyske filosofen Karl Jaspers i boken The origin and goal of history til å beskrive perioden fra 800-200 år før Kristus hvor grunnlaget for verdensreligionene og gresk filosofi ble etablert. Poenget med å referere til dette begrepet er å peke på det som er felles blant de store sivilisasjoner (indisk, kinesisk, europeisk og islamsk). I denne perioden oppsto parallelle og uavhengige prosesser som førte til utviklingen av verdens sivilisasjoner. Det som dannet et felles grunnlag for disse sivilisasjonene er tilsynekomsten av en ny (for denne tiden) tenkesett hvor verden ble forstått innen transendensens kategorier. Mens før, i den mytiske tiden, var det guddommelige en del av verden, i asketiden oppstår en skille mellom det guddommelige og det verstlige. Det guddommelige er oppfattet som en radikal Andre, og det verstlige blir, sammenliknet med det guddommelige, mindreverd. Dette nye perspektivet på verden har hatt dramatiske konsekvenser for den historiske utviklingen fordi den muliggjorde en kritisk holdning til autoriteten samt åpnet muligheten for en potensiell forbedring av det verstlige. Autoriteten er ikke lenger naturlig begrunnet (en del av den naturelle orden) men må rettferdiggjøres i forhold til de guddommelige prinsippene og befalingene. Det verstlige fremstår i sin ufullkommenhet i forhold til det guddommelige, men kan forbedres og ombygges etter guddommelige prinsipper. Revolusjonsideologien har inntatt samfunnet.

En slik historisk tilbakeblikk på sivilisasjonenes grunnleggende opprinnelige ideologiske base har flere konsekvenser for nåtidens forståelse av forholdene mellom kulturer, religioner og sivilisasjoner. Den ene konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner har kanskje mer til felles, på tross av forskjeller, enn de skiller seg fra hverandre. Den andre konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner deler universalisme som grunnleggende tankesett. Den siste konsekvensen er at den vestlige veien til modernitet, basert i vesten på rasjonalitet, universalisme og vitenskap, er ikke nødvendigvis den eneste veien. Dette som fører til ideen om flermodernitet (multiple modernities) og gir rom for moderniseringsprosesser som ikke følger vestens utvikling. Modernisering av ikke vestlige kulturer behøver ikke å innebære vestens kulturelle imperialisme.

Det andre argumentet som Joas bringer frem setter spørsmålstegn på vår oppfattning av sekularisering. Poenget er at sekularisering er et europeisk fenomen. Sekularisering ser ut til å være et europeisk unntak mens i resten av verden viser religion en solid vitalitet. Sekulariseringsdiskursen har også som uheldig konsekvens å okkultere vestens og opplysningstids religiøse røtter. Både Kants filosofi og menneskelige rettighetenes erklæring kan ansees som universalisering av kristne idealer. Joas hensikt viser ikke til å benekte nødvendigheten av en sekulær stat og en sekulær offentlighet, men til å understrekke at meninger som er forankret i religiøse verdier er like legitime som sekulære verdier i den offentlige debatten.

Jeg tror at måten man betrakter og begriper verden på har en innflytelse på måten man handler (ellers vil jeg avstå av å skrive). Spørsmålet er om oppfatninger som fokuserer på konflikter mellom religiøse og sekulære verdier ikke fungerer som oppfyllende profetier ved å provosere konfrontasjoner istedenfor dialog og toleranse. Hvis det er tilfellet, vil det være mer fruktbart å fokusere på det som alle kulturer og religioner har til felles, nemlig universelle menneskelige verdier. Dette betyr ikke å gi avkall på grunnleggende sekulære verdier, som demokrati, likeverd, ytrings- og religionsfrihet, eller å akseptere passivt og ikke bekjempe alle former for ekstremisme. Tvers imot, målet burde være å bygge på religionenes universelle verdier for å motvirke tradisjonelle patriarkalske kulturelle praksiser som, så vidt jeg kan forstå, ikke er entydig begrunnet i religiøse dogmer og lære. Alle religiøse praksiser, inkludert Islam, er gjenstand for et mangfold av tolkninger og er i stadig forandring. Dermed kan religionenes involvering i den offentlige debatten føre til deres modernisering.

For å avslutte denne refleksjonen, innser jeg at i en verden preget av ekstremisme, terrorisme, islamister, og religiøse diktaturer, kan tanken om en rasjonell offentlighet som gir rom til religiøse verdier virke litt naivt og optimistisk. Men hva er alternativet?



2 kommentarer:

  1. Sendte jeg over en kommentar jeg hadde i Prosa om dette temaet i fjor sommer? Et bokessay basert på 10 tilsendte sakprosautgivelser fra 2009. http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=546

    Og med en påfølgende debatt i Klassekampen med Sindre Bangstad og Oddbjørn Leirvik http://folk.uio.no/leirvik/Interrelnytt.html
    (innleggene står litt ned på siden, 2009 og under "liberal religionsdialog").

    Bangstad er forøvrig også ute i dagens Klassekampen og snakker om Judith Butlers markering mot den europeiske homobevegelsen og dens forening med nasjonalistiske organisasjoner på høyresiden.

    SvarSlett
  2. Nei, jeg leser gjeren den.

    SvarSlett