Den politiske Norge online

Forskningen om sosiale medier og det offentlige rommet begynner å produsere noen konkrete resultater. Her er den første visualiseringen av den politiske Norge online.

  Den politiske Norge er strukturert online omkring et sentrum og en periferi, men danner en kjempe klynge hvor alle er koblet til alle. Likevel er det to klare nettverk (høyre og venstre?) som ikke er frakoblet fra hverandre, men som har noen felles tilknytning. Litt for tidlig for å trekke noen sikre (politiske) konklusjoner...men fint bilde likevel!

Wikileaks tydeliggjør informasjonssamfunns logikk

Wikileaks eksemplifiserer informasjonssamfunnets virkemåte. Kommunikasjon gjennom digitale nettverk er preget av flere egenskaper (Persistence, Replicability, Scalability, Searchability) som endrer kommunikasjonvilkår og som reiser nye problemstillinger knyttet til kontroll, autentisitet og privacy. Våre kommunikasjonpraksiser vil dermed tilpasse seg den nye informasjonregime. 

I nettverksamfunnet har telekommunikasjon, datakommunikasjon og massekommunikasjon blitt integrert i et unikt medium, Internett. Denne integrasjonsprosessen er et resultat av to revolusjonerende teknikker, digitalisering av alle media og bredbåndsoverføring gjennom kabel og luft. Internett åpner muligheten for interaktive kommunikasjon. I tillegg er Internett basert på digital koding, noe som gjør standardisering av innhold og transformasjon av linear tekst i hyperlink, lettere. 

Disse to egenskaper muliggjør informasjonprosessering, for eksempel ved hjelp av søkemotorer. Gitt disse tekniske kjennetegn, forvandler Internett mønstrene for informasjontrafikk. Mens de tradisjonelle media (radio, TV) var basert på distribusjon av informasjon fra et senter som er informasjonskilde til lokale enheter, muliggjør Internett nye trafikk mønstre som konsultasjon (informasjonseleksjon fra lokale enheter sendt til et senter som er informasjonskilde), registrering (sentralisert informasjonsinnsamling fra lokale enheter som er informasjonskilde), og samtale (utveksling av informasjon mellom to eller flere lokale enheter som bruker et felles medium). Internett kombinerer disse fire kommunikasjonmønstrene og tillater flere desentraliserte former for kommunikasjon. 

Digitale kommunikasjonsnettverk er preget av fire egenskaper (affordances) som transformerer våre kommunikasjonpraksiser på en radikal måte. Den første er persistence det faktumet at digitale informasjon lar seg lagre og arkivere. Alle former for digitale kommunikasjoner vil dermed kunne vedvære utover kommunikasjonøyeblikket. Den andre, replicability, er knyttet til digitale koders evne til å bli replisert og kopiert på en lettvint og ikke kostbar måte. Den tredje, scalability, betyr at informasjon i digitale nettverk kan ha ulike grader av synlighet – fra å være mellom to personer til å bli massekommunikasjon. Den siste, searchability, referer til digitale informasjons søkbarhet gjennom automatiske søkeverktøy. 

Wikileaks har utnyttet maksimalt disse egenskapene, det som gjør det nesten umulig å beholde digitale informasjon hemmelig. I tillegg ved å bygge på nettverks tilpasningsevner (fleksibilitet og desentralisering) er det umulig å stoppe Wikileaks som repliserer seg selv i mange speiler over Internett. 

Ved å eksemplifisere informasjonssamfunnets logikk, peker Wikileaks på hvordan våre kommunikasjonvilkår har endret seg. I en digital verden har vi i mindre grad kontroll over våre ytringer. Alt som kommuniseres digitalt kan repliseres, kopieres, dupliseres og publiseres videre. Samtidig som autentisiteten av det som publiseres ikke kan tas for gitt. Digitale informasjon kan lett modifiseres og når kommunikasjonen foregår under risiko av å bli offentliggjort kan vi reise spørsmålstegnet over dens autentisitet. Til slutt bidrar digitale kommunikasjonsnettverk til å innskrenke vår privacy. En større andel av våre ytringer må oppfattes som offentlige og en større del av vår identitet og personlighet blir utsatt for offentliggjøring. Med den nye informasjonregime må alt som kommuniseres digitalt kunne tåle offentlighetens lys.

