Hva blogger bloggere om?

Hva blogger bloggere om? Mest populære blant bloggere er dagblogger (31,9%) og hobbyblogger (23,7%). De meste omtalte mote og skjønnhets bloggere kommer etter (18,4%), mens politikk og samfunn utgjør 16,3% av blogger og kulturblogger (musikk, film og litteratur) 14,1%. 

Twitter er yngre, mer mannlig og mer elitistisk enn Facebook

Sammenliknet med Facebook er Twitter yngre, mer mannlig, og mer elitistisk:

·         Yngre: 74% av Twitter brukere er mindre enn 46 år mot 67,2% for Facebook ,

·         Mer mannlig : 37,6% av Twitter brukere er kvinner mot 52,8% for Facebook,  

·         Mer elitistisk: 62,2% av Twitter brukere har høyere utdannelse mot 52,4% for Facebook .

	Facebook	Twitter
Prosent Kvinner	50,4	37,6
Prosent med Universitets/ Høyskole utdannelse  (minst 4 år)	52,8	62,2
Prosent alder 15-24	14,5	20,2
Prosent alder 25-45	42,7	53,8
Prosent alder 46+	42,8	26
Kilde: Institutt for samfunnsforskning- Sosiale medier undersøkelse

Hvorfor er vi på Twitter?

Hvorfor bruker vi sosiale medier? I forbindelse med forskningsprosjektet Sosiale medier og den nye offentligheten har vi gjennomført en undersøkelse av 5000 Internetts brukere. Her er en smakebit av resultater som vil bli offentliggjort etter hvert. Informasjon, underholdning, og sosiale møter med kjente og ukjente er hovedgrunner for å være på Twitter. Politikk og samfunn kommer rett etter: én av fem bruker Twitter for å diskutere politiske og samfunnsrelaterte spørsmål.  

Den politiske Norge online

Forskningen om sosiale medier og det offentlige rommet begynner å produsere noen konkrete resultater. Her er den første visualiseringen av den politiske Norge online.

  Den politiske Norge er strukturert online omkring et sentrum og en periferi, men danner en kjempe klynge hvor alle er koblet til alle. Likevel er det to klare nettverk (høyre og venstre?) som ikke er frakoblet fra hverandre, men som har noen felles tilknytning. Litt for tidlig for å trekke noen sikre (politiske) konklusjoner...men fint bilde likevel!

Wikileaks tydeliggjør informasjonssamfunns logikk

Wikileaks eksemplifiserer informasjonssamfunnets virkemåte. Kommunikasjon gjennom digitale nettverk er preget av flere egenskaper (Persistence, Replicability, Scalability, Searchability) som endrer kommunikasjonvilkår og som reiser nye problemstillinger knyttet til kontroll, autentisitet og privacy. Våre kommunikasjonpraksiser vil dermed tilpasse seg den nye informasjonregime. 

I nettverksamfunnet har telekommunikasjon, datakommunikasjon og massekommunikasjon blitt integrert i et unikt medium, Internett. Denne integrasjonsprosessen er et resultat av to revolusjonerende teknikker, digitalisering av alle media og bredbåndsoverføring gjennom kabel og luft. Internett åpner muligheten for interaktive kommunikasjon. I tillegg er Internett basert på digital koding, noe som gjør standardisering av innhold og transformasjon av linear tekst i hyperlink, lettere. 

Disse to egenskaper muliggjør informasjonprosessering, for eksempel ved hjelp av søkemotorer. Gitt disse tekniske kjennetegn, forvandler Internett mønstrene for informasjontrafikk. Mens de tradisjonelle media (radio, TV) var basert på distribusjon av informasjon fra et senter som er informasjonskilde til lokale enheter, muliggjør Internett nye trafikk mønstre som konsultasjon (informasjonseleksjon fra lokale enheter sendt til et senter som er informasjonskilde), registrering (sentralisert informasjonsinnsamling fra lokale enheter som er informasjonskilde), og samtale (utveksling av informasjon mellom to eller flere lokale enheter som bruker et felles medium). Internett kombinerer disse fire kommunikasjonmønstrene og tillater flere desentraliserte former for kommunikasjon. 

