Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn?

22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep som rystet en hel nasjon.  I disse tider, få uker etter disse grusomme hendelsene, har vi valgt å bruke samfunnsforskningens verktøy for å belyse noen av terrorangrepenes samfunnsmessige ettervirkninger.

Det har blitt understreket av terroren var rettet mot demokratiet og mot det politiske systemet. Men terroren var like mye rettet mot sivilsamfunnet: mot det åpne samfunnet vi setter pris på og mot en ungdomspolitisk organisasjon. Samtidig har sivilsamfunnet mobilisert kraftig for å uttrykke sorg og samhørighet, og for å støtte demokratiske verdier. 

Med mine kolleger Dag Wollebæk, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegår ved Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har vi utarbeidet et forskningnotat som undersøker ettervirkninger av terror hendelsene. 

Vi har mobilisert data som ble samlet inn før og etter terrorhendelsene. I mars og april 2011 gjennomførte vi en befolkningsundersøkelse om bruk av sosiale medier, tillit, og sivilt og politisk engasjement. Deler av den samme undersøkelsen ble gjentatt i begynnelsen av august. Vårt datamateriale gir oss dermed mulighet til å sammenlikne befolkningens holdninger og atferd før og etter terrorhendelsene. 

Der er en litt modifisert versjon av kronikken publisert i Aftenposten:

Resultater fra undersøkelser foretatt før og etter 22. juli viser at terroren har forsterket tilliten mellom mennesker og til institusjoner, særlig til regjering og Storting. Sosiale medier har vist seg å være kraftige verktøy for mobilisering i sivilsamfunnet. Mens flere sier de vil stemme, ser vi liten endring i allmenn politisk interesse og deltagelse. 

Økt tillit

”Nordmenn er Europas mest naive”, kunne Aftenposten melde i 2009. Med referanse til tall fra en europeisk undersøkelse, viste avisen til at andelen som stoler på andre mennesker er høyere hos oss enn i noe annet europeisk land. Mistenksomhetens dyder må imidlertid ikke overvurderes. Sosial tillit er en av grunnforutsetningene for samarbeid mellom individer. Dersom vår ”naivitet” erstattes av en aktsom grunnholdning, blir samfunnet mindre effektivt, hardere og farligere. Tilliten i et samfunn styrker også de reelle mulighetene for individuell demokratisk medvirkning og politisk handling.

Det har blitt hevdet at nordmenn har vært tillitsfulle fordi vi har levd i en avsondret og fredelig krok av verden. Derfor var det etter terrorangrepene grunn til å frykte at det høye tillitsnivået knyttet til åpenheten som kjennetegner det norske samfunnet ville bli utfordret.

Våre resultater viser det motsatte. Den generaliserte, mellommenneskelige tilliten – hvorvidt man mener at folk flest er til å stole på – er sterkt økende. 52 prosent har blitt mer tillitsfulle etter angrepene, mens bare 23 prosent har blitt mer mistroiske. Tillitsnivået har økt mest blant unge voksne og middelaldrende. Også mange unge har blitt mer tillitsfulle, men her finner vi også den største andelen som har blitt mer skeptiske. Terrorangrepene synes å ha vært en mer skjellsettende opplevelse for ungdom enn for eldre aldersgrupper.  Tilliten til de vi omgås i dagliglivet - familie, venner og naboer -  er uendret. Det er tilliten til de ukjente eller de vi kjenner litt som har økt. Også tilliten til institusjoner har økt, særlig Regjering og Storting.

Frykten for framtidige terrorangrep synes heller ikke til å ha økt nevneverdig.  Bare 3,5 prosent er svært bekymret for dette, mens tilsvarende tall blant amerikanerne rett etter Oklahoma-bombingen i 1995 var 38 prosent.

Mobilisering via sosiale medier

Sosiale medier har vist sin fulle kraft i disse tragiske dagene.  Som ledd i mobiliseringen til rosetogene mandag 25.juli brukte mange enkeltpersoner og organisasjoner Facebook til å informere om arrangementer landet over. Vår undersøkelse viser at 33 prosent av respondentene deltok i markeringer etter angrepene. Blant disse finner vi en overvekt av ungdom, av personer som sympatiserer med venstresiden i norsk politikk, samt personer med høyere utdanning. Mange av de som deltok har også tidligere deltatt i demonstrasjoner og aksjoner av politisk art, men så mange som en fjerdedel hadde ikke deltatt i noen form for aksjoner siste år, verken på nett eller på gata. Disse «debutantene» var i gjennomsnitt yngre enn øvrige deltagere – 45 prosent av dem var under 40 år.

