Conventions and Institutions

Conventions and Institutions (an English translation of one of my  books published in French) is my først e-book published with Apple iBooks Author.

The ambition of this essay in social theory is not to analyze given social phenomena, but to forge the tools allowing such an analysis. If certain social phenomena are discussed they have been chosen more for heuristic and illustrative reasons than for the sake of the phenomena. The development pursues a threefold aim. It aims first at anchoring the approach in terms of convention in a theory of social action that allows linking individual action and social structures, avoiding the shortcomings of the over-socialized and the under-socialized conceptions of social action. Secondly, it demonstrates the relevance of the analysis in terms of convention not only for dealing with coordination problems, but also in relation with broader issues such as social change, power and domination, social differentiation and social justice. Finally, it consists of conceiving the articulation between the level of conventions and that of institutions , i.e. to examine the question of the micro-macro link as well as the link between the elementary and the complex.

     In order to achieve these objectives the first part of the essay is devoted to the agency-structure problem. First, a theoretical conception of social action is put forward around the notion of convention. The question of the emergence of conventions as a result of individual interactions is then examined through the case of the emergence of a convention of cooperation in a situation of social dilemma. Finally, the fruitfulness of the approach in terms of convention in analyzing social change is illustrated through a discussion of the process of individualization.

     The second part of the essay analyzes the “pure” types of convention, addressing successively the conventions of coordination, of allocation and justice and of social differentiation. How the relations of power and domination may be analyzed in terms of convention are also discussed.

     The last part is concerned with the examination of the relationships between conventions and more complex institutional arrangements. The central idea is that institutions incorporate and stabilize conventions, and from this perspective may be thought of as metaconventions or paradigms which, like conventions, are structuring and structured. At the institutional level a distinction has to be made between institutional forms that are also organizations and that consequently have a formal structure, and institutional regimes that are complex arrangements involving institutional forms and conventions and which play a regulative function. The discussion of institutional forms is based on the comparative analysis of for profit, nonprofit and publicly owned organizations whereas that of institutional regimes is illustrated by the analysis of governance regimes.

Link to the book

(Also freely available for iPad on iBookstore)

How do social media change the conditions for civic and political mobilization?

How do social media change the conditions for civic and political mobilization? 

Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen and Dag Wollebæk

Paper presented at the 3rd International Conference on Democracy as Idea and Practice University of Oslo January 12-13, 2012. 

This paper examines how the expansion of online social media affects offline  civic and political  mobilization. Based on individual web survey data on participation in demonstrations and on social  media use in Norway, we ask whether social media transform individual level and structural level  conditions for mobilization. Our results show that social media impacts on individual agency in  relation to demonstrations, in particular on the access to information and the interest in participating.  Further, being connected to information structures through social media has a strong and independent  effect on mobilization, and must be conceived as a supplement both to established organizational  society and to mainstream media. Finally, our analysis shows that there are significant differences  between those who are mobilized to demonstrations through social media and those who are mobilized  through established civil society and political organizations, since participants mobilized through  social media are characterized by lower socio-economic status and younger age. A similar pattern  occurs when social media mobilization is compared to mobilization through mainstream and other  media. Based on our findings we therefore argue that  a transformation of civic and political  mobilization may be underway. Social media seem to represent an alternative structure alongside  mainstream media and established political and civil society that recruits in different ways and that  reaches different types of people. If so, this is a different finding from what has been concluded in  relation to the impact of the Internet (web 1.0.) on political engagement, where the re-enforcement  thesis has so far received quite substantial support.

Link to the paper: http://www.uio.no/english/research/interfaculty-research-areas/democracy/news-and-events/events/conferences/2012/papers-2012/steen-johnsen-elrojas-wollebaek-wshop1%5D.pdf

Er sosiale medier en kanal for samfunnsengasjement og politisk mobilisering?

Her er deler av  foredraget jeg har holdt på BI Forum om sosiale medier den 11-11-2011

Informasjonsproduksjon og kommunikasjonsformer har blitt radikalt endret med utviklingen av Web 2.0. og denne utviklingen rammer alle områder av våre liv. Hvordan endrer sosiale medier samfunnsengasjement og politisk mobilisering?

Nettverkssamfunn og sosiale medier

Nettverk som organiseringsform er ikke et nytt fenomen, tvert imot er nettverkene like gamle som menneskeheten, og kjennetegner alle former for levende systemer, som fysiske nettverk (ekosystem), organiske nettverk (nervesystem, hjerneceller), tekniske nettverk (veier, media) og sosiale nettverk.

 En egenskap ved nettverk som organiseringsform, er at vi lever i en ”liten verden”.

Et eksperiment gjennomført av Migran i 1967 i USA gjorde det mulig å bevise at avstand (i antall linker mellom to individer) mellom to tilfeldig utvalgte amerikanere var ca. seks linker. I et stort samfunn som USA, finnes det ”seks separasjonsgrader” mellom individer. Med andre ord, alle individer er (i gjennomsnitt) koblet til hverandre gjennom seks ledd.

 Det samme eksperimentet gjennomført på Internett viser at det finnes 19 separasjonsgrader mellom to dokumenter på World Wide Web. Disse eksperimentene understreker en viktig nettverksegenskap: Nettverksorganisering er veldig effektivt for å koble sammen individer eller enheter.

Digitale nettverkenes viktigste egenskap er å være grenseoverskridende, både når det gjelder organisatoriske og territorielle grenser. Digitale og globale nettverk er kraften som ligger bak globaliseringsprosesser. I et digitalisert nettverkssamfunn er verden blitt en ”liten verden” som er 19 tastetrykk unna.

Digitale kommunikasjonsnettverk er preget av fire egenskaper (affordances) som transformerer våre kommunikasjonspraksiser på en radikal måte:

o   Den første er persistence det faktumet at digitale informasjon lar seg lagre og arkivere. Alle former for digitale kommunikasjoner vil dermed kunne vedvare utover kommunikasjonsøyeblikket.

o   Den andre, replicability, er knyttet til digitale koders evne til å bli replisert og kopiert på en lettvint og ikke kostbar måte.

o   Den tredje, scalability, betyr at informasjon i digitale nettverk kan ha ulike grader av synlighet – fra å være mellom to personer til å bli massekommunikasjon.

o    Den siste, searchability, referer til digitale informasjons søkbarhet gjennom automatiske søkeverktøy. 

Sosiale mediers affordances

En måte å oppfatte sosiale medier på er å forstå dem som et sett av affordances (den digitale arkitekturen) som kobler brukere innenfor et bredere sosialt nettverk.

 En affordance er en type handling som teknologien gjør mulig gjennom sin design.

Sosiale medier tilbyr en digital arkitektur for digital kommunikasjon som kan beskrive langs tre type integrerte affordances (boyd, 2011): profiler, venners lister, og kommunikasjonsverktøy.

o   Profiler danner rommet hvor «møtet» og kommunikasjonen finner sted. Profiler kan vare offentlige (som med Twitter) eller delsoffentlige (som med Facebook).

o   Venners lister gjør synlig og materialiserer brukernes sosiale nettverk og audiens. Disse listene har en strategisk funksjon i det man beregner både gevinster og kostnader knyttet til avisning av en person når man bekrefter en person som venn. Venners lister er brukernes «innbildet audiens» or publikum.

o   Kommunikasjonsverktøy muliggjør offentlig, delsoffentlig, og private kommunikasjon, samt en kombinasjon av ulike kommunikasjonsformer fra en-til-en til flere-til-flere. De offentlige eller delsoffentlige kommunikasjonsverktøyene (som det å skrive en kommentar på en persons vegg på Facebook, eller å adressere en Tweet til en bestemt person) danner grunnlaget for medierte offentlige «møter».   

Digitale nettverk kombinerer to typer strukturell nettverkseffekter som både begrenser og mektiggjør sosiale prosesser: «small-world» effekt og «rich-get-richer» effekt. 

Small-world effekten er resultatet av nettverksstrukturen hvor individer er linket to klinger av venner, og disse klingene er linket til hverandre gjennom få individer eller linker.

Rich-get-richer effekten er resultatet av en kombinasjon mellom Internetts spesifikke nettverksstruktur og måten søkemotorers algoritmer fungerer på. Webbens struktur utgjør et skala-fri nettverk (scale-free network)som er typisk assosiert med «power law» fordeling av nettverkets noder ifølge deres grad (degree) dvs. antallet linker knyttet til en node.