Hvorfor må vi være private i sosiale medier? Er privat utrykk i sosiale medier et tegn for narsissime?

Kommunikasjon i sosiale medier, sammenliknet med ansikt til ansikt kommunikasjon, innebærer at vi har tilgang ti få sosiale indikasjoner om vår partnernes identitet. Selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde (svake) relasjonelle bånd med fremmede personer. 

Når vi interagerer i digitale medier har vi tilgang til få elementer av våre kommunikasjonspartneres sosiale identiteter. Formålet med bruk av ulike medierte kommunikasjonsteknologier har vært, helt fra de første skriftene, å kunne utveksle informasjon mellom mennesker uten å være fysisk til stede. Sosiale medier ekspanderer mulighetene for instant og ikke-fysisk kommunikasjon uten begrensinger knyttet til tid eller rom. Sosiale medier gjør det også mulig å kommunisere med mange samtidig, samt å ha en personlig konversasjon i full offentlighet.

I sosiale medier er vi engasjert med partnere som ikke nødvendigvis er tilstede (i asynkron kommunikasjon) og vi kommuniserer med personer som vi ikke nødvendigvis er kjent med fra før av. I sosiale medier kan vi være både tilstede og fraværende. Kommunikasjon og tilstedeværelse er avskilt. Det gir oss en større grad av kontroll over vår kommunikasjon, våre sosiale engasjement og sosiale møte, og måten vi presenterer oss selv på. Vi kan i større grad enn i ansikt til ansikt relasjoner regulere måten vi interagerer på. Vi kan unngå å interagere, vi kan velge når og med hvem vi interagerer og vi kan, til en viss grad, bestemme hva vi avslører av oss selv og hvordan.   

Samtidig er mellommenneskelig kommunikasjon ikke bare basert på utveksling av informasjon men også på utveksling av ikke verbale tegn som definerer kommunikasjonskonteksten, som gir mening til den utvekslede informasjon, og som indikerer partnernes sosiale identiteter.  Disse elementene er fundamentale for å kunne inngå i en relasjon, uansett hvor svak eller sterk er relasjonen. I sosiale medier, særlig når vi kommuniserer med fremmede, er disse sosiale indikasjonene begrenset og knappe. Vi deler ikke den samme fysiske konteksten, vi kan ikke se hverandre, vi kan ikke tolke våre kroppslige og ansikts bevegelser, vi kan ikke se hverandres blikk og utseende, vi kan ikke høre hverandres stemme. Alle disse ikke verbale tegn er viktige i ansikt til ansikt kommunikasjon for å kunne tolke den utvesklede informasjonen og for å formidle ens identitet. I fravær av slike sosiale indikasjoner bruker vi tekstuelle og andre medierte utrykk (bilder, videoer, osv.) for å si noe om oss selv. Det er ikke nødvendigvis narsissime som fører oss til å bli private i sosiale medier, men kommunikasjonskonteksten.  For å kunne knytte meningsfulle relasjoner i sosiale medier, hvor ikke verbale sosiale indikasjoner er knappe, må vi kompensere ved å avsløre litt av hvem vi er, vi må være private i full offentlighet.       

Våre nye kafeer er ikke på Facebook

Sosiale medier kan tilsynelatende fremstå som en ideell offentlighet etter Habermas begreper. Men den nye offentligheten danner en ny virkelighet som ikke la seg fange med våre tradisjonelle forståelsesbriller

Jan Inge Reilstad argumenterer i sin kronikk i Aftenposten 30.10.2010 med at ”Facebook ligner mistenkelig på den idealoffentligheten Habermas mener er utspring for den moderne offentligheten”. Jeg vil argumentere for en kritisk bruk av velkjente begreper på den nye digitale virkeligheten. Effekten av digitale og sosiale medier kan ikke forstås ved å projisere i et nytt (online) rom våre etablerte mentale kategorier. Digitale og sosiale medier endrer offentlighetens virkemåte og form av flere grunner.

Grenser viskes ut

Skillet mellom den private og den offentlige sfæren er vanskelig å opprettholde med de nye digitale og sosiale mediene. Den tradisjonelle forståelsen av offentligheten har en territoriell dimensjon som innebærer at offentligheten er assosiert med det synlige: det offentlige (gaten) er synlig mens det private (hjemmet) er usynlig. Den har også en politisk dimensjon som relaterer til den allmenne interessen, det som er av interesse for publikumet og som krever offentliggjøring. Disse to dimensjonene, synlighet og allmennhet, er ikke lenger sammenfallende i digitale medier. Alt som er synlig i det digitale rommet er ikke nødvendigvis av allmenn interesse.

Gråsone

Konversasjon og informasjon, offentlige anliggende spørsmål og personlige samtaler foregår samtidig i det samme digitale rommet (f.eks. Facebook og Twitter) og i et mer eller mindre åpent lys (avhengig av personlige restriksjoner). Våre handlinger foregår i en slags gråsone, i et spenningspunkt mellom lys og mørke, i et kontinuum mellom synlighet og usynlighet hvor hver enkelt må navigere og bestemme seg for en grad av offentlighet.

En egen nettverkslogikk

Synlighet i digitale medier – for eksempel hvor mange lesere eller venner en blogg eller en Facebook side får - er et resultat av uorganiserte og i utgangspunktet ukoordinerte handlinger som aggregeres ut fra to mekanismer. Digitale sosiale nettverk (som Facebook eller Twitter) kombinerer en bestemt nettverksstruktur (småverdenstruktur, hvor alle er koblet på en direkte eller indirekte måte) med aggregeringsmekanismer i søkemotorer som Google (PageRank), som fører til en hierarkisering basert på popularitet og synlighet. Siden søkemotorer viser internettsidene som er mest populære først, oppstår det en forsterkningsprosess hvor både sider og innhold som er populære sprer seg raskt i nettverket og blir enda mer populære. Samtidig blir flertallet av sider og innhold usynlig. Nettverkslogikken er annerledes enn logikken som kjennetegner massemediene og den tradisjonelle offentligheten.      

Økt innflytelse

Det er viktig å understreke at de nye mediene ikke bare danner en nye debattarenaer, men også åpner nye muligheter for et samarbeidsdemokrati. Digitale og sosiale medier tilbyr billige storskala samarbeidsverktøy, de så kalte wiki, som gjør politisk mobilisering enkelt og billig. Disse nye medier er kanskje mindre egnet for samfunnsdebatt enn de er for storskala mobilisering og samarbeid. På denne måten kan sosiale medier føre til økt demokratisering, ikke i form av mer debatt men i form av medborgernes økte innflytelse på politiske beslutninger, det som tradisjonelt har vært reservert mektige og organiserte interesser.   

Nye begreper for ny virkelighet

Alle disse prosessene er i ferd til å utvikle seg foran oss og utfallene når det gjelder den kollektive offentligheten og demokratiet er uklare og usikre. Vi trenger nye begreper og nye metoder for utforske denne nye virkeligheten. Facebook er ikke en moderne versjon av 1800tallets kultiverte kaféer, den er en ny form for offentlighet som vi bare begynner å se konturene av.

Fortrengte temaer i norsk forskning på sivilsamfunnet

Det som slår meg når jeg setter sivilsamfunnsforskning i Norge i et internasjonalt perspektiv er de ”fortrengte” forsknings spørsmål, dvs. temaer som er utbredt som forskningsfelter i Europa og USA og som aldri er reist i Norge.  En forklaring på dette er at de institusjonelle og diskursive rammene som kjennetegner et nasjonalt sivilsamfunn er med på å definere og begrense hvilke spørsmål som blir aktuelle som forskningstema.

I Norge er den frivillige sektoren oppfattet som:

- Avskylt og selvstendig fra staten;

- Utelukkende frivillig (uten profesjonelt innslag);

- Forankret i sosiale bevegelser (ikke tjenesteytende); 

- Basert på medlemskap og solidaritet (ikke filantropi);

- Demokratisk styrt.

Konsekvenser. Den første konsekvensen er at en slik forståelse utelukker mulighet til å undersøke frivillige (nonprofit) organisasjoner fra et økonomisk perspektiv, som økonomiske aktører. Ideen om at frivillige organisasjoner (som økonomiske organisasjoner) har særegenskaper, både i forhold til fortjeneste baserte organisasjoner og til offentlige organisasjoner, er fraværende som forskningstema.  En annen konsekvens er at ideen om en tredje sektor, som et alternativ til både markedet og offentlig organisering, er et ikke-aktuelt tema.  En tredje konsekvens er at forholdet mellom stat og sivilsamfunn er beskrevet i form av en dikotom og polarisert relasjon (som utelukke hverandre) og ikke i form av en samarbeidsrelasjon (som er sammenvevet og komplementære).  

Det er særlig 4 temaer som er gjenstand for en omfattende forskning i Europa og USA og som er så godt som fraværende i Norge. Dette betyr ikke at disse temaene ikke er en del av den norske virkeligheten, men at de ikke er oppfattet som substansielle og betydningsfulle problemområder.

Særegenskaper av frivillige organisasjoner som velferdsprodusenter. Ikke alle frivillige organisasjoner faller innenfor den idealtypiske norske forståelsen (uten betydelig innslag av offentlig finansiering, ikke profesjonalisert, ikke tjenesteytende, og medlemskapsbasert). Mange organisasjoner innenfor utdanning, velferd, og bistand avvikker fra denne idealtypiske forståelsen.Vi vet litte om hva kjennetegner disse organisasjonene, hvordan de skiller seg ut fra offentlige og kommersielle organisasjoner som opererer i de samme feltene, samt hvilke betydning de har for velferdsproduksjon og for samfunnet for øvrig.

Sosialt entreprenørskap. Knyttet til frivillige organisasjoners økonomiske rolle er temaet ”sosialt entreprenørskap” som har blitt et selvstendig forskningsfelt i Europa og USA og som er veldig lite utforsket i Norge. Sosiale bedrifter (social enterprizes) er bedrifter som har en eierform som verken er kommersielle eller offentlig (ofte frivillige organisasjon, stiftelse eller samvirke) som har et innslag av markedsbasert aktivitet og som har sosiale målsetninger (sosial integrasjon, omsorg, bistand, osv..).   Antageligvis finnes det mange sosiale bedrifter og mange sosiale entreprenører i Norge, men fenomenet som sådan er ikke gjenstand for forskning eller for offentlig politikk.  

Samarbeidsformer mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter eller næringslivet. Den normative forståelsen av en frivillig sektor som avskilt og selvstendig både fra markedet og fra det offentlige fører til en usynliggjøring av samarbeid og samhandling mellom offentlige aktører, markedsaktører og offentlige myndigheter. Både på lokalt og på nasjonalt nivå finnes det mange former på samarbeid mellom de ulike typer aktører og mange arena for samhandling som ikke er problematisert og undersøkt av sivilsamfunns forskning.   

Organisatoriske formål og styring (governance). Forestilling av en frivillig sektor som er utelukkende demokratisk organisert og styrt underkommuniserer alle problemstillingene knyttet til frivillige organisasjoners styringsmekanismer. Mange organisasjoner som tilhører den frivillige sektoren enten de er stiftelser eller ikke er medlemsbaserte er kjennetegnet av spesielle styringssystemer (som er forskjellige både fra kommersielle og offentlige virksomheter) som reiser særskilte problemstillinger og som er i liten grad utforsket i den norske konteksten.   