Facebook sto frem som den klart viktigste kanalen for informasjon og mobilisering.  Hele 43 prosent oppga at de først hørte om markeringen på Facebook , 30 prosent nevnte tradisjonelle medier og 21 prosent personlig kontakt. Mens Facebook dominerte klart som informasjonskanal for gruppene opp til 40 år, var de tradisjonelle mediene viktigere for de eldste aldersgruppene. Vi ser at en ny form for grasrotmobilisering via sosiale medier har befestet seg i det norske samfunnslivet, med særlig betydning for de yngre.

Moderat økt politisk mobilisering

Fra flere hold har det blitt spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk og sivilt engasjement og deltagelse, særlig blant de unge. Vår undersøkelse viser moderate effekter i så måte. Der vi kan spore en viss dreining er i politiske holdningsmønsteret. Interessen for politikk har økt noe, og denne er utelukkende knyttet til nasjonal politikk. Interessen for lokalpolitikk er upåvirket. I tillegg har andelen som føler tilhørighet til et politisk parti økt, men ikke blant den yngste aldersgruppen (16-24 år). Det registreres en økende vilje til å stemme ved stortingsvalg, og her er det de yngste aldersgruppene som synes å ha blitt mobilisert i størst grad.
Ser vi på det politiske adferdsmønsteret er det så å si ingen endringer å spore. Øyeblikkets mobilisering vi har vært vitne til den senere tid har med andre ord, ikke gitt den institusjonaliserte delen av politikken nytt driv. Selv om partiene selv rapporterer om økte medlemstall, er ikke det av så stort omfang det fanges i en befolkningssurvey. Folk har heller ikke meldt seg inn i andre organisasjoner i målbar utstrekning, og andelen som snakker om politikk og samfunnsspørsmål er uforandret. Det eneste avviket er den yngste aldersgruppen som har økt sitt engasjement i frivillige organisasjoner siste 6 måneder. Dette bildet kan tyde på at de unge i mindre grad enn eldre aldersgrupper knytter terrorhandlingen opp mot den tradisjonelle politikken. Den økte viljen til å stemme framstår slik sett mer som en markering og støtte til demokratiet enn som et uttrykk for økt politisk engasjement. Slik sett kan 22. juli ha gitt unge en grunn til å bruke stemmeretten sin. Det gjenstår å se om de gode intensjonene fører til faktisk stemmegivning 12. september.  Om så skjer, er det Arbeiderpartiet som i hovedsak drar fordelen av de ny-mobiliserte. 

Til tross for beskjedne endringene synes terroren likevel å ha gjort noe med vår forestilling om verdien av demokrati og politikk. Dette synes å ha gitt utslag i det mer «stille» engasjementet knyttet til økt interesse, større partiidentifikasjon og økt stemmevilje – i alle fall på kort sikt. Vi skal imidlertid være varsomme med å konkludere i den ene eller andre retningen så kort tid etter 22. juli. I USA økte tillit og politisk engasjement kort tid etter 9/11, ifølge Robert Putnam. Seks måneder etter var hele denne økningen borte. Én gruppe skilte seg imidlertid ut: De som var unge og i sine mest formative år da terroren rammet. Dette understøtter etablert forskning som viser at jo tidligere unge deltar i politikken, jo større er sannsynligheten for at de tar med seg deltagelsesmønsteret videre i livet. At unge i lys av 22. juli har noe økt interesse for politikk og framstår som mer stemmevillige kan med andre ord gi potensial for økt deltagelse i en lengre tidshorisont.

Styrket sivilsamfunn?

Det norske sivilsamfunnet ser ut til å ha blitt styrket gjennom den grusomme prøvelsen det har blitt utsatt for. Istedenfor å være preget av hat, splittelser og konflikter, fremstår sivilsamfunnet kort tid etter terrorangrepene som mer tillitsfullt, mobilisert og engasjert.  Det gjenstår å se hvordan terrorhandlingene vil sette sitt varige fotavtrykk i de kommende årene.