Effekten «rich-get-richer» gjenspeiles i websidenes popularitets fordeling i digitale nettverk som følger en «power law» fordeling, det som skyldes ekstreme ubalanser som kjennetegnes fenomenet «popularitet»: mens få oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.

Sosiale medier nettverk, som et resultat av «small-world» effekt og «rich-get-richer» effekt, er tett konnekterte og veldig hierarkiserte nettverk hvor alle er koblet til alle, men hvor få er veldig populære og synlige (når det gjelder antall venner og linker) mens de fleste brukere ikke er veldig populære og dermed ikke veldig synlige.

 Nye former for mobilisering?

 I hvilken grad endrer sosiale medier vilkårene for sosial mobilisering? 

Både de tekniske egenskapene (affordances) og nettverklogikken som kjennetegner sosiale medier forvandler måten sosiale nettverk kan brukes som mobiliserings kanal for sivile og politiske formål.

Digitale nettverk kombinert med sosiale mediers tekniske egenskaper har bidratt til å kraftig redusere kostnader knyttet til organisering og deltakelse  i sivile og politiske handlinger. 

I tillegg, muliggjør digitale nettverk og sosiale medier forvandling av individuelle handlinger til kollektive handlinger gjennom aggregering langs nettverkene. 

     

Dette gjør det mulig for «soloindivider» til å bli initiativtaker og organisator av kollektive handlinger. Sosiale medier har drastisk redusert kostnader assosiert til kollektiv handling, det som gjør organisering uten organisasjoner mulig. 

     Kort sagt:

•       Digitale nettverk og sosiale medier affordances

                                        +

•       Nettverkseffekter (small-world og Rich-get-richer)

                     =

•       Endret vilkår for politisk mobilisering    

Visualisering: Hvordan Retweet sprer seg på Twitter

Du har kanskje sett denne typen tweet: "RETWEET if you name starts with - A,B,C,D,E,F,G,H,I,J,K,L,M,N,O,P,Q,R,S,T,U,V,W,X,Y or Z. follow me and gain 150 followers". Jeg har fanget 1130 Retweet av denne tweet og gjort en nettverkanalyse av disse Retweet. Resultatet er denne grafen: 

Hver link representerer en Retweet. Ulike farger betegner et fellesskap (community). Hver stjerne eller blekksprut viser at opprinnelsen for tweeten er den personen som står i sentrum. Denne tweeten ble Retweetet av alle som er knyttet med en link til den som står i sentrumet.

Utover estetikken, er det meste interessant ved denne grafen, det faktumet at den illustrere den small-world effekten som kjennetegner digitale nettverk, hvor alle er koblet (direkte eller indirekte) og hvor minst en link mellom ulike grupperinger (communities) garanterer at informasjonen sprer seg utover denne grupperingen.

Frivillighet i en Facebook-tid

Konferansen "Frivillighet i en Facebook-tid", arrangert av Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor  Frivillighet Norge ble avholdt 13 oktober. Her kan du laste ned presentasjonene.

Dag Wollebæk presenterte i denne anledningen nye funn som belyse spørsmålet: "Fortrenger digitale medier organisasjonsdeltakelse?". Legge merke til denne figuren:

Er de som er aktive på Facebook og i sosiale medier medlemmer av færre organisasjoner?

Tykkelsen på linjen viser hvor stor andel av utvalget hvert punkt representerer –  det er nokså få som bruker Internett mer enn fem timer, men det forekommer. De fleste ligger mellom en halvtime og to timer.

Moderat Internettbruk – opp til 2 timer – er positivt forbundet med mange organisasjonsmedlemskap. Analysen er kontrollert for utdanning, kjønn, inntekt og alder. Det samme mønsteret om vi begrenser oss til å snakke om sosiale medier. Bruk opp til 2 timer har moderat positiv effekt, mens storbrukerne har omtrent like få medlemskap som de som ikke bruker sosiale medier overhodet.

Hvordan politikkere bruker Twitter?: Jens mot Erna

Her er noen resultater av et forsøk for å analysere politikeres Twitterbruk på basis av data hentet data fra Twitter (som er, som alle vet, offentlige) med hjemmelaget dataverktøy.   I denne posten sammenlikner jeg Jens Stoltenberg (statsminister i Norge og leder av Arbeidepartiet) med Erna Solberg (leder av Høyre). Mens Jens har større innflytelse på Twitter enn Erna bruker Jens Twitter for det meste som et kringkastingmiddel mens Erna bruker Twitter i større grad som et kommunikasjonmiddel.

