Om forskning, formidling og forskernes forhold til medier

Dagens DN har et omslag om forskernes frykt for mediene etter NRK-serie ”Hjernevask”. Debatten i sjølvannet av ”Hjernevask” setter det problematiske forholdet mellom forskere og journalister i søkelyset. Jeg er tilhenger av forskningsformidling. Forskning har en viktig funksjon i samfunnet og det er forskernes plikt å formidle forskningsresultater. Likevel, er min erfaring i forhold til medier ikke entydig positivt. Tabloidisering av forskning er problematisk både for kunnskapen som skal formildes og for forskeren. Jeg har erfart å snakke med kunnskapsrike journalister, som møtes godt forberedt, som klart utaler hva de skriver om, hvilke hensikt de har, og som behandler vår samtale på en skikkelig måte i etterkant.

Jeg har også erfart journalister som ringer for å få en uttalelse som i etterkant er brukt for å støtte og legitimere et poeng de vil fremheve uten at det er klargjort på forhånd hvordan uttalelsen skal brukes. Det er også journalister som sier at de skal skrive om et emne og vil gjerne vite hva du mener. Dagen etter blir dine sitater satt i en annen kontekst, gjerne i en polemikk, med personer du har aldri debattert med, og det du har sagt tar en helt annen mening i den nye konteksten enn det du trodde.

Et annet tilfelle er når du gir ut en rapport eller en bok, med mange funn og nyanser i tolkning av funnene og møte en travel journalist som ikke har forberedt seg og ikke har tid til å lese det du har skrevet. Dagen etter publiseres en karikatur av dine resultater under en tabloidisert omslag. Meningen med dine konklusjoner og uttalelser er vridd i en retning som du ikke kan leve med som forsker. Du er feilsitert og du risikerer å bli dømt som useriøst og usakelig av dine kolleger. Ditt møte med journalisten ender opp i dårlig formidling av ditt arbeid og ditt omdømme er skadet.

Det er forståelig at Jørgen Lorentzen føler seg krenket når hans forskning er fremstilt som rent tøv, når alle medier og en del av forskningsverden følger i flokk og når ingen reiser de epistemologiske og vitensskapelige filosofiske spørsmålene som er knyttet til den nye sosiobiologiske og evolusjonærpsykologiske bølgen. Jeg er ikke tilhenger av den postmoderniste eller post strukturaliste epistemologien, men syns likevel at debatten mellom realisme og konstruksjonisme i samfunnsvitenskap er viktig. Det samme gjelder måten de ”vitenskapelige sannhetene” behandles og formidles i offentligheten.

Det er behov for mer selvbevissthet og selvrefleksivitet både fra journalister og forskere når de samhandler. Det er også behov for et mer kritisk forhold til kunnskaper og kunnskapsformidling i medier. Forskning innebærer ulike tilnærminger, ulike metoder, ulike epistemologi og ontologier, kritikk og diskusjon. Denne siden av forskningen må også komme til uttrykk i offentligheten. Det er en forutsetning for en opplyst offentlig debatt og for en bedre forståelse av forskningsrolle i samfunnet.

Er sosiologien Webens fremtid?

Sosiale mediers utvikling bringer noe overraskende med seg. Samtidig som teknologien blir en forlengelse av vårt sosiale liv, ser det ut som om teknologien trenger en bedre forståelse av det sosiale livet.

Den semantiske Weben

Begrepet ”semantisk web” eller ”web 3.0” har blitt trendy uten at dets innhold er lett å begripe. Det som er klart er at mange krefter jobber i denne retningen som oppfattes som Webens fremtid eller neste utviklingstrinn. Tim Berners-Lee har gitt en forståelig beskrivelse av tankene bak den semantiske weben i en artikkel til Scientific American Magazine. Målet med den semantiske weben er å utvikle en mer ”intelligent” web hvor datamaskiner ”forstår” bedre de dokumentene som blir behandlet, det som i større grad vil muliggjøre samarbeid mellom maskiner og mellom folk. Hensikten med den semantiske weben er å gi mening til objektene som er tilgjengelige på nettet samtidig som søkeverktøyene er utstyrt med logiske regler som tillater intelligente søk og assosierer informasjon på en meningsfull måte. Dette er mulig gjennom Universal Ressource Identifier (URI) som vil linke websider (som i dag er linket gjennom Uniform Resource Locators, URL) og Resource Description Framework (RDF) som vil kode meninger (objekt, objektsegenskap, og verdi) assosiert til hver webside. For å sikre at hver enkel database (som innholder objekter assosiert med meningsfull informasjon gjennom RDF) er i stand til å kommunisere med andre databaser trenges det ontologier som definerer ulike objektsklasser og relasjoner mellom dem.

  Jer Thorp’s charting of the relationships among the most frequently mentioned 

 people and organizations in the Times in 2008.

Språkets logikk

Selv om dette virker litt teknisk, er prinsippet relativt kjent fordi den baserer seg på måten språket fungerer. Et objekt har et navn, som har en mening som er forståelig ut fra regler som appliseres innenfor en meningskontekst eller situasjon. Hvis jeg sier e-post adresse forstår man at det dreier seg om min elektroniske adresse og ikke hvor jeg bor. Hvis prinsippet er enkelt, er gjennomføring av den semantiske weben veldig komplisert. Grunnen er at det finnes et utalelig antall regler som knytter konteksten til mening og at det ikke finnes et entydig forhold mellom objekt, ord og mening. Språks regler fungerer på den samme måten som sjakk regler, det som førte filosofen Wittgenstein å snakke om språkspill for å beskrive hvordan språk fungerer og om familie relasjoner for å betegne hvordan ordene forholder seg til hverandre. Ordene og meninger danner et kompleks nettverk av relasjoner som er knyttet sammen gjennom en mangfoldig sett av kontekstuelle regler.

Sosiologiens Far West
Hvis mening er kontekstuelt innebærer det å forstå in situ hvordan språket (eller webs søk) fungerer og brukes. En ordbok er ikke nok. Man må forstå de sosiale reglene og den sosiale konteksten som gir mening til ulike ord, uttrykker, webs søk og websider. Ethvert felte og ethvert fellesskap danner sin meningskontekst. Den semantiske weben, både når det gjelder søk teknologien, algoritmer, websidenes koding, eller utforming av ontologier, må bygge på en sosiologisk forståelse av disse kontekstene og av måten weben brukes på innenfor ulike sosiale felter. Hvis min analyse er riktig, er weben sosiologiens nye Far West, et øde og ubefolket område som venter på å bli erobret.

