Facebook-mobilisering etter 22/07

22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep som rystet en hel nasjon.  I disse tider, få uker etter disse grusomme hendelsene, har vi valgt å bruke samfunnsforskningens verktøy for å belyse noen av terrorangrepenes samfunnsmessige ettervirkninger.

Det har blitt understreket av terroren var rettet mot demokratiet og mot det politiske systemet. Men terroren var like mye rettet mot sivilsamfunnet: mot det åpne samfunnet vi setter pris på og mot en ungdomspolitisk organisasjon. Samtidig har sivilsamfunnet mobilisert kraftig for å uttrykke sorg og samhørighet, og for å støtte demokratiske verdier. 

Med mine kolleger Dag Wollebæk, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård ved Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har vi utarbeidet et forskningnotat som undersøker ettervirkninger av terror hendelsene. 

Her er Kari Steen-Johnsens innlegg til Institutt for samfunnsforsknings sensommertreff hvor hun drøfter Facebook-mobilisering etter 22/07: 

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli var overveldende. I alle landets byer og mindre steder samlet folk seg til rosetog, i et antall som vi tidligere knapt har sett. Utgangspunktet for disse markeringene var én persons initiativ gjennom Facebook.  Etter hvert som snøballen begynte å rulle, brukte også mange enkeltpersoner og organisasjoner Facebook til å informere om arrangementer landet over. Det er blitt hevdet at Facebook var avgjørende for at så mange mennesker over hele landet lot seg mobilisere på så kort tid. Hvilken rolle spilte Facebook egentlig i mobiliseringen til rosetogene? Er de sosiale mediene viktige verktøy for mobilisering også i andre former for demonstrasjoner?  - Og hvordan vil sosiale medier forandre de etablerte organisasjonenes rolle i å mobilisere befolkningen?

Sosiale medier har noen spesielle trekk. Disse trekkene gjør at de virker på andre måter enn etablerte kommunikasjonskanaler. For det første er sosiale medier rimelige og lett tilgjengelige. Det krever en viss kompetanse å ta dem i bruk, men ikke store økonomiske investeringer. Dette gjør i prinsippet at hvem som helst kan starte en aksjon, uten å ha store organisasjonsressurser i ryggen. For det andre har sosiale medier stor rekkevidde. Ved hjelp av sosiale medier kan man nå mange mennesker på svært kort tid og over store geografiske avstander. For det tredje er sosiale medier nettverksbaserte. Det betyr at informasjon spres via bekjentskap. På denne måten blir informasjonen mer tilpasset mottageren enn informasjon spredd gjennom tradisjonelle massemedier. Samtidig er slik informasjonsspredning en åpnere prosess enn når frivillige organisasjoner sprer informasjon til sine medlemmer for å få dem til å stille opp på arrangementer. Dette er fordi nettverkene som finnes innenfor sosiale medier er løse. Gjennom Facebook kommuniserer man som regel ikke bare med sine nærmeste venner, men med en rekke mennesker som man kjenner mer eller mindre godt.  Disse menneskene er igjen koblet inn i sine nettverk. Nettverk kobles sammen med andre nettverk. Rekkevidden, hurtigheten og nettverksfunksjonen gjør at vi kan anta at sosiale medier legger til rette for en bred mobilisering. En bredere mobilisering enn den som tidligere har foregått gjennom organisasjonssamfunnet eller gjennom massemedia.

Hvem var det så som deltok i rosetogene den 25. juli?                                                                

Så mange som 33 prosent av de som har svart på vår undersøkelse sier at de deltok i markeringer etter angrepene. Alle deler av befolkningen var representert. Men vi finner en overvekt av ungdom, av personer som sympatiserer med venstresiden i norsk politikk, samt personer med høyere utdanning. Mange av de som deltok har også tidligere deltatt i demonstrasjoner og aksjoner av politisk art. Men så mange som en fjerdedel hadde ikke deltatt i noen form for aksjoner siste år, verken på nett eller på gata. Disse var i gjennomsnitt yngre enn de øvrige deltagerne.

Vi har sammenlignet mobiliseringen til rosetogene med andre demonstrasjoner og markeringer siste år.

De røde søylene vi har lagt til her viser andelen innenfor ulike grupper som hadde deltatt i aksjoner eller demonstrasjoner da vi spurte dem i april. Avstanden mellom den røde og den blå søylen viser forskjellen på deltagelse oppgitt i april og deltagelse i rosetog innenfor de forskjellige gruppene. Vi ser ungdommer mellom 16 og 24 år mobiliserte spesielt sterkt til rosetogene (peke). I tillegg mobiliserte tilhengere av Arbeiderpartiet og Venstre betydelig sterkere enn vanlig. Det samme gjelder personer med høyere utdannelse. Mobiliseringsmønsteret virker rimelig ut fra hvem terrorhandlingene rammet sterkest. Spesielt når det gjelder de to førstnevnte gruppene.

Stemmer det at Facebook var avgjørende for denne mobiliseringen? Svaret vår undersøkelse gir er at Facebook var den klart viktigste kanalen for informasjon om arrangementer. Da vi spurte om hvordan deltagerne først fikk vite om markeringene, oppga hele 44 prosent at Facebook var deres første informasjonskilde. Til sammenligning sa en tredjedel at de fikk den første informasjonen gjennom tradisjonelle medier og en femtedel at det skjedde gjennom personlig kontakt.