@jensstoltenberg følger 36374 Twitter-brukere (friends) og har 86238 followers, mens @Erna_Solberg følger 1156 Twitter-brukere (friends) og har 18742 followers

Her er Twitter-grafer for Jens friends og Ernas friends sortert etter autoritet (hub fordeling) hvor de blå noder/linker har høy autoritet (antall inn- og ut-linker) og de grønne/gule har lav autoritet.  

Jens Twitter-Friends-graf

Ernas Twitter-Friends-graf

Erna har færre friends enn Jens, samtidig som Jens har flere friends med høy autoritet (mange inn- og ut-linker) det som sikre ham en betydelig påvirkningskraft på Twitter. 

Grafen til Jens Stoltenberg består av 9999 klikker (små grupper knyttet sammen) med en gjennomsnittlig størrelse av 2 individer, mens grafen til Erna Solberg  består av 1154 klikker med samme gjennomsnittlig størrelse, men noen få større klikker enn Jens graf. 

Grafene sier noe om nettverket og innflytelse, men hvordan bruker disse to profilerte politikere Twitter?

Her er en "entity" analyse av 320 tweets som Jens Stoltenberg har sendt og av 1500 tweets sendt av Erna Solberg:

Entities frekvenser for Jens Stoltenbergs tweets

Entities frekvenser for Erna Solbergs tweet 

Disse figurene viser antall "entities" (hashtag, @brukernavn, RT) som er i begge politikeres tweets i de siste måneder. Disse figurene forteller oss at verken Jens eller Erna bruker RT funksjon i Twitter. Erna brukker Twitter i to-vei kommunikasjonsform i mye større grad enn Jens og deltar mer i samtalen enn Jens. Med andre ord bruker Jens Twitter for det meste som et kringkastingmiddel mens Erna bruker Twitter i større grad som et kommunikasjonmiddel. 

Her er en liten grafisk representasjon av hvem Erna og Jens snakker med: 

Ernas Tag-Cloud

Jens Tag-Cloud

   

Facebook-mobilisering etter 22/07

22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep som rystet en hel nasjon.  I disse tider, få uker etter disse grusomme hendelsene, har vi valgt å bruke samfunnsforskningens verktøy for å belyse noen av terrorangrepenes samfunnsmessige ettervirkninger.

Det har blitt understreket av terroren var rettet mot demokratiet og mot det politiske systemet. Men terroren var like mye rettet mot sivilsamfunnet: mot det åpne samfunnet vi setter pris på og mot en ungdomspolitisk organisasjon. Samtidig har sivilsamfunnet mobilisert kraftig for å uttrykke sorg og samhørighet, og for å støtte demokratiske verdier. 

Med mine kolleger Dag Wollebæk, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård ved Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har vi utarbeidet et forskningnotat som undersøker ettervirkninger av terror hendelsene. 

Her er Kari Steen-Johnsens innlegg til Institutt for samfunnsforsknings sensommertreff hvor hun drøfter Facebook-mobilisering etter 22/07: 

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli var overveldende. I alle landets byer og mindre steder samlet folk seg til rosetog, i et antall som vi tidligere knapt har sett. Utgangspunktet for disse markeringene var én persons initiativ gjennom Facebook.  Etter hvert som snøballen begynte å rulle, brukte også mange enkeltpersoner og organisasjoner Facebook til å informere om arrangementer landet over. Det er blitt hevdet at Facebook var avgjørende for at så mange mennesker over hele landet lot seg mobilisere på så kort tid. Hvilken rolle spilte Facebook egentlig i mobiliseringen til rosetogene? Er de sosiale mediene viktige verktøy for mobilisering også i andre former for demonstrasjoner?  - Og hvordan vil sosiale medier forandre de etablerte organisasjonenes rolle i å mobilisere befolkningen?