Hva frivillighetsforskning forteller om samfunnsendringer

De 12 siste årene har Norge endret seg kraftig. Sosiale forskjeller har blitt større, individuell selvrealisering dominerer over kollektive verdier, digitalisering preger vår levemåte, og minoriteter integrerer seg i det som har blitt et flerkulturelt samfunn. Alle disse trendene kan leses i måten frivilligheten har endret seg.

Mine kolleger Dag Wollebærk og Karl Henrik Sivesind har nylig presentert en undersøkelse om endringer i frivillig innsats i rapporten Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Rapporten bygger på en spørreundersøkelse om frivillig innsats foretatt blant et representativt utvalg av befolkningen mellom 16 og 79 år på tre tidspunkter: 1997, 2004 og 2009. En slik undersøkelse gjør det mulig å spore endringene i frivilligheten men også i samfunnet siden utviklingen i frivillige organisasjoner gjenspeiler samfunnsutvikling.

Vi vitner en nedgang av andelen av Norges befolkning som gjør frivillig arbeid. Den har gått ned fra 58 % i 2004 til 48 % i 2009. Størst er nedgangen blant unge menn og blant som gjør kortsiktig innsats. Likevel er Norge fortsatt i verdenstoppen i frivillighet. Selv om det nå er en lavere andel av befolkningen som utfører frivillig arbeid, er antallet frivillige timer utført i denne perioden likevel stabilt.

Frivilliges holdninger og motivasjon har også endret seg. Frivillighet handler i økende grad om individuell selvrealisering, som å øke egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen. Kollektive identiteter er svekket. Frivillighet uten medlemskap i en organisasjon blir i økende grad vanlig. Den nordiske frivillighetsmodellen har vært preget av høy andel organisasjonsmedlemskap blant frivillige, men nå er frivillig deltakelse er nå i økende grad løsrevet fra organisasjonsmedlemskap og denne typen frivillig deltakelse er mindre forpliktende og tidkrevende enn medlemsbasert frivillighet. Det er også vanskeligere å rekruttere folk til verv i organisasjoner. ”Alle” vil ha og synes organisasjonsdemokrati er viktig, men færre ønsker å legge ned tiden og arbeidet som er nødvendig.

Frivilligheten blir også i økende grad er en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor. Klasseskiller som ikke fant for 12 år siden er tydelig markert i dag. Lavinntektsgrupper og personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet faller systematisk utenfor organisasjonslivet. Særlig unge menn med lav utdanning og lav inntekt er ikke lenger blant frivillige, det som peker på en tendens til sosial marginalisering av denne gruppen som også befinner seg utenfor arbeidsmarkedet.

Disse trendene bekrefter den individualiseringstesen. Identitet og tilhørighet har blitt et individuelt prosjekt. Tilhørighet til grupper og organisasjoner er i økende grad selvvalgt. Tilhørighet endrer seg fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert og ekspressivt valg. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen eller organisasjonen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk.

Industrisamfunnets kollektive identiteter ser ut til å bli erstattet av mer mangfoldige, individualiserte og selvvalgte tilhørighetsformer. Frivillige organisasjoner er ikke noe unntak. Det som kommer tydelig frem i denne undersøkelsen er at individualisering fører til økende sosiale forskjeller og marginalisering av dem med lav utdannelse. I et individualisert samfunn trenges det i økende grad kunnskap for å foreta selvstendige valg og for å danne nettverksbaserte relasjoner. De som dropper ut fra skolen mangler det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å orientere seg i arbeidsmarkedet, i sosiale nettverk, i organisasjonssamfunnet og i sosiale medier. Kunnskap blir den nye klasseskillen.

En slik utvikling innebærer ikke nødvendigvis en svekket rolle for frivillige organisasjoner i fremtiden, men kan bety et organisasjonsliv for de ressurssterke. Dette burde interpellere både frivillige organisasjoner og politikere.

Mellom Likhet og mangfold

De senere års innvandring har ført til flerkulturalisering av samfunnet. Dette reiser spørsmål om samfunns mangfoldighet og grunnlaget for kollektive identiteter. Samtidig oppleves majoritetens kultur som undertrykkende for mange identitetsbaserte grupper (hvor identiteter er basert på kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, eller kultur). Grunnen til det, er den manglende anerkjennelsen av individenes og gruppenes identitet, deres ”forskjell”.

Likhet og mangfold er sentrale spenninger både i forskning, i praktisk politikk og i mediene. I Aftenposten kunne man lese, for eksempel, at ”likestilling er veien til norskhet. Vil du bli ekte norsk? Da er likestilling svaret sier utenlandske kvinner.” Underforstått at den norske likestilling kommer i konflikt med innvandrernes kulturelle tradisjoner. I et annet innlegg i samme avis ble det fastlått at ”sekulære dogmer truer religionsfriheten” og forfatteren reiser det følgende spørsmålet: ”vil staten i Mangfoldsåret vedta lover som avgrenser det religiøse mangfoldet?” Underforstått at det religiøse mangfoldet forutsetter en særbehandling av ethvert trossamfunn. Generelt sett illustrerer disse eksemplene et grunnleggende dilemma i flerkulturelle samfunn: hvordan kan særidentiteter forenes med universelle rettigheter?

Må vi akseptere undertrykkelse av kvinner for å garantere kulturelt mangfold? Krever, for eksempel, religiøst mangfold differensierte rettigheter basert på religiøse tilhørighet? Likhet og mangfold står i et spenningsforhold. Likhet forutsetter at individuelle særtrekk, det partikulære ignoreres, samtidig som det som er felles, det universelle fremheves.Mangfold innebærer det motsatte: man legger vekt på særtrekk, særidentiteter, det partikulære, og overser det som er felles, det universelle.

Spørsmålet er om anerkjennelsen av identitetsbaserte forskjeller kun kan ivaretas ved å gi individer eller grupper særegne rettigheter på bekostning av likhet og universelle rettigheter. Problemet oppstår fordi særegne rettigheter utfordrer det liberale demokratiet. Særegne rettigheter endrer forholdene mellom det universelle og det partikulære, og mellom det offentlige og det private. Hvordan kan vi forene liberale prinsipper som bygger på universelle rettigheter med anerkjennelse av særidentiteter?

Grovt sett finnes det tre strategier for å håndtere spenningen mellom likehet og mangfold: (i) å differensiere det universelle (ii) å universalisere det partikulære, (iii) å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle.

(i) Den første strategien, differensiering av det universelle innebærer særegne rettigheter. Denne typen politikk sikter mot å gi grupper eller individer i samfunnet særrettigheter for å kunne anerkjenne deres identiteter. Kravet om særrettigheter basert på religiøse tro er et eksempel. Et annet eksempel er kravet om etniske baserte rettigheter for å fremme minoritetenes egenart (språk, religion, kultur). En slik posisjon er problematisk av to grunner:

• den hemmer individenes frihet til å melde seg ut fra ”sin” bestemte gruppe;
•  den forutsetter at individene er fullstendig definert ut fra sin tilhørighet til en gruppe. Men de fleste individer har ulike delidentiteter og tilhører ulike grupper og kan dermed ikke reduseres til en bestemt identitet.

(ii) Den andre strategien er universalisering av det partikulære. Denne strategien innebærer at særidentiteter ikke er gyldig i det offentlige rommet. Det partikulære er privatisert, bare det universelle gjelder. Denne strategien kjennetegner måten liberalismen har håndtert spenningen mellom likhet og mangfold på. Problemet med denne strategien er at den undertrykker særidentiter som ikke kan eksitere i det offentlige rommet.

(iii) Den tredje strategien er å anerkjenne det partikulære for å bekrefte det universelle. Det oppstår i Europa nye institusjonelle prosesser som anerkjenner forskjeller og samtidig likestiller individer. Lovgivning om antidiskriminering er et eksempel på denne strategien. Kravene om antidiskriminering er paradoksale i den forstand at de innebærer at forskjeller blir anerkjent for at likestilling skal etableres. Man må anerkjenne at det finnes en partikulær identitet som er diskriminert for å kunne kjempe mot urettferdig diskriminering og gjenopprette like rettigheter. På denne måten forener antidiskriminerings lovgivning partikulære identiteter og universelle rettigheter.

Det finnes demed en posisjon mellom den tradisjonelle liberale posisjonen og den multikulturelle posisjonen som gjør det mulig for liberale demokratier å ta hensyn til identitetsmangfold uten å abdisere universelle prinsipper og rettigheter.

Trenger vi religion i den offentlige debatten?

I Morgenbladet (11 juni 2010) omtaler Åshild Mathiesen religionsdebatten som foregikk nylig i Stortinget. I denne debatten har, ifølge Mathiesen, Hadia Tajik ønsket seg at religion ikke bare omtales på sitt verste, men også at spørsmålet om hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet diskuteres i offentligheten. På et tidspunkt hvor regjeringen har nedsatt et tros- og livssynspolitisk utvalg og hvor religion er antageligvis en av nåtidens største utfordringer, vil jeg bidra til denne debatten, ikke med bastante utsagn, med noen historiske og filosofiske betrakninger.

Den tyske sosiologen Hans Joas, som besøkte Oslo for noen uker siden og holdt Vilhelm Aubert minneforelesning på Blindern, har skrevet en interessant bok, Do we need religion?, som er utgangspunktet for denne bloggen. Denne boken er en god motgift til Samuel Huntingtons The clash of civilizations. For Huntinton er vestlige verdier som universalisme, menneskelige rettigheter, og demokrati, truet av konkurrerende og ekspanderende sivilisasjoner som har sine røtter i asiatisk og islamsk kulturer. Disse sivilisasjoner er radikalt annerledes og uforenelige med den vestlige. Parallelt til denne tesen har oppfattningen om at vesten har blitt i økende grad sekularisert rottet seg i vår bevissthet.

En generell oppfattning er også at den sekulære vesten er utfordret både på den internasjonale scenen og på hjemmebane av fremmede religiøse ideologier og særlig Islam. Etter 9/11 har det religiøse spørsmålet kommet for godt på dagsorden det som førte blant annen filosofen Jurgen Habermas til å erklære at vi lever i en postsekulær tid som er kjennetegnet av en religiøs oppblomstring innen sekulariserte samfunn, det som krever dialog mellom og med trossamfunnene.

Joas bringer frem to argumenter som motsir disse mer eller mindre generelle oppfattningene. Det første relativiserer ideen om konflikt mellom sivilisasjoner. Joas referer til begrepet aksetid (axial age) som ble først brukt i 1949 av den tyske filosofen Karl Jaspers i boken The origin and goal of history til å beskrive perioden fra 800-200 år før Kristus hvor grunnlaget for verdensreligionene og gresk filosofi ble etablert. Poenget med å referere til dette begrepet er å peke på det som er felles blant de store sivilisasjoner (indisk, kinesisk, europeisk og islamsk). I denne perioden oppsto parallelle og uavhengige prosesser som førte til utviklingen av verdens sivilisasjoner. Det som dannet et felles grunnlag for disse sivilisasjonene er tilsynekomsten av en ny (for denne tiden) tenkesett hvor verden ble forstått innen transendensens kategorier. Mens før, i den mytiske tiden, var det guddommelige en del av verden, i asketiden oppstår en skille mellom det guddommelige og det verstlige. Det guddommelige er oppfattet som en radikal Andre, og det verstlige blir, sammenliknet med det guddommelige, mindreverd. Dette nye perspektivet på verden har hatt dramatiske konsekvenser for den historiske utviklingen fordi den muliggjorde en kritisk holdning til autoriteten samt åpnet muligheten for en potensiell forbedring av det verstlige. Autoriteten er ikke lenger naturlig begrunnet (en del av den naturelle orden) men må rettferdiggjøres i forhold til de guddommelige prinsippene og befalingene. Det verstlige fremstår i sin ufullkommenhet i forhold til det guddommelige, men kan forbedres og ombygges etter guddommelige prinsipper. Revolusjonsideologien har inntatt samfunnet.

En slik historisk tilbakeblikk på sivilisasjonenes grunnleggende opprinnelige ideologiske base har flere konsekvenser for nåtidens forståelse av forholdene mellom kulturer, religioner og sivilisasjoner. Den ene konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner har kanskje mer til felles, på tross av forskjeller, enn de skiller seg fra hverandre. Den andre konsekvensen er at aksetidssivilisasjoner deler universalisme som grunnleggende tankesett. Den siste konsekvensen er at den vestlige veien til modernitet, basert i vesten på rasjonalitet, universalisme og vitenskap, er ikke nødvendigvis den eneste veien. Dette som fører til ideen om flermodernitet (multiple modernities) og gir rom for moderniseringsprosesser som ikke følger vestens utvikling. Modernisering av ikke vestlige kulturer behøver ikke å innebære vestens kulturelle imperialisme.

