mandag 24. september 2012

Har rosetoget gått? Den norske opinionen ett år etter 22. juli


Av: Dag Wollebæk,  Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen  og Guro Ødegård.



Befolkningen reagerte på terrorangrepene 22. juli med mobilisering, samhold og økt tillit til medmennesker og institusjoner. Rosetogene har festet seg i vår felles hukommelse som et symbol for sivilsamfunnets reaksjon på angrepene. Etter at rosetoget nå synes å ha gått er Norge nesten som før. 


Samhold og mellommenneskelig tillit 
I fire spørreundersøkelser, én før og tre etter terroren, har vi kartlagt hvordan 22. juli påvirket folks holdninger, verdier og engasjement. Den siste undersøkelsen ble gjennomført i månedsskiftet august/september i år, altså etter at Gjørv-kommisjonen la fram sin rapport. 

Følelsen av styrket samhold og fellesskap er gradvis svekket i året som har gått. Mens 8 av 10 nordmenn mente at samfunnet var preget av mer samhold og fellesskap i august 2011, mente 4 av 10 det samme året etter. Dette kan synes som en naturlig normalisering etter den sterkt følelsesladde perioden som fulgte like etter terrorangrepene. Juli og august 2011 var preget av sterke kollektive øyeblikk og av felles uttrykk for sorg, blant annet gjennom rosemarkeringene og den nasjonale minnekonserten. Vi ser også at nivåene på ulike former for mellommenneskelig tillit i august 2012 er tilbake til utgangspunktet, etter å ha økt kraftig i ukene rett etter terroren. Normaliseringen er i tråd med det som er funnet i studier av terrorhandlinger i andre land. 

Tillit til institusjoner 
I ukene etter angrepene var den offentlige debatten avdempet og kritikken mot samfunnsinstitusjonenes terrorberedskap og -håndtering fraværende. Selv om en mer kritisk holdning gradvis vendte tilbake i løpet av våren 2012, representerte 22. julikommisjonens rapport 13. august 2012 et vannskille i det offentlige ordskiftet. I kjølvannet av Gjørv-kommisjonens rapport gikk tilliten til Stortinget, kommunen, Regjeringen og forvaltningen ned, men kun til omtrent samme nivået som før 22. juli. Det er altså ingen tendens til at folk mistror institusjoner i større grad ett år etter 22. juli enn de gjorde i månedene før terroren rammet. Tilsvarende mønster ble observert i USA etter 11. september-angrepene: Etter en periode med økt institusjonstillit, var denne normalisert noen måneder senere. Politiet utgjør imidlertid et unntak. I perioden fra mai til august 2012 sank andelen med tillit til politiet fra 82 til 69 prosent. Dette er åtte prosentpoeng lavere enn utgangsnivået fra april 2011.

Bekymring og kontroll 
Det er et kjent fenomen at befolkningen slutter opp om sentrale samfunnsinstitusjoner og ledere i etterkant av terrorhandlinger. Litteraturen om terror og institusjonstillit forteller oss at slike «rallying effects» oftest er fundert i frykt: I situasjoner der befolkningen er engstelige, vender de seg til det politiske lederskapet for beskyttelse. Dette synes likevel ikke å være noen fullt ut dekkende beskrivelse for situasjonen i Norge rett etter 22. juli. Det er mye som tyder på at det norske tilfellet fulgte en særegen dynamikk, fordi det i utgangspunktet var et samfunn preget av høyere tillit enn andre vestlige land som også har opplevd storskalaterrorisme de senere årene (eksempelvis USA, Storbritannia og Spania). Samtidig som folk vendte seg mot myndighetene, var fryktnivået lavt, for eksempel i sammenlikning med det man fant etter Oklahoma-bombingen i USA i 1995, 11. september 2001 eller London-bomben i 2005. 

Selv om ikke bekymringsnivået har økt betydelig fra mai til august, tyder vår resultater på at konklusjonene i 22. juli kommisjonens rapport har skapt et høyere bekymringsnivå enn det ellers ville vært. Jo mer man har fått med seg av kommisjonens konklusjoner, jo mer har bekymringen økt. Vår forskning viser et klart stemningsskifte i befolkningen etter 22. juli kommisjonens rapport. Folk er nå klare for å gi myndighetene betydelig større fullmakter i retning av mer overvåkning. Dette stemningsskiftet er i stor grad er drevet av at de som er bekymret for terror nå ønsker at myndighetene strammer inn kontrollen. 

Generasjon Utøya? 
Å svare på terroren med «mer demokrati» ble et mantra i etterkant av terroren. Forventningene til de unge var særlig store. Det synes også å være tilfelle at ungdom viser større interesse for det representative demokratiet, sannsynligvis som følge av at terroren var rettet mot et ungdomsparti. Flere førstegangsvelgere enn på lenge stemte ved lokalvalget i fjor. Et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene. Unge og dyktige politiske profiler har trådt fram i offentligheten. Ungdom har dermed blitt mer synlige i det representative demokratiet. Dette kan styrke ungdoms identifikasjon med og interesse for de sentrale demokratiske institusjonene på litt lengre sikt. Våre analyser tyder også på at en økende andel av de aller yngste er medlemmer av politiske partier. 

Samtidig finner vi ingen økning i oppslutningen om andre typer organisasjoner eller noen varig styrking av den politiske interessen blant unge. Blant de litt eldre ungdommene er den faktisk litt svekket. Viljen til å stemme ved valg er nå tilbake der den var før terroren. På de fleste områder har altså også unges engasjement gått tilbake til normalen. Men på ett punkt ser terroren ut til å ha satt mer varige spor blant de som var i sine mest formative år 22. juli: Unge gir i størst grad uttrykk for at samfunnet nå har blitt mindre trygt og mer preget av frykt. 

Sosial kapital og samfunnresiliens 
Offentliggjøringen av 22. julikommisjonens rapport var øyeblikket da rosetoget gikk. Likevel forteller utviklingen i befolkningens holdninger etter 22. juli ikke en historie om samfunnskollaps. Snarere er det en historie om samfunnsresiliens, om samfunnets evne til å håndtere dramatiske kriser, til å mobilisere og til aktivt å søke å lære av en krise. 

Sosial kapital – sterke nettverk og høy tillit - er blant faktorene som i størst grad styrker et samfunns evne til å tilpasse seg på en vellykket måte etter en katastrofe. Vi mener – og våre data støtter - at den sterke sosiale kapitalen i Norge har vært avgjørende for måten samfunnet har taklet terroren som rammet den 22. juli. Den sosiale kapitalen har vært en viktig ressurs i den spontane mobiliseringen for krisehjelp, sosial støtte og samhold. Sterke tillitsstrukturer har medvirket til at en sterk frykt ikke har satt seg i befolkningen. 

Norge var et høytillitssamfunn før 22. juli, og er det fortsatt, selv etter at rosetoget har gått. 



video





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar