Rapporten fra Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor "Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter" tar for seg den betydning eksklusjonsmekanismer på individ-, organisasjons- og lokalsamfunnsnivå har for rekruttering og frafall i det lokale foreningslivet.
Her er en oppsummering av funnene i rapporten «Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter»
FORUTSETNINGER FOR DELTAGELSE
Hvilken betydning har personlig bakgrunn og økonomi for barn og unges medlemskap i frivillige organisasjoner?
Det finnes lite data om deltakelse i frivillige organisasjoner som dekker aldersgrupper under 13-14 år fordi de ikke kan forventes å besvare spørreskjemaundersøkelser på egen hånd. Et unntak er kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 som dekker aldersgruppen 9 – 79 år. Der har barn i aldersgruppen 9 – 18 år svart på spørsmål i telefonintervjuer, men det er en del spørsmål der foresatte skulle svare i stedet for barna, som f.eks. om husstandsinntekt og hovedinntektstagers utdanning. Kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 dekker dessverre ikke alle typer organisasjoner. Det spørres imidlertid om medlemskap i idrettslag eller idrettsforening, og i den gruppen er det så stor andel medlemmer at det er mulig å foreta en forholdsvis grundig analyse.
Når det gjelder idrettslagene, er ved 9 -10 års alder over 70 % av befolkningen med i idrettslag. Andelen medlemmer faller drastisk til rundt 15 prosent fra 20 -25 år, antakelig som følge av økende prestasjonskrav i idretten, men også fordi mange flytter i forbindelse med studier og arbeidssøking. Så stiger medlemsandelen etter hvert som folk etablerer seg på studiesteder og slår seg ned og kommer i arbeid og dermed kommer med i idrettslag igjen. En ny topp nås med 40 prosent deltakelse midt i 30-åra når mange i tillegg til egen idrettsutfoldelse har barn som begynner å bli aktive i idrett. Fra 45-års alder er det en ny nedgangstendens, avbrutt av mindre oppganger til 30 prosent omtrent når folk går av med pensjon i midten og slutten av 60-åra.
Deltakelsen i kunst- og kulturorganisasjoner er generelt lavere med rundt 20 prosent av befolkningen som aktive. Den er imidlertid forholdsvis jevnt fordelt mellom aldersgruppene. Det tyder på at noen typer kunst og kultur-aktivitet er noe man kan drive med i alle aldre, eller at noen typer aktivitet overtar når andre aktiviteter ikke lenger passer for ens aldersgruppe.
For referansegruppa med lav husholdsinntekt er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 23 prosent. For de som tjener fra 500 – 679 000 er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 38 prosent. For de som tjener 680 – 849 000 er den 43 prosent og for de som tjener 850 000 og over er sannsynligheten hele 45 prosent. Det er altså ganske sterke effekter av inntekt på sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag.
Sosial forankring og aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner
Sosial forankring til nærmiljøet i form av botid, forventet botid og det å ha barn påvirker deltakelse positivt. Undersøkelsen viser at sosial forankring til nærmiljøet teller positivt for aktivt medlemskap. Funnene tilsier at sosial forankring til nærmiljøet er en viktig faktor, som kommer i tillegg til de mer vanlige sosiale bakgrunnsvariablene. Dersom man har barn under 18 år, har bodd lenge i samme kommune og forventer å bli værende der, samt bor i et område med lav befolkningstetthet, vil man ha høyere sannsynlighet for å delta aktivt i frivillige organisasjoner som har fokus på aktiviteter i lokalmiljøet. Likevel betyr kommunene folk bor i lite eller ingenting for graden av aktivt medlemskap. Kommuner som sådan har liten eller ingen betydning som forklaring på aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner. Det som betyr noe er hvem folk er, samt den lokale forankringen til nærmiljøet, ikke hvor bor.
Rekruttering av barn og unge til frivillige organisasjoner - Barrierer, tiltak og institusjonelt samarbeid
Undersøkelsen ser på hvordan lokalsamfunn i fire forskjellige byer bruker ulike arenaer med tanke på å rekruttere barn og unge med minoritetsetnisk bakgrunn til deltagelse i frivillige aktivitet. Den tar for seg barrierer for deltagelse på tre nivåer; på individnivå, på organisasjonsnivå og på systemnivå i lokalsamfunnet. På individnivå kan slike barrierer handle om manglende økonomiske og menneskelige ressurser i familien, samt manglende norskkunnskaper og forståelse av en tradisjonell frivillighetskultur. På organisasjonsnivå handler det om ulike organisasjoners ressurser, kompetanse, kultur og legitimitet i forhold til å rekruttere barn og unge med minoritetsbakgrunn. På systemnivå kan barrierene dreie seg om befolkningssammensetning og bosetting i en bydel, om nærhet eller avstand mellom ulike grupper, om infrastruktur og om ulike aktørers samarbeid med hverandre.