Digitale kommunikasjonsnettverk er preget av fire egenskaper (affordances) som transformerer våre kommunikasjonpraksiser på en radikal måte. Den første er persistence det faktumet at digitale informasjon lar seg lagre og arkivere. Alle former for digitale kommunikasjoner vil dermed kunne vedvære utover kommunikasjonøyeblikket. Den andre, replicability, er knyttet til digitale koders evne til å bli replisert og kopiert på en lettvint og ikke kostbar måte. Den tredje, scalability, betyr at informasjon i digitale nettverk kan ha ulike grader av synlighet – fra å være mellom to personer til å bli massekommunikasjon. Den siste, searchability, referer til digitale informasjons søkbarhet gjennom automatiske søkeverktøy. 

Wikileaks har utnyttet maksimalt disse egenskapene, det som gjør det nesten umulig å beholde digitale informasjon hemmelig. I tillegg ved å bygge på nettverks tilpasningsevner (fleksibilitet og desentralisering) er det umulig å stoppe Wikileaks som repliserer seg selv i mange speiler over Internett. 

Ved å eksemplifisere informasjonssamfunnets logikk, peker Wikileaks på hvordan våre kommunikasjonvilkår har endret seg. I en digital verden har vi i mindre grad kontroll over våre ytringer. Alt som kommuniseres digitalt kan repliseres, kopieres, dupliseres og publiseres videre. Samtidig som autentisiteten av det som publiseres ikke kan tas for gitt. Digitale informasjon kan lett modifiseres og når kommunikasjonen foregår under risiko av å bli offentliggjort kan vi reise spørsmålstegnet over dens autentisitet. Til slutt bidrar digitale kommunikasjonsnettverk til å innskrenke vår privacy. En større andel av våre ytringer må oppfattes som offentlige og en større del av vår identitet og personlighet blir utsatt for offentliggjøring. Med den nye informasjonregime må alt som kommuniseres digitalt kunne tåle offentlighetens lys.

Hvorfor må vi være private i sosiale medier? Er privat utrykk i sosiale medier et tegn for narsissime?

Kommunikasjon i sosiale medier, sammenliknet med ansikt til ansikt kommunikasjon, innebærer at vi har tilgang ti få sosiale indikasjoner om vår partnernes identitet. Selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde (svake) relasjonelle bånd med fremmede personer. 

Når vi interagerer i digitale medier har vi tilgang til få elementer av våre kommunikasjonspartneres sosiale identiteter. Formålet med bruk av ulike medierte kommunikasjonsteknologier har vært, helt fra de første skriftene, å kunne utveksle informasjon mellom mennesker uten å være fysisk til stede. Sosiale medier ekspanderer mulighetene for instant og ikke-fysisk kommunikasjon uten begrensinger knyttet til tid eller rom. Sosiale medier gjør det også mulig å kommunisere med mange samtidig, samt å ha en personlig konversasjon i full offentlighet.

I sosiale medier er vi engasjert med partnere som ikke nødvendigvis er tilstede (i asynkron kommunikasjon) og vi kommuniserer med personer som vi ikke nødvendigvis er kjent med fra før av. I sosiale medier kan vi være både tilstede og fraværende. Kommunikasjon og tilstedeværelse er avskilt. Det gir oss en større grad av kontroll over vår kommunikasjon, våre sosiale engasjement og sosiale møte, og måten vi presenterer oss selv på. Vi kan i større grad enn i ansikt til ansikt relasjoner regulere måten vi interagerer på. Vi kan unngå å interagere, vi kan velge når og med hvem vi interagerer og vi kan, til en viss grad, bestemme hva vi avslører av oss selv og hvordan.   

Samtidig er mellommenneskelig kommunikasjon ikke bare basert på utveksling av informasjon men også på utveksling av ikke verbale tegn som definerer kommunikasjonskonteksten, som gir mening til den utvekslede informasjon, og som indikerer partnernes sosiale identiteter.  Disse elementene er fundamentale for å kunne inngå i en relasjon, uansett hvor svak eller sterk er relasjonen. I sosiale medier, særlig når vi kommuniserer med fremmede, er disse sosiale indikasjonene begrenset og knappe. Vi deler ikke den samme fysiske konteksten, vi kan ikke se hverandre, vi kan ikke tolke våre kroppslige og ansikts bevegelser, vi kan ikke se hverandres blikk og utseende, vi kan ikke høre hverandres stemme. Alle disse ikke verbale tegn er viktige i ansikt til ansikt kommunikasjon for å kunne tolke den utvesklede informasjonen og for å formidle ens identitet. I fravær av slike sosiale indikasjoner bruker vi tekstuelle og andre medierte utrykk (bilder, videoer, osv.) for å si noe om oss selv. Det er ikke nødvendigvis narsissime som fører oss til å bli private i sosiale medier, men kommunikasjonskonteksten.  For å kunne knytte meningsfulle relasjoner i sosiale medier, hvor ikke verbale sosiale indikasjoner er knappe, må vi kompensere ved å avsløre litt av hvem vi er, vi må være private i full offentlighet.       

Våre nye kafeer er ikke på Facebook

Sosiale medier kan tilsynelatende fremstå som en ideell offentlighet etter Habermas begreper. Men den nye offentligheten danner en ny virkelighet som ikke la seg fange med våre tradisjonelle forståelsesbriller

Jan Inge Reilstad argumenterer i sin kronikk i Aftenposten 30.10.2010 med at ”Facebook ligner mistenkelig på den idealoffentligheten Habermas mener er utspring for den moderne offentligheten”. Jeg vil argumentere for en kritisk bruk av velkjente begreper på den nye digitale virkeligheten. Effekten av digitale og sosiale medier kan ikke forstås ved å projisere i et nytt (online) rom våre etablerte mentale kategorier. Digitale og sosiale medier endrer offentlighetens virkemåte og form av flere grunner.

Grenser viskes ut

Skillet mellom den private og den offentlige sfæren er vanskelig å opprettholde med de nye digitale og sosiale mediene. Den tradisjonelle forståelsen av offentligheten har en territoriell dimensjon som innebærer at offentligheten er assosiert med det synlige: det offentlige (gaten) er synlig mens det private (hjemmet) er usynlig. Den har også en politisk dimensjon som relaterer til den allmenne interessen, det som er av interesse for publikumet og som krever offentliggjøring. Disse to dimensjonene, synlighet og allmennhet, er ikke lenger sammenfallende i digitale medier. Alt som er synlig i det digitale rommet er ikke nødvendigvis av allmenn interesse.

Gråsone

Konversasjon og informasjon, offentlige anliggende spørsmål og personlige samtaler foregår samtidig i det samme digitale rommet (f.eks. Facebook og Twitter) og i et mer eller mindre åpent lys (avhengig av personlige restriksjoner). Våre handlinger foregår i en slags gråsone, i et spenningspunkt mellom lys og mørke, i et kontinuum mellom synlighet og usynlighet hvor hver enkelt må navigere og bestemme seg for en grad av offentlighet.

En egen nettverkslogikk

Synlighet i digitale medier – for eksempel hvor mange lesere eller venner en blogg eller en Facebook side får - er et resultat av uorganiserte og i utgangspunktet ukoordinerte handlinger som aggregeres ut fra to mekanismer. Digitale sosiale nettverk (som Facebook eller Twitter) kombinerer en bestemt nettverksstruktur (småverdenstruktur, hvor alle er koblet på en direkte eller indirekte måte) med aggregeringsmekanismer i søkemotorer som Google (PageRank), som fører til en hierarkisering basert på popularitet og synlighet. Siden søkemotorer viser internettsidene som er mest populære først, oppstår det en forsterkningsprosess hvor både sider og innhold som er populære sprer seg raskt i nettverket og blir enda mer populære. Samtidig blir flertallet av sider og innhold usynlig. Nettverkslogikken er annerledes enn logikken som kjennetegner massemediene og den tradisjonelle offentligheten.      

Økt innflytelse

Det er viktig å understreke at de nye mediene ikke bare danner en nye debattarenaer, men også åpner nye muligheter for et samarbeidsdemokrati. Digitale og sosiale medier tilbyr billige storskala samarbeidsverktøy, de så kalte wiki, som gjør politisk mobilisering enkelt og billig. Disse nye medier er kanskje mindre egnet for samfunnsdebatt enn de er for storskala mobilisering og samarbeid. På denne måten kan sosiale medier føre til økt demokratisering, ikke i form av mer debatt men i form av medborgernes økte innflytelse på politiske beslutninger, det som tradisjonelt har vært reservert mektige og organiserte interesser.   

Nye begreper for ny virkelighet

Alle disse prosessene er i ferd til å utvikle seg foran oss og utfallene når det gjelder den kollektive offentligheten og demokratiet er uklare og usikre. Vi trenger nye begreper og nye metoder for utforske denne nye virkeligheten. Facebook er ikke en moderne versjon av 1800tallets kultiverte kaféer, den er en ny form for offentlighet som vi bare begynner å se konturene av.