Det andre argumentet som Joas bringer frem setter spørsmålstegn på vår oppfattning av sekularisering. Poenget er at sekularisering er et europeisk fenomen. Sekularisering ser ut til å være et europeisk unntak mens i resten av verden viser religion en solid vitalitet. Sekulariseringsdiskursen har også som uheldig konsekvens å okkultere vestens og opplysningstids religiøse røtter. Både Kants filosofi og menneskelige rettighetenes erklæring kan ansees som universalisering av kristne idealer. Joas hensikt viser ikke til å benekte nødvendigheten av en sekulær stat og en sekulær offentlighet, men til å understrekke at meninger som er forankret i religiøse verdier er like legitime som sekulære verdier i den offentlige debatten.

Jeg tror at måten man betrakter og begriper verden på har en innflytelse på måten man handler (ellers vil jeg avstå av å skrive). Spørsmålet er om oppfatninger som fokuserer på konflikter mellom religiøse og sekulære verdier ikke fungerer som oppfyllende profetier ved å provosere konfrontasjoner istedenfor dialog og toleranse. Hvis det er tilfellet, vil det være mer fruktbart å fokusere på det som alle kulturer og religioner har til felles, nemlig universelle menneskelige verdier. Dette betyr ikke å gi avkall på grunnleggende sekulære verdier, som demokrati, likeverd, ytrings- og religionsfrihet, eller å akseptere passivt og ikke bekjempe alle former for ekstremisme. Tvers imot, målet burde være å bygge på religionenes universelle verdier for å motvirke tradisjonelle patriarkalske kulturelle praksiser som, så vidt jeg kan forstå, ikke er entydig begrunnet i religiøse dogmer og lære. Alle religiøse praksiser, inkludert Islam, er gjenstand for et mangfold av tolkninger og er i stadig forandring. Dermed kan religionenes involvering i den offentlige debatten føre til deres modernisering.

For å avslutte denne refleksjonen, innser jeg at i en verden preget av ekstremisme, terrorisme, islamister, og religiøse diktaturer, kan tanken om en rasjonell offentlighet som gir rom til religiøse verdier virke litt naivt og optimistisk. Men hva er alternativet?

Er Internetts demokratiseringseffekt en myte?

Jeg har lest boka The myth of digital democracy skrevet av Matthew Hindman med en viss irritasjon. Antagelig fordi den er et typisk eksempel av det jeg kaller myteforskning, denne forskningen som har som formål å avkrefte de mytene som vi, vanlige dødelige, holder som sannheter. Min irritasjon er også mer faglig og rasjonelt begrunnet. Boka har gode innsikter og analyser, men antageligvis mister det viktigste når det gjelder Internetts demokratiserings effekter, nemlig nettverkseffekter.

Myten som boka forsøker å avkrefte er at Internett bidrar til å demokratisere politikken. Den begynner med å presisere hva demokratisering betyr og merker, en passant, at demokratisering er for ofte et synonym for positivt eller ønskelig, det som gjør at begrepet blir tømt for mening. En mer presis definisjon (ikke normativ, men deskriptiv) er foreslått. Demokratisering betyr en omfordeling av politiskinnflytelse, en utvidelse av den offentlige debatten. Den resulteres i en økning av medborgernes politiske deltakelse i politiske aktiviteter på bekostning av de tradisjonelle politiske elitene.

Poenget er at alle har en mulighet, med lave kostnader, til å utrykke seg i det offentlige rommet og til å publisere sine politiske meninger. Dette burde fremme ulike former for deltakerdemokrati og for deliberasjon. Gjennom blogging kan de fleste ha en stemme i den offentlige debatten. So far so good! Kritikerne av denne demokratiseringstesen, som for eksempel Cass Sunstein, har understrekket at filtrerings- og seleksjonsmekanismer som er innbygget i Webløsninger vil undergrave og fragmentere demokratiet samt den offentlige debatten. Robert Putrnam frykter til og med at Internett vil generere et cyberapartheid og en cyberbalkanisering. Andre forskere som Markus Prior har funnet empiriske beviser som tyder på at Internett forsterker eksisterende ulikheter når det gjelder politisk engasjement: de politiske engasjerte er enda mer engasjerte.

Bokens tese er at Internett generer nye former for online ekskluderingsmekanismer som er annerledes enn de som fungerer offline. Internetts infrastruktur, og særlig måten søkemotorer fungerer på, fører til en annen form for filtrering og hierarkisering som kommer til gode til den nye politiske eliten, men ikke endrer vanlige medborgernes innflytelsesmuligheter. Måten søkemotorene rangerer websider og blogger på (på basis av antall hyperlinker som peker mot en webside) fører til en logikk hvor vinneren tar alt. Webens struktur innebærer at få stjernesider har mange leserne mens de fleste andre forblir anonyme. På Internett som i det virkelige livet er det bare elitene som blir hørt og som har innflytelse.

Alt dette her ser overbevissende ut, og hvorfor blir jeg irritert da? Jo, det som er irriterende er at Hindman ikke ser ut til å forstå at Internett endrer medienes logikk. Han forsetter å resonere som om Internett fungerte på den samme måten som massemediene fungerer (TV, aviser, osv.) og måler innflytelsen på basis av størrelsen på audiens. Internett er et nettverksbasert medium og det gjør en stor forskjell. Det spiller ikke så stor rolle hvor mange leser har min blogg så lenge jeg når beslutningstakere eller så lenge mine ideer og buskap formidles videre i nettverket. Det samme gjelder for Twitter eller Facebook. En ting er hvor mange followers eller venner jeg har; en annen ting er hvor innflytelsesrikt er mitt nettverk. Innflytelse er ikke nødvendigvis proporsjonell med audiensen eller rankingen gjennom søkemotorer. Det at motebloggerne har en stor audiens betyr ikke nødvendigvis at de har stor politisk innflytelse.

En annen dimensjon som Hindman overser er interaksjonen mellom Internett og massemedier. I mange tilfeller er massemediene en forsterker av debatter og meninger som har utviklet seg og vært en stund på sosiale medier og i bloggene. Temaene som fanger opp Twitterenes oppmerksomhet har en stor sannsynlighet til å bli omtalt i aviser og på TV. Så alt betraktet, ja det finnes et digitalt hierarki og alle stemmer er ikke likestilte i den digitale verden, men antall followers forteller ikke alt om hvor stor politisk innflytelse har din stemme. Det avhenger av ditt nettverk. Ikke bare hvor stort ditt nettverk er, men først og fremst hvor godt koblet du er og hvem du er koblet til.