Hvis man ser fremover trenger vi mer kunnskap på de temaene som er gjenstand for forskning samtidig som vi trenger å utvide forskningen til nye temaer. Dette innebærer å ta hensyn til mangfoldigheten som kjennetegner den frivillige sektoren og særlig å ta hensyn til organisasjoner som avvikker fra den idealtypiske norske frivillige organisasjonen. Ved å redusere den frivillige sektoren til en ideell type av organisasjoner risikere man at kartet ikke stemmer overens med terrenget. 

Innvandrerorganisasjoner som brobyggere

 
Her er teksten av en kronikk skrevet sammen med min kolleger Guro Ødegård (Senter for forskning på frivillighet og sivilsamfunn v/ Institutt for samfunnsforskning) og publisert  i Aftenposten Aften 29. september 2010.

Integrasjon og foreningsliv. For at integrering skal lykkes, må det lokale sivilsamfunnet, og særlig lokale innvandrernettverk spille en aktiv rolle.

Konflikter. Nylig har Groruddalen vært trukket frem i mediebildet som et skrekkeksempel for den etniske og kulturelle segregeringen som truer den norske kulturen og minoritetenes integrering. Det har blant annet kommet til syne hvordan konflikter preger enkelte lokalmiljø og borettslag med høy innvandrertetthet. Slike konfliktene oppstår i mangel på kollektive møteplasser hvor ulike etniske grupper kan samles og bidra i utviklingen av det lokalsamfunnet man er en del av.

Forvitring. Fraværet av tradisjonelle norske lag og foreninger er påtagelig i mange etnisk heterogene lokalsamfunn. Lavere fødselsrate fra 1980-tallet i kombinasjon med en voksende andel innvandrere uten erfaringer med korpsånd eller idrettens dugnadskultur, har bidratt til at slike organisasjoner gjennom 1990-tallet enten har forvitret eller blitt marginalisert i en del lokalsamfunn. Utviklingen har vakt bekymring, og i Grorudalssatsingen er styrking av det lokale foreningslivet som integrasjonsarena en av målsettingene. Når rekrutteringen til sivilsamfunnets organisasjoner svekkes, mister man ikke bare arenaer som kobler mennesker som ikke kjenner hverandre sammen, man får også færre interessebaserte og meningsbærende kanaler innenfor en rekke samfunnsområder. Dette fører til at den lokaldemokratiske infrastrukturen både svekkes og taper legitimitet. Sangkorene er med andre ord viktige utover den egenverdien det måtte være å synge flerstemt. Skaper også innvandrerorganisasjoner slike verdier?

Segregering? Gjennom de siste 30 årene har andelen lokale foreninger basert på etnisk, kulturell og/eller religiøs homogenitet vokst fram. Siden relativt få av disse er registrert som formelle foreninger, er det vanskelig å anslå det nøyaktig antallet. Vage anslag antyder at det dreier seg om mellom 300-1000 lokale nettverk og foreninger. Tradisjonelt har det sivile organisasjonslivet utgjort lokale møteplasser mellom ulike befolkningsgrupper, men tilliten til at innvandrerorganisasjoner kan tjene samme funksjon synes å være lav. Flere toneangivende samfunnsaktører argumenterer nemlig for at innvandrerforeninger virker segregerende. Innvandrere bør heller engasjere seg i de tradisjonelle norske organisasjoner for å bli integrert.

Ny kunnskap. På bakgrunn av en nylig publisert studie av innvandrerforeningers rolle i et flerkulturelt lokalsamfunn i Groruddalen, mener vi det er høyst problematisk dersom slike holdninger om det flerkulturelle foreningslivet får fotfeste. For det første taper man av syne potensialet disse foreningene kan ha til å motvirke segregeringstendenser. For det andre viser det en manglende forståelse for de barrierene mange innvandrere opplever i møte med majoritetsforeningene. Vi har intervjuet flere innvandrere som er velintegrerte både økonomisk, politisk og sosialt i det norske samfunnet. Til tross for dette er de ildsjeler i innvandrerorienterte foreninger. Vi har spurt hvorfor. Fire meningsdimensjoner kommer fram.