Disse tallene er høye, spesielt fordi de handler om befolkningen sett under ett. Men hvordan ser bildet ut når vi undersøker ulike aldersgrupper hver for seg? Er betydningen av Facebook et ungdomsfenomen?

Undersøkelsen vår viser at alder hadde stor betydning for måten folk fikk informasjon på. Facebook, markert med blå søyler, dominerte klart som informasjonskanal for gruppene opp til 40 år (peke).  De tradisjonelle mediene, markert med røde søyler, var viktigere for de eldste aldersgruppene (peke). En annen analyse vi har gjort viser at de yngste ofte var blitt invitert til å delta gjennom venner og bekjente, mens de eldre i overveiende grad hadde tatt initiativet til å delta selv. Vi ser altså to hovedveier inn i deltagelse. For de yngste via Facebook og sosiale nettverk. For de eldre via tradisjonelle medier og eget initiativ.

Var Facebooks rolle under rosemarkeringene et unntak fra regelen? Ved å sammenligne tall fra rosemarkeringene med tall fra undersøkelsen vi gjorde i vår kan vi få noen forsøksvise svar på dette:

Figuren viser at mobiliseringsmønsteret til rosemarkeringene ikke var eksepsjonelt, men snarere typisk for vår tids demonstrasjoner og markeringer. Som vi ser av de mørkeblå søylene var Facebook betydelig viktigere som informasjonskilde enn massemediene i forbindelse med rosemarkeringene (peke). Men de lyseblå søylene viser at Facebook er viktigere enn massemediene også i forbindelse med andre typer demonstrasjoner og markeringer. Vi tror derfor at vi har å gjøre med varige endringer i mobiliseringsmønstre. Sosiale medier får en økende betydning.

Ungdommen er fanebærerne for denne utviklingen. De er ”digital natives” - innfødte i den digitale verden. Både når de skal skaffe seg informasjon og når de koordinerer sosiale og politiske aktiviteter bruker de sosiale medier i større grad enn resten av befolkningen. Samtidig må vi understreke at utviklingen ikke er begrenset til ungdommen. Facebook er blitt den viktigste informasjonskilden i forhold til mobilisering av befolkningen sett under ett.

Hvis det er riktig at vi står overfor varige endringer i mobiliseringsmønstre, reiser det en rekke spørsmål. Ett av dem er hva endringene betyr for de etablerte frivillige organisasjonene. Tradisjonelt har slike organisasjoner vært viktige kanaler for mobilisering.

Et interessant funn i forbindelse med rosemarkeringene var at antallet Facebook-grupper en person var medlem i hadde større betydning for deltagelse enn antallet organisasjonsmedlemskap i tradisjonelle frivillige organisasjoner. Dette kan bety at gruppene på Facebook utgjør en mer effektiv struktur for informasjonsformidling enn organisasjonenes kanaler. At informasjonen på Facebook spres gjennom løse nettverk er en avgjørende forutsetning for dette.

Overtar dermed Facebook organisasjonenes rolle som kanaler for mobilisering? Flyttes initiativet til de mange enkeltpersonene som lager grupper på Facebook og mobiliserer sine nettverk? Erfaringene fra rosemarkeringene viser at bildet ikke er så svart-hvitt. Kraften i mobiliseringen ser ut til å ha ligget i en kombinasjon av initiativ fra enkeltpersoner og bidrag fra Amnesty International Norge. Amnesty hadde et etablert organisasjonsapparat og en kompetanse som gjorde det mulig å gjennomføre et arrangement av den størrelsen som vi så i Oslo. Amnesty ga også troverdighet til de mange arrangementene landet over, og sto som garantist for at de var partipolitisk nøytrale. Ikke minst tilbød organisasjonen en plattform for å samle og formidle informasjon.

Erfaringene fra 25.juli antyder dermed at mobilisering i Facebooks tid vil innebære nye roller for de etablerte organisasjonene, der de i større grad kobler seg på individuelle og lokale initiativ. Mange av de nasjonale organisasjonene har for lenge siden tatt i bruk sosiale medier som kanaler for å nå ut med informasjon til medlemmene sine og for å styrke sin samfunnskontakt. En studie vi har gjennomført av flere frivillige organisasjoner antyder at de likevel har vanskeligheter med å utnytte det mobiliserende potensialet som ligger i Facebook og andre sosiale medier i den daglige kontakten med medlemmene. Medlemmene blir ikke mer aktive når det gjelder å delta i organisasjonsdebatter eller å møte opp på aksjoner, selv om det annonseres via Facebook. Lærdommen fra rosemarkeringene er at de frivillige organisasjonene kan ha størst betydning ved å fange opp og gi retning til de manges initiativ nedenfra, ikke ved selv å ta initiativet til aksjoner.

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli viste den store kraften som ligger i de sosiale mediene. Vår forskning tyder på at den rollen de sosiale medienes spilte ikke må betraktes som et engangstilfelle. Sosiale medier slik som Facebook vil forbli sentrale verktøy for mobilisering i norsk sammenheng. Men Facebook er ikke bare et verktøy.  Facebook skaper nye måter å organisere seg på, og nye roller for enkeltmennesker, organisasjoner og myndigheter. Facebook åpner for at enkeltmennesker kan ta initiativ, og mobilisere kraft bak sine saker. Dette skaper utfordringer for det tradisjonelle organiserte sivilsamfunnet.  - Men kanskje også nye muligheter?