Republic.com: om sosiale medier og offentlighetens fragmentering

I 2001 kom boken "Republic.com" skrevet av Cass Sunstein professor ved Universitet i Chicago. Boken består av en analyse av mulige og forventede effekter av Internett på demokratiet. Hovedtesen er at Internett fører til en fragmentering av den offentlige debatten og dermed undergraver demokratiet. Sunstein opererer med en paradigmatisk skille mellom forbruker og medborger. Valgfriheten er oppfattet som positivt for forbrukeren som stor sett tjener på markeds konkurranse.

Markedstankegangen applisert til politikken produserer ifølge Sunstein negative effekter fordi politikken innebærer debatter, deliberasjon og dermed muligheten for at medborgerne endrer sine politiske preferanser gjennom diskusjon. Som påpekt av Jon Elster, fungerer markedet og forumet langs to ulike og irreduktible logiker. Politiske preferanser skiller seg fra private preferanser fordi de dreier seg om kollektive, og ikke private, valg. En forutsetning for den demokratiske utformingen av individuelle politiske preferanser er dermed eksistensen av et offentlig rom hvor medborgerne kan debattere og bli utsatt for ulike meninger samt bli utfordret i sine overbevisninger. Et velfungerende demokrati krever dermed at medborgerne både deler felles erfaringer og er utsatt for et mangfold av meninger og ideer.

For Sunstein fullfører massemedier (Tv, radio, aviser) en rolle av allmenn interesse ved å samle folket omkring felles opplevelse og bevenigheter samt ved å formidle ulike synspunkter og meninger. Ifølge Sunstein åpner Internett for teknologiske muligheter som tillater informasjonsfiltrering. Medborgerne er dermed forvandlet i informasjonsforbrukere som velger den informasjonen de ønsker ut fra sine interesser og preferanser, omgår bare likesynende i virtuelle samfunn, og ikke er lenger utfordret i sine meninger og oppfattninger. Det offentlige rommet blir i økende grad fragmentert, den politiske deliberasjonen blir fattigere og demokratiet undergraves.

Denne diagnosen ble stilt i 2001 på basis av utviklingene som tilhørte Web 1.0 løsninger. Spørsmålet er om de samme trekkene kjennetegner Web 2.0 løsninger preget av sosiale medier. I tillegg, må hypotesen om informasjonsforbrukers atferd, som innebærer ideologisk seleksjon og filtrering, undersøkes nærmere. Digitale kommunikasjonsteknologier muliggjør et mangfold av kommunikasjonsformer som i økende grad er interaktive og bidrar til å øke kraftig mengden av informasjon som er tilgjengelig. Samtidig, er også muligheter for informasjonsfiltrering i økende grad tilgjengelig. Spørsmålet består dermed i å determinere den totale effekten av disse utviglingene på informasjonsbrukernes atferd og måten den offentlige debatten er påvirket av disse trendene på.

Det er behov for mer empiriske kunnskaper om forhold mellom digitale kommunikasjoners mangfoldige utviklinger og deres effekter på det offentlige rommet. Likevel, er det mulig å skissere noen hypoteser samt å kritisere Sunsteins tese med utgangspunkt i måten sosiale medier (særlig Facebook og Twitter) fungerer på.

En første innvendning til Sunsteins prognose er at samtidig som digitale medier tillater i større grad informasjonsfiltrering muliggjør de også en mangfoldiggjøring av informasjonskilder og en økning av informasjonsmengden som er tilgjengelig en tastetrykk unna. Jeg kan filtrere den informasjon jeg ønsker, ved å motta bare informasjon om for eksempel sport eller politikk, samtidig som jeg får informasjon fra alle norske, engelske, amerikanske og franske aviser og TV stasjoner.

En kan også sette spørsmålstegnet ved Sunsteins påstand om at digitale medier impliserer en forsnevring og fragmentering av offentligheten på grunn av individenes selektive deltakelse i grupper bestående av likesynende. Det er jo mulig, takk til digitale medier, å finne innenfor det digitale universet et mangfold av grupperinger på tvers av geografiske grenser som dyrker alle tenkelige interesser og hver enkeltes særinteresser. Betyr det nødvendigvis at alle får et mer begrenset horisont, isolerer seg blant likesynende, og blir i mindre grad utfordret av nye og uventede meninger og ideer? Digitale medier består også av interaktive og sosiale medier som skaper nye muligheter til å komme i kontakt med et bredere nettverk enn det er tilfellet i den "virkelige" verden. Digitale medier tilbyr tekniske løsninger som tillate både konsentrasjon av likesynende og utvidelse av ens sosiale nettverk. Det er måten digitale medier er bruk på som blir avgjørende og ikke de ulike tekniske løsningene som er tilgjengelig.

En annen av Sunsteins påstand er tanken om at digitale medier bidrar til å svekke muligheter for felles opplevelse og felles referanser. En slik konsekvens innebærer en situasjon hvor landsomfattende massemedier har forsvunnet fra medielandskapet. Det er klart at digitale medier utfordrer tradisjonelle massemedier og særlig papiraviser. Samtidig kan både teknologiske utviklinger og mediers tilpasningsstrategier føre til et nytt medielandskap hvor tradisjonelle massemedier forsatt spiller en sentral rolle. I tillegg, mer enn substitusjon mellom digitale medier og massemedier er forholdet mellom de to typer medier best betegnet som positiv interaksjon. Både når det gjelder informasjons input og informasjons formidling finnes det en komplementaritet mellom sosiale medier (Facebook, Twitter, Blog) og massemedier (papiraviser, TV, radio, nettaviser og internett TV), selv om begge typer medier konkurrerer om vår tid og oppmerksomhet.