Fellesskap. Innvandrernettverkene gir et fellesskap der man deler mer enn morsmålet. For mange framstår disse møtepunktene som en arena basert på trygghet og tilhørighet i et vertsland som er fremmed. Her utvides det sosiale nettverket og her overføres kunnskap om det norske samfunnet til grupper som vanskelig klarer å etablere sosial kontakt utover familien. Særlig gjelder dette kvinner utenfor yrkeslivet og med manglende språkkunnskaper. Etnisk baserte kvinnenettverk kan slik sett fungere som døråpner inn i det norske samfunnet.

Kultur- og språkformidling. For mange immigranter ligger det et sterkt ønske om at deres norskfødte barn skal opprettholde sosial kontakt med familien i hjemlandet og i andre vestlige land. Selv om kontakten begrenser seg til spredte ferieturer, e-post og telefonkontakt, er språkkunnskaper avgjørende. Morsmålsundervisning og etnisk baserte kulturaktiviteter for barn er en måte å senke barrierene for denne type kontakt, og for å utvikle transnasjonale nettverk.

Flerkulturell identitet. I løpet av det siste tiåret har det vært en vekst i antall organisasjoner etablert av ungdom med etniske røtter fra andre land. Disse arenaene synes å være viktige fellesskap for å dele flerkulturelle erfaringer og for håndteringen av en flerkulturell identitet. Politisk arena. Likeledes ser vi en økning, selv om den i antall er beskjeden, av politikere med minoritetsetnisk bakgrunn. Med sterke bånd til innvandrernettverk er disse viktige leverandører av politiske problemstillinger, det være seg innvandrergruppers vilkår i Norge eller problemstillinger i hjemlandet. En norsk offentlighet som speiler etniske

minoritetsgrupper interesser, er ikke bare viktig – men avgjørende for politisk integrasjon.

Mektiggjøring. Våre informanter forteller om hvordan innvandrerorganisasjoner har fungert som brobyggere og springbrett for deres tilknytning til majoritetssamfunnet. Vi vil derfor advare mot å framstille innvandrernes nettverk og foreninger som isolerte øyer. Samtidig er det et faktum at mange opererer som lukkede fellesskap. Vår studie viser imidlertid at det ligger et uutnyttet potensial i disse nettverkene. Dette bør tas i bruk i det lokale integrasjonsarbeidet. Et avgjørende grep vil være å mektiggjøre nettverkene gjennom å bidra

til at de blir en del av sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap. Først og fremst handler dette om gi informasjon om hva som skal til for å bli en formell organisasjon og kunnskap om hvordan slike organisasjoner drives. Ikke bare vil dette gi innvandrerorganisasjonene tilgang til offentlige velferdsgoder, det vil også koble dem opp mot andre organisasjonsnettverk i lokalsamfunnet, i bydelen og i kommunen. Dette vil kunne løfte dem fra en usynlig og marginal posisjon til å bli stemmer i utviklingen av det lokalmiljøet de er en del av.

Relasjonsbygging. Etter vår erfaring er ikke utfordringen å få innvandrernettverkene på banen, men å bygge relasjoner basert på respekt, gjensidighet og anerkjennelse mellom ulike lokale samfunnsaktører. Integreringspolitikken må ta denne utfordringen på alvor hvis målsetningen er å anerkjenne minoritetenes kulturelle egenart samt unngå segregering av deler av minoritetsbefolkningen. Ved siden av tiltak som motvirker markedskrefter på boligmarkedet og som sikrer et visst mangfold i lokalsamfunn, må støttetiltak til lokale organisasjoner og nettverk som danner broer mellom minoritets- og majoritets-befolkning iverksettes på en større skala.