Sosiale medier har noen spesielle trekk. Disse trekkene gjør at de virker på andre måter enn etablerte kommunikasjonskanaler. For det første er sosiale medier rimelige og lett tilgjengelige. Det krever en viss kompetanse å ta dem i bruk, men ikke store økonomiske investeringer. Dette gjør i prinsippet at hvem som helst kan starte en aksjon, uten å ha store organisasjonsressurser i ryggen. For det andre har sosiale medier stor rekkevidde. Ved hjelp av sosiale medier kan man nå mange mennesker på svært kort tid og over store geografiske avstander. For det tredje er sosiale medier nettverksbaserte. Det betyr at informasjon spres via bekjentskap. På denne måten blir informasjonen mer tilpasset mottageren enn informasjon spredd gjennom tradisjonelle massemedier. Samtidig er slik informasjonsspredning en åpnere prosess enn når frivillige organisasjoner sprer informasjon til sine medlemmer for å få dem til å stille opp på arrangementer. Dette er fordi nettverkene som finnes innenfor sosiale medier er løse. Gjennom Facebook kommuniserer man som regel ikke bare med sine nærmeste venner, men med en rekke mennesker som man kjenner mer eller mindre godt.  Disse menneskene er igjen koblet inn i sine nettverk. Nettverk kobles sammen med andre nettverk. Rekkevidden, hurtigheten og nettverksfunksjonen gjør at vi kan anta at sosiale medier legger til rette for en bred mobilisering. En bredere mobilisering enn den som tidligere har foregått gjennom organisasjonssamfunnet eller gjennom massemedia.

Hvem var det så som deltok i rosetogene den 25. juli?                                                                

Så mange som 33 prosent av de som har svart på vår undersøkelse sier at de deltok i markeringer etter angrepene. Alle deler av befolkningen var representert. Men vi finner en overvekt av ungdom, av personer som sympatiserer med venstresiden i norsk politikk, samt personer med høyere utdanning. Mange av de som deltok har også tidligere deltatt i demonstrasjoner og aksjoner av politisk art. Men så mange som en fjerdedel hadde ikke deltatt i noen form for aksjoner siste år, verken på nett eller på gata. Disse var i gjennomsnitt yngre enn de øvrige deltagerne.

Vi har sammenlignet mobiliseringen til rosetogene med andre demonstrasjoner og markeringer siste år.

De røde søylene vi har lagt til her viser andelen innenfor ulike grupper som hadde deltatt i aksjoner eller demonstrasjoner da vi spurte dem i april. Avstanden mellom den røde og den blå søylen viser forskjellen på deltagelse oppgitt i april og deltagelse i rosetog innenfor de forskjellige gruppene. Vi ser ungdommer mellom 16 og 24 år mobiliserte spesielt sterkt til rosetogene (peke). I tillegg mobiliserte tilhengere av Arbeiderpartiet og Venstre betydelig sterkere enn vanlig. Det samme gjelder personer med høyere utdannelse. Mobiliseringsmønsteret virker rimelig ut fra hvem terrorhandlingene rammet sterkest. Spesielt når det gjelder de to førstnevnte gruppene.

Stemmer det at Facebook var avgjørende for denne mobiliseringen? Svaret vår undersøkelse gir er at Facebook var den klart viktigste kanalen for informasjon om arrangementer. Da vi spurte om hvordan deltagerne først fikk vite om markeringene, oppga hele 44 prosent at Facebook var deres første informasjonskilde. Til sammenligning sa en tredjedel at de fikk den første informasjonen gjennom tradisjonelle medier og en femtedel at det skjedde gjennom personlig kontakt.

Disse tallene er høye, spesielt fordi de handler om befolkningen sett under ett. Men hvordan ser bildet ut når vi undersøker ulike aldersgrupper hver for seg? Er betydningen av Facebook et ungdomsfenomen?

Undersøkelsen vår viser at alder hadde stor betydning for måten folk fikk informasjon på. Facebook, markert med blå søyler, dominerte klart som informasjonskanal for gruppene opp til 40 år (peke).  De tradisjonelle mediene, markert med røde søyler, var viktigere for de eldste aldersgruppene (peke). En annen analyse vi har gjort viser at de yngste ofte var blitt invitert til å delta gjennom venner og bekjente, mens de eldre i overveiende grad hadde tatt initiativet til å delta selv. Vi ser altså to hovedveier inn i deltagelse. For de yngste via Facebook og sosiale nettverk. For de eldre via tradisjonelle medier og eget initiativ.