Hvis den nyere teknologiske utviklingen (Web 2.0) gir grunn til å nyansere Sunsteins fragmenteringstese er det likevel en mer grunnleggende kritikk som kan rettes mot fragmenteringstesen og som er knyttet til den sosiologiske analysen som er underliggende i Sunsteins analyser og konklusjoner. Sunstein oppfatter sosiale aktører som entydige individer, som har bare en type interesse, identitet, og tilhørighet. Disse individene har en tendens til å gruppere seg med likesynende og ikke søke nye informasjon og meninger hvis de ikke er utfordret av eksterne kilder. Disse individene er heller ikke i stand til å dele en felles identitet hvis de ikke dele de samme opplevelsene gjennom det samme TV programmet eller den samme avisen. Moderne individer har som regel flere roller, identiteter, interesser og tilhørighet. De kan få impulser og informasjon samtidig fra ulike kilder, se MGP eller fotball VM på TV og drøfte det samtidig på Twitter, være medlem av flere organisasjoner og nettsamfunn, være interessert i politikk, fotball, og tegneserier uten at ingen av disse identiteter, interesser og tilhørighet definerer dem på en fullstendig og entydig måte. De søker informasjon og utfordringer, og tilhører mangfoldige grupperinger. Identitets og opinionsdannelsen i vår tid involverer et mangfold av tilhørighet, roller, og informasjonsklider. Det finnes ingen nødvendig kausale relasjoner mellom det å delta i interessegrupper som består av likesynende og fragmentering av offentligheten. Grunnen er at de fleste som deltar i disse gruppene også leser aviser, ser på TV, og får nyheter på Twitter.

Den samme typen kritikk kan rettes mot Sunsteins oppfattning av det offentlige rommet, som er enten "virkelig" og helhetlig eller digitalt og fragmentert. Det offentlige rommet kan betegnes, og det vil bedre gjenspeile kompleksiteten som kjennetegner offentligheten, som et nettverk konstituert av et mangfold av delte (virkelige og digitale) offentlige rom, som er knyttet sammen, kommuniserer med hverandre, og påvirker hverandre gjennom ulike prosesser. En slik forståelse av offentligheten må legges til grunn for å forstå opinionsdannelsen og deliberasjonspraksiser i den digitale alderen.

Istedenfor å tenke utviklingene som preger den digitale tid ut fra en form for teknologisk determinisme som bringer dystopiske effekter på samfunnsnivået, er det mulig å oppfatte den teknologiske utviklingen som en faktor som forsterker eksisterende sosiale praksiser og som bringer muligheter for dannelse av nye sosiale praksiser i retninger og med konsekvenser som ikke er entydige og åpne til konstante forandringer.

Twitter som virtuelt fellesskap

Pessimistiske analyser av sosiale mediers betydning for sosiale relasjoner og fellesskap dukker jevnlig opp i medier og fagbøker. I denne rekken kom nylig Morgenblad ut ved å karakterisere Facebook og Twitter som "usosiale medier". En rask analyse av Twitter tilsier det motsatte og den beste måten å karakterisere Twitter på er å betegne det som "virtuelt fellesskap". Som alle sosiale fellesskaper kan Twitter beskrives langs flere konstituerende dimensjoner: normer, ritual, sosial struktur, ulike kommunikasjonspraksiser.

Kommunikasjon på Twitter innebærer å følge usagte normer og regler. En viktig norm er "betinget gjensidighet": du skal helst følge dine followers, svare på henvendelser og generelt sett utveksle og dele meninger, informasjon, og budskaper på en interessant, høflig og anstendig måte. Betinget gjensidighet innebærer også at de som ikke utveksler og ikke deltar i samtaler blir ekskludert av fellesskapet. En god deltaker skal være engasjert og aktiv, og skal formilde verdifulle nyheter.

Fellesskapet på Twitter innebærer også noen ritual. "#ffnor" (norsk version av Following Friday, hvor deltakere anbefaler andre å følge bestemte personer) er den meste opplagte. Fredagene på Twitter er fulle av meldingene som begynner med "#ffnor," etterfulgt av like mange "Takk for #ffnor". I tillegg til å hjelpe nykommere til å utvikle sine nettverk på Twitter, bidrar dette ritualet til å forsterke båndene mellom enkelte deltakere, og fungerer også som en måte å uttrykke en felles Twitter identitet på, ved å dele en felles praksis. Et annet ritual er "#tweetuposlo" som bringer sammen virtuelle Twitterbrukere i den virkelige verden. Hver siste torsdag i måneden arrangeres det "#tweetuposlo". Møtestedet annonseres på Twitter (hashtaggen: #tweetuposlo) og Facebook.

Som alle fellesskaper danner Twitter en sosial struktur som innebærer et statushierarki bestående av kjendiser og opinionsledere på topp (i kraft av den status de har i massemedier, som politikere, journalister, kunster, næringslivsledere, PR eksperter), og i bunn anonyme deltakere. Det meste opplagte tegnet på rankingen i dette hierarkiet er antall followers og ansiennitet i bruk av Twitterr (early birds). Dette fører til at noen deltakere har som eneste mål å bygge en gedigent followers liste uten kommunikasjonsrelevans. Det mest interessante ved Twitters sosiale struktur er at den gjenspeiler en Small World struktur hvor de fleste deltakere kommuniserer innenfor sine "stammer", dvs. personer som har samme bakgrunn og interesser, samtidig som de er koblet gjennom "langdistanse linker" til en del deltakere som tilhører andre "stammer". En slik sosial struktur gir en unik mulighet til å delta i et kommunikasjonsnettverk med mye større rekkevidde enn de "virkelige" netteverkene.

Twitter som virtuelt fellesskap muliggjør også ulike typer kommunikasjonspraksiser. Twitter kan brukes til kringkasting av et budskap, og det er stort sett på denne måten de fleste politikere bruker Twitter . Twitter er også et effektivt middel for informasjonsformidling ved twitting av linker til ulike nettside, blogg og andre nettressurser. Twitter er også en plateform hvor den personlige kommunikasjonen foregår i full offentlighet i form av personlige fortellinger om daglige gjøremål og aktiviteter, personlige samtaler eller beskjeder som er synlige for alle followers. Mange bruker Twitter til opinionskringkasting og diskusjoner omkring ulike temaer ved hjelp av de så kalte "hashtags" (stikkeord som følger symbolet:#), mens andre kringkaster aforismer som skal være dype, humoristiske, eller uforståelige for de ikke initierte. En økende andel av brukere benytter Twitter for å markedsføre sine produkter ved å innpakke sine markedsføringsbudskap som informasjon eller personlig beskjed.

Langt fra å være usosialt er Twitter et virtuelt og forestilt fellesskap basert på et kommunikasjonsmedium hvor mangfoldige former for kommunikasjon kan utvikle seg. Det er vanskelig å forstå at slike sosiale medier - som fremmer kommunikasjon mellom mennesker - assosieres med forfallet av sosiale fellesskaper. Twitter undergraver ikke sosiale relasjoner og ansikt-til-ansikt kommunikasjon men åpner for nye kommunikasjonsmuligheter som supplerer eksisterende "virkelige" nettverk og gir til hver enkel deltaker ubegrensede muligheter for å utvide sin horisont og for å kommunisere med et bredere nettverk.