Kultur og demokrati: et politisk filosofisk perspektiv

Aftenposten, ved å publisere kronikken fra Oslo FrPs leder Christian Tybring-Gjedde, har satt på den politiske dagsorden et tema som har vært sentralt i den politiske-filosofiske debatten de siste tiårene. Sosiale transformasjoner er kjennetegnet av nye kulturelle livsstiler som bidrar til å legge vekt på kjønnsidentiteter (kvinner, homofile), eller etniske identiteter, i en periode hvor innvandringsstrømmer har økt. I den samme perioden ble den politiske filosofien betydelig fornyet under impulsen av anerkjennelses filosofi. Konfrontert med spenningen mellom universalisme (de universelle demokratiske verdier: sivil likhet, frihet, lik opportunitet, og toleranse,) og partikularisme (de partikulære verdiene som er knyttet til bestemte kulturer og religioner), har den politiske filosofien forsøkt å forsone liberale universelle verdier og krav til identitetsanerkjennelse.

Hvis det industrielle samfunnet var strukturert rundt produksjonen av materielle goder og rundt sosiale konflikter som dreide seg om fordeling av disse ressursene, er de siste tiårene vært karakterisert av sosiale konflikter først og fremst strukturert rundt identitetskrav.  Mens sosiale konflikter om materielle ressurser var reduserbare til den politiske mediasjonen i den industrielle perioden, blant annet gjennom velferdsstaten og kollektive forhandlinger, er konflikter rundt symbolske ressurser ikke lenger mulige å mediere gjennom det politiske systemet. Dette medfører en ”avpolitisering” av sosiale bevegelser. De ”nye” sosiale bevegelsene utfordrer kodene og setter spørsmålstegn ved den endelige karakteren og meningen av både sosiabilitetens former og den offentlige politikken. De nye konfliktene gjenspeiler offentlige myndigheters vanskeligheter med å forvandle identitetskrav i politiske handlinger. Grunnen er at disse nye konfliktene innebærer konfliktfull handlingslogikk: på den ene siden finner man individer og grupper som kjemper for anerkjennelsen av en (kulturell) identitet og som utfordrer sosiale koder og tolkningsrammer, mens man på den andre siden finner et politisk system som forsøker å iverksette sosiale reguleringer.

Et viktig bidrag er tankegangen utviklet av filosofen Charles Taylor og inspirert av Hegel som understreker individenes behov – og særlig minoritetenes behov – for anerkjennelse. For Taylor er identiteten utformet ut fra anerkjennelse eller fravær av anerkjennelse. Den demokratiske kulturen innebærer likhet når det gjelder anerkjennelse, dvs. likhet, av politisk status og underkommunisering av forskjeller. Samtidig har forståelsen av individuell identitet endret seg med moderniteten og innebærer et ideal om autentisitet (å være sant i forhold til seg selv, å realisere sitt potensial). Det oppstår dermed for Taylor en konflikt mellom de demokratiske idealene (universalisme, lik dignitet og like rettigheter) og modernitetens individualistiske idealer (partikularisme; anerkjennelsen av hver enkelts unike identitet). Taylor argumenterer for en mellomvei mellom homogenisering (fravær av anerkjennelse) og etnosentrisme (selv fengsling innenfor kulturell identitet).

Denne problematikken ble utviklet av Fraser og Honneth og har generert en debatt mellom de to teoretikerne. Fraser understreker et dilemma mellom anerkjennelse og omfordeling som kjennetegner den ”postsosialistiske” epoken.  Med ”klassedesentrering”, har sosiale bevegelser mobilisert rundt identitetsbaserte krav, som blander økonomiske og kulturelle elementer. Kulturelle urettferdigheter krever kulturelle og symbolske endringer. Dette innebærer ifølge Fraser den positive anerkjennelsen av kulturelle forskjeller.  Anerkjennelseskrav fører til at gruppenes spesifisitet er lagt vekt på, mens omfordelingskrav søker å oppheve økonomiske arrangementer som understøtte gruppenes spesifisitet. Feministenes krav viser for eksempel både anerkjennelsen av kjønnsforskjeller og økonomisk likestilling. Identitets anerkjennelse (som innebærer å verdsette det partikulære) kommer dermed ofte i konflikt med omfordelingskrav (som innebærer likestilling og verdsetter det universelle).