Var Facebooks rolle under rosemarkeringene et unntak fra regelen? Ved å sammenligne tall fra rosemarkeringene med tall fra undersøkelsen vi gjorde i vår kan vi få noen forsøksvise svar på dette:

Figuren viser at mobiliseringsmønsteret til rosemarkeringene ikke var eksepsjonelt, men snarere typisk for vår tids demonstrasjoner og markeringer. Som vi ser av de mørkeblå søylene var Facebook betydelig viktigere som informasjonskilde enn massemediene i forbindelse med rosemarkeringene (peke). Men de lyseblå søylene viser at Facebook er viktigere enn massemediene også i forbindelse med andre typer demonstrasjoner og markeringer. Vi tror derfor at vi har å gjøre med varige endringer i mobiliseringsmønstre. Sosiale medier får en økende betydning.

Ungdommen er fanebærerne for denne utviklingen. De er ”digital natives” - innfødte i den digitale verden. Både når de skal skaffe seg informasjon og når de koordinerer sosiale og politiske aktiviteter bruker de sosiale medier i større grad enn resten av befolkningen. Samtidig må vi understreke at utviklingen ikke er begrenset til ungdommen. Facebook er blitt den viktigste informasjonskilden i forhold til mobilisering av befolkningen sett under ett.

Hvis det er riktig at vi står overfor varige endringer i mobiliseringsmønstre, reiser det en rekke spørsmål. Ett av dem er hva endringene betyr for de etablerte frivillige organisasjonene. Tradisjonelt har slike organisasjoner vært viktige kanaler for mobilisering.

Et interessant funn i forbindelse med rosemarkeringene var at antallet Facebook-grupper en person var medlem i hadde større betydning for deltagelse enn antallet organisasjonsmedlemskap i tradisjonelle frivillige organisasjoner. Dette kan bety at gruppene på Facebook utgjør en mer effektiv struktur for informasjonsformidling enn organisasjonenes kanaler. At informasjonen på Facebook spres gjennom løse nettverk er en avgjørende forutsetning for dette.

Overtar dermed Facebook organisasjonenes rolle som kanaler for mobilisering? Flyttes initiativet til de mange enkeltpersonene som lager grupper på Facebook og mobiliserer sine nettverk? Erfaringene fra rosemarkeringene viser at bildet ikke er så svart-hvitt. Kraften i mobiliseringen ser ut til å ha ligget i en kombinasjon av initiativ fra enkeltpersoner og bidrag fra Amnesty International Norge. Amnesty hadde et etablert organisasjonsapparat og en kompetanse som gjorde det mulig å gjennomføre et arrangement av den størrelsen som vi så i Oslo. Amnesty ga også troverdighet til de mange arrangementene landet over, og sto som garantist for at de var partipolitisk nøytrale. Ikke minst tilbød organisasjonen en plattform for å samle og formidle informasjon.

Erfaringene fra 25.juli antyder dermed at mobilisering i Facebooks tid vil innebære nye roller for de etablerte organisasjonene, der de i større grad kobler seg på individuelle og lokale initiativ. Mange av de nasjonale organisasjonene har for lenge siden tatt i bruk sosiale medier som kanaler for å nå ut med informasjon til medlemmene sine og for å styrke sin samfunnskontakt. En studie vi har gjennomført av flere frivillige organisasjoner antyder at de likevel har vanskeligheter med å utnytte det mobiliserende potensialet som ligger i Facebook og andre sosiale medier i den daglige kontakten med medlemmene. Medlemmene blir ikke mer aktive når det gjelder å delta i organisasjonsdebatter eller å møte opp på aksjoner, selv om det annonseres via Facebook. Lærdommen fra rosemarkeringene er at de frivillige organisasjonene kan ha størst betydning ved å fange opp og gi retning til de manges initiativ nedenfra, ikke ved selv å ta initiativet til aksjoner.

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli viste den store kraften som ligger i de sosiale mediene. Vår forskning tyder på at den rollen de sosiale medienes spilte ikke må betraktes som et engangstilfelle. Sosiale medier slik som Facebook vil forbli sentrale verktøy for mobilisering i norsk sammenheng. Men Facebook er ikke bare et verktøy.  Facebook skaper nye måter å organisere seg på, og nye roller for enkeltmennesker, organisasjoner og myndigheter. Facebook åpner for at enkeltmennesker kan ta initiativ, og mobilisere kraft bak sine saker. Dette skaper utfordringer for det tradisjonelle organiserte sivilsamfunnet.  - Men kanskje også nye muligheter?