Sosiale Medier og Hyperindividualitet

Individualisme er ikke noe nytt og kjennetegner den vestlige moderniteten. For Durkheim (1960) er individualisme et fenomen som utvikler seg gjennom den menneskelige historien. Sosiologer som Ulrich Beck (1994) og Anthony Giddens (1990) har pekt på en ny fase i den sosiale utviklingen, en ny periode – det senmoderne samfunn - som skiller seg fra moderniteten og som er utrykk for en radikalisering av det moderne. Industrisamfunnets kollektive levemåter og identiteter som var bestemt av klasser, kjønnsroller og familiemønstre, erstattes av nye sosiale former. Svekkelsen av kollektive identiteter fører til at individet i større grad enn tidligere selv må definere sin identitet. Det som er nytt er at den heteronomiske bestemmelse av sosiale posisjoner som kjennetegnet moderniteten har blitt erstattet av en nær obligatorisk selvbestemmelse (Bauman 2000), og med det blir også identitetsspørsmålet stadig mer sentralt. Sosiale medier, etter min mening, aksentuerer den utviklingen, slik at det nye fenomenet kan betegnes som hyperindividualisering.

Globale og digitale nettverk bak hyperindividualisering

Nettverk som organiseringsform er ikke et nytt fenomen, tvert imot er nettverk like gamle som menneskeheten, og kjennetegner alle former for levende systemer, som fysiske nettverk (ekosystem), organiske nettverk (nervesystem, hjerneceller), tekniske nettverk (veier, media) og sosiale nettverk. Nettverk som organiseringsform viser spesielle egenskaper. Nettverksteori har bevist at ved å tilfeldigvis legge sammen nok linker til knutepunkter i et nettverk, når alle knutepunkter har i gjennomsnitt en link, oppstår en kjempeklynge. Mesteparten av knutepunktene vil være en del av en unik klynge hvor alle knutepunkter (individer) er direkte eller indirekte linket til hverandre. Med andre ord, trengs det én link per knutepunkt for å forbli sammenkoplet.

En annen egenskap ved nettverk som organiseringsform, er at vi lever i en ”liten verden”. Et eksperiment gjennomført av Migran i 1967 i USA gjorde det mulig å bevise at avstand (i antall linker mellom to individer) mellom to tilfeldig utvalgte amerikanere var ca. seks linker. I et stort samfunn som USA, finnes det ”seks separasjonsgrader” mellom individer. Med andre ord, alle individer er (i gjennomsnitt) koblet til hverandre gjennom seks ledd. Det samme eksperimentet gjennomført på Internett viser at det finnes 19 separasjonsgrader mellom to dokumenter på World Wide Web. Disse eksperimentene understreker en viktig nettverksegenskap: Nettverksorganisering er veldig effektivt for å koble sammen individer eller enheter.

Hierarkiet har som organisatorisk form vært historisk dominerende over nettverkorganisasjon, på grunn av begrensninger ved nettverk som organisasjonsform. Nettverk var (i tiden før elektroniske teknologier) mindre effektive enn vertikal organisert styring og kontroll når størrelsen i organisasjon, samt volumet og kompleksiteten i kommunikasjonen var for store. Disse begrensningene har blitt overskredet med innføringen av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene som gjorde det mulig å håndtere både kompleksitet og volum i kommunikasjon i stor skala og til lave kostnader.

Digitale nettverkenes viktigste egenskap er å være grenseoverskridende, både når det gjelder organisatoriske og territorielle grenser. Digitale og globale nettverk er kraften som ligger bak globaliseringsprosesser. I et digitalisert nettverkssamfunn er verden blitt en ”liten verden” som er 19 tastetrykk unna.

Mens kommunikasjon i det industrielle og massemediebaserte samfunnet var knyttet til sentralisering og store investeringer i kapital, gjør PC og Internett det mulig for millioner av individer å produsere og konsumere informasjon på en billig måte. Kapitalen for produksjon av kulturelle goder og informasjonsgoder har blitt desentralisert som følge av utbredelsen av PC og Internett. En slik ”revolusjon” bidrar til å demokratisere produksjon og tilgang til informasjon. I et massemediesamfunn er midler til informasjons- og kommunikasjonsproduksjon sentralisert og konsentrert. I tillegg går informasjonsstrømmen en vei, fra avsenderen til mottakeren. Til sammenlikning tillater nettverkssamfunnet en mer desentralisert og interaktiv informasjonsproduksjon. Sosiale medier gir til hver enkelte mangfoldige muligheter til å være kontinuerlig koblet og til å kommunisere med en mangfoldighet av signifikante Andre.

Hyperindividualismens fenomenologi

Kommunikasjonsmulighetene som sosiale medier gir, forsterker de kulturelle tendensene som allerede var i sving og fører til hyperindividualisering. Hyperindividualisme innebærer tre typer endringer i måten hvert enkelt individ forholder seg til sin egen identitet og til ulike fellesskaper.

Identitet som prosjekt, identitetenes mangfoldighet, ekspressivitet. Hyperindividualisme innebærer en ny form for subjektivitet, den ekspressive subjektiviteten som medfører selvdannelse av identitet gjennom meningsbærende symboler (varer, ideer og imager). Den ekspressive subjektiviteten er forankret i nye fellesskap og subkulturer, som er uttrykk for nye ”forestilte fellesskap” (Anderson 1983).

Den ”obligatoriske selvbestemmelse av sosiale posisjoner” Bauman (2000), individenes valgfrihet i forhold til definisjon av sine egne identiteter er aksentuert ved bruk av sosiale medier. På Facebook eller Twitter er man nødt til å kontinuerlig definere seg selv: Hva man liker, gjør, hvem man knytter seg til, blir venn med, osv. I tillegg innebærer hyperindividualisering en mangfoldiggjøring av identitet, i den forstand at hvert individ er nødt til å håndtere en sammensatt identitet med forskjellig delidentiteter som er tilpasset ulike sosiale situasjoner og medier.