Mens Frazer forstår anerkjennelse og omfordeling som to ikke reduserbare dimensjoner av rettferdighet, forstår Honneth anerkjennelse som en fundamental moral kategori som subsumerer omfordeling. Honneth kritiserer Taylors historiske tese som skisserer en historisk utvikling som går fra en kamp for likhet til en kamp for anerkjennelse av kulturelle forskjeller. For Honneth, kan det borgelige kapitalistiske samfunnet forstås som et resultat av en differensiasjonsprosess i tre anerkjennelsessfærer. Han skiller mellom tre former for gjensidig anerkjennelse: kjærlighet (love), som kjennetegner intime forhold; likhet, som kjennetegner legale relasjoner; prestasjon, som kjennetegner det sosiale hierarkiet. Ideen om tre anerkjennelsessfærer stemmer fra Hegels etiske ordrer: familie, sivile samfunn, stat. Omfordelingskamper er dermed oppfattet som konflikter over tolkning og evaluering av et av de anerkjennelsesprinsippene, dvs. ”prestasjon” (achievement). Alle krav på anerkjennelse innebærer en dialektikk mellom det universelle og det partikulære i den forstand at individene kan kreve anerkjennelse ved å kalle på iverksetting av sosiale rettigheter (likhetsprinsipp), eller de kan kreve verdsettelse av noe som er annerledes (prestasjonsprinsipp).

Honneth drøfter identitetspolitikk i forhold til sitt anerkjennelseskonsept. For det første skiller han mellom: individualistiske og kollektive krav som er satt frem av kulturelle grupper. Individualistiske krav søker å forbedre medlemmenes situasjon; kollektive krav viser gruppenes felles liv. Mange kulturelle krav er av den individualistiske typen. For det andre skiller han, blant kollektive krav, mellom (i) krav som søker å beskytte gruppen fra eksterne inngrep som har negativ innflytelse over gruppens kulturelle reproduksjon. Disse kravene er begrunnet ut fra likhetsprinsippet og fører til legal anerkjennelse (legal beskyttelse av en minoritet som allerede er gitt til majoriteten); (ii) krav som søker anerkjennelse for tiltak som vil forfremme gruppens kohesjon. Der er også kravene begrunnet ut fra likhetsprinsippet (ved å peke på ulemper, dårlig vilkår, i fortid eller nåtid); (iii) krav som søker anerkjennelse av en kultur for egen skyld (fordi det er et gode i seg selv). Disse kravene faller vanligvis under begrepet ”anerkjennelse av kulturelle forskjeller”. For Honneth mobiliserer denne typen krav verken likhet eller prestasjonsprinsipper, og kan ikke la seg møte med politiske tiltak. Dermed har det sivile samfunn en sentral rolle som arena for anerkjennelsen av kulturelle forskjeller i Honneths tankegang.

Konfrontert med flerkulturelle samfunn kjennetegnet av mangfoldige interesser, identiteter, og etiske oppfattelser, har de refererte bidragene forsøkt å løse spenningen mellom på en side universelle prinsipper – behovet for å grunnlegge demokratiske institusjoner på prinsipper som alle kan godta –, og på den andre siden behovet for anerkjennelsen av et mangfold av religiøse filosofiske eller moralske doktriner, samt en pluralitet av kulturelle og etniske identiteter, ved å komme tilbake til den Hegelianske distinksjonen mellom det sivile samfunnet og staten. Det sivile samfunn er oppfattet som uttryknings- og anerkjennelsens rom for identitetsbasert og kulturell partikularisme, mens alle medborgerene, uansett kultur og religion, er pliktige til å slutte seg til de liberale prinsippene som sivil likhet, frihet og lik opportunitet. Fellesskapet er dermed ikke lenger tolket som felles kultur, men som politisk felleskap. Overgangen fra en forståelse av det norske fellesskapet (den norske ”vi”) som kulturelt felleskap til en forståelse som politisk felleskap som gir rom (i det sivile samfunnet) for anerkjennelse av ulike kulturer og identitet, er det som er i spill i den pågående politiske debatten.