Identitet som merkevare (self-branding). En annen side ved hyperindividualisering er at identitet blir en merkevare som må markedsføres. Om du er politikker, kommunikasjonsrådgiver eller student må du gjøre deg attraktiv ved å avsløre deg selv. Det holder ikke å fremstå i den rollen med den identiteten som er grunnlaget for å kommunisere i den digitale offentligheten. Sosiale medier er grenseoverskridende og dine identiteter, både private og offentlige, profesjonelle og intime, danner den merkevaren som utveksles i det digitale rommet.

Tilhørighet som selvvalgt: fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Hyperindividualisering innebærer også en endring i måten individene forholder seg til fellesskapet på. Heller ikke den endringen er ny, men aksentuert ved utviklingen av sosiale medier. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert valg. Dette medfører to nye former for gruppetilhørighet som kjennetegner digitale fellesskaper. Den første idealtypiske formen kan betegnes som individuelle nettverksfelleskap basert på felles verdier, normer, aktiviteter eller identiteter. Forskjellen fra tradisjonelle fellesskap er at tilhørighet ikke er sentrert rundt gruppen men på individet. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk. Den andre idealtypiske formen kan betegnes som moderne stammer (Maffesoli, 1996) hvor individer deler tette emosjonelle bånd. Fellesskapet er i mindre grad kjennetegnet av å dele et felles prosjekt (pro-jectum) orientert mot fremtiden, og i større grad av å dele in actu det å være sammen.

Sosiale konsekvenser av hyperindividualisme

Hyperindividualisme har minst to sammenvevede sosiale konsekvenser som endrer grunnlaget for hvordan samfunnet er bundet sammen som fellesskap. Den første endringen rammer moraliteten og medfører et mangfoldighet av legitime verdibaserte posisjoner. Den andre forvandler solidaritetens fundament.

Hyperpluralisme: legitime diskursers mangfoldighet

Hyperindividualisme er tett knyttet sammen med verdipluralisme. Under postmodernismens innflytelse har ideen om en verdinøytral objektiv rasjonalitet som fundament for kunnskap blitt utfordret. Vitenskapen har blitt oppfattet som en ”metadiskurs” blant andre diskurser. Selv om postmodernisme er en epistemologisk posisjon blant andre, er vi klar over siden Nietzsche hvor problematiske forholdene mellom fornuft og makt kan være. I Giddens ord har moderniteten blitt refleksiv og verdipluralisme har blitt en del av hverdagen. Det offentlige rommet er preget av en mangfoldighet av legitime diskurser basert på ulike typer kunnskaper, verdier, eller identiteter. Denne pluralismen sprer seg og vokser ved hjelp av sosiale medier gjennom et mangfold av kulturelle og sosiale erfaringer og uttrykk som kan føre til sosial, kulturell og politisk fragmentering.

Nytt solidaritets- og fellesskapgrunnlag

For Durkheim har sosial solidaritet – de båndene som binder sammen et samfunn - en moralsk natur. Samfunnet kan ikke være kohesiv hvis samfunnsmedlemmer ikke deler en form for moralsk felleskap eller en felles kollektiv bevissthet. Det som skiller de to idealtypiske solidaritetstyper hos Durkheim er grunnlaget for det moralske fellesskapet. Den mekaniske solidariteten er basert på normativ konformitet gjennom tvangmessig regulering, mens den organiske solidariteten er basert på individualisme som moralsk felles norm eller som felles bevissthet. Samfunnets kohesjon er tuftet på et fellesskap av verdier, meninger og følelser. I moderne samfunn blir individualisme et felles moralsk fundament som alle samfunnsmedlemmer deler, og individet gjenstand for en form for religion. Hvis man forfølger denne analysen, innebærer ikke hyperindividualisme en svekkelse men en transformasjon av de sosiale båndene. Det digitale samfunnet kan oppfattes som tuftet, hvis man utvikler Durkheims typologi, på den kommunikative solidariteten. Det hyperindividualiserte individet, som fritt velger sine identiteter og tilhørighet, er basis for den felles kollektive bevisstheten som danner samfunnets moralske fundament. Det er ikke bare lenger den tvangmessige normative konformismen eller de kontraktmessige utvekslingene knyttet til den sosiale arbeidsfordelingen, men også de digitale kommunikasjons- nettverkene og strømmene som danner grunnlaget for solidaritet mellom mennesker.

Klimaforskning: Den politiske dimensjonen er også viktig

På tross av usikkerheten som kjennetegner vitenskapelig kunnskap om klimaendring, er det en økende konsensus blant forskere og politikere om nødvendigheten til å implementere ambisiøse tiltak for å redusere CO2 utslipp. Klimatiltak er basert på et mål om å stabilisere utslipp omkring 450-550ppm CO2e, tilsvarende en begrensning av global oppvarming rundt 2 grader. Suksessen av slike tiltak er avhengige av en ny global avtale (en post-Kyoto avtale etter 2012). Uavhengig av internasjonale forhandlinger har Norge forpliktet seg gjennom klimaforliket, til å kutte utslipp med 30 prosent av 1990-nivået innen 2020. I tillegg er hovedmålsetningen et karbonnøytralt Norge innen 2030. Likevel, siden Kyoto protokollen ble undertegnet i 1997, har veldig lite skjedd når det gjelder utslippsreduksjon hjemme.

En grunn til dette, er at vitenskapelig kunnskap ikke erstatter politikken. Policy endringer foregår innenfor det politiske landskapet. Beslutningstakere kan ikke igangsette ambisiøse reformer uten politisk støtte hos velgere. Innenfor den økonomiske litteraturen er begrepet ”politisk akseptabilitet” dukket opp i de siste årene. Det å ta hensyn til politisk akseptabilitet innebærer å designe policy verktøy som muliggjør å kombinere ulike policy-målsetninger knyttet til miljøeffektivitet, kostnadsnivå, fordelingseffekt, eller implementeringsgjennomførbarhet. Forskningen om klimapolitikk er kort sagt for mye opptatt av teknologiske og tekniske problemer og for lite opptatt av politikk. Man vet lite om hvordan det står til med opinionen når det gjelder klimapolitikken. Hvordan oppfattes klimaproblemet i befolkningen? Hvor godt informert er opinionen om klimaendring og om klimapolitiske løsninger? Hvilke løsninger og tiltak får støtte i deler av opinionen og hvilke sider ved klimapolitikken er uakseptable? Mens opinionsundersøkelser om klimaendring har blitt regelmessig gjennomført i USA de siste 20 årene og mer nylig i EU, finnes det ikke noen omfattende opinionsstudier i Norge. Det er kanskje på tide å sette klimapolitikken på klimaforskningsagendaen!