Kort oppsummert tre konklusjoner kan dras fra dette empiriske arbeidet:
1) Etniske minoriteters barrierer mot å delta i fritidsaktiviteter handler ikke først og fremst om etnisitet, men om deres reservoar av individuelle ressurser, organisasjoners muligheter til å rekruttere deltagere fra nye sosiale grupper samt de mer systembetingede barrierer i form av boligstruktur og en helhetlig politikk på integrasjonsområdet. Det er verdt å minne om at dette ikke er «innvandrerspesifikke» barrierer – men barrierer også grupper i majoritetsbefolkningen rammes av.
2) Rekrutteringsstrategier, både fra idrettens og skolens side er i all hovedsak tiltak for å minimere effekten av manglende individuelle ressurser, og i mindre grad tiltak for å styrke institusjonene som brobyggere mellom nettverk.
3) Rekrutteringstiltak overfor barn- og unge i tre av lokalsamfunnene preges av manglende koordinering. Arbeidet mangler felles målsettinger og strategier for en langsiktig satsing, og i den grad disse finnes, er de ikke formidlet eller forankret hos lokale aktører. Dette bidrar ofte til at tiltakene blir kortsiktige, uten bærekraft over tid. Det bidrar også til en slitasje på lokale organisasjoner som oftest ikke har økonomiske ressurser, tid eller faglig kompetanse til å drive et kontinuerlig rekrutteringsarbeid.
EFFEKTER AV DELTAGELSE
Frivillighet i overgangen fra ung til voksen: Medlemskap, frafall og aktivisering
Undersøkelsen dreier seg om frivillighetsløp blant unge, nærmere bestemt om veier inn i og ut av frivillige organisasjoner blant unge i alderen fra ca. 13 til ca. 20 år. Analysene er basert ulike undersøkelser innenfor det såkalte HUNT-programmet (Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag).
De deskriptive analysene viser at ca. en femtedel av respondentene er stabile medlemmer over tre tidspunkter, mens 8 % er stabile ikke-medlemmer. Den største gruppen (40 %) utgjøres imidlertid av de som faller fra på t3 etter å ha vært medlemmer på de to foregående tidspunktene. Samtidig er det en forholdsvis stor andel (19 %) som aktiviseres på det siste tidspunktet etter å ha vært passive på de to foregående.
De forklarende analysene kaster til en viss grad lys over de endringsforløpene som er beskrevet. Indikatorene for sosial status (særlig foreldres utdannelse, men også egne utdanningsplaner) bidrar til å forklare stabilt medlemskap og stabilt ikke-medlemskap. Den viktigste forklaringen på frafall er imidlertid forbundet med de unges livssituasjon: Unge som har opplevd foreldres samlivsbrudd har en klart større sannsynlighet for å forlate organisasjoner som de har vært medlem av enn unge som ikke har hatt en slik erfaring. Vi observerer også at kjønn har betydning både for frafall og aktivisering. Her er det slik at gutter har mindre sannsynlighet for å bli passivisert, mens de har noe større sannsynlighet for å bli aktivisert. Kjønnsvariabelen var den eneste variabelen som hadde en gjennomgående signifikant effekt i panelanalysen. Vi observerte at det å være gutt/mann i løpet av det tidsrommet som er undersøkt økte sannsynligheten for å være aktiv.
Noe av det mest interessante som er kommet ut av disse analysene er de resultatene som viser at unges livssituasjon har betydning for deres villighet og/eller kapasitet til å engasjere seg i frivillige organisasjoner. Ustabile hjemmeforhold disponerer for passivitet. Det samme gjelder dårlig helse. Slike forhold fremstår som hindre mot aktivitet, og de stenger dermed mange også ute fra de positive effektene som deltakelse i frivillige organisasjoner kan gi.
Konsekvenser av organisasjonsaktivitet for yrkesdeltakelse
Undersøkelsen ser på konsekvenser av organisasjonsdeltakelse for yrkesaktivitet ved hjelp av to svært verdifulle datakilder som i liten grad tidligere har blitt utnyttet til studier av virkninger av organisasjonsaktivitet. Ettersom det ene materialet omfatter ungdom og det andre dekker personer over 40 år, har vi kunnet undersøke konsekvenser av organisasjonsdeltakelse både ved inngangen til og utgangen av yrkeskarrieren.
Deltakelse i organisasjoner har betydning i begge ender. Men sammenhengene er mer komplekse enn «jo mer aktivitet, jo bedre». Organisasjonsaktiv ungdom oftere tar høyere utdannelse, sjeldnere er i deltidsarbeid og oftere inntar høystatusyrker enn andre. Men denne effekten er begrenset til ungdom med høyt utdannede foreldre, der foreningsaktiviteten bidrar til at de kan realisere sine ambisjoner. Organisasjonslivet bidrar ikke til å bryte den sosiale arven eller skape økt sosial mobilitet i denne sammenhengen.
Analysene av 40-62-åringene var preget av andre typer problemstillinger. Uavhengig av sosial status finnes det en positiv effekt av moderat deltakelse i organisasjoner, som snur når deltakelsen og forpliktelsene når et visst omfang. Det kan synes som om det er to motstridende prosesser som opererer samtidig: på den ene siden gir organisasjonsaktivitet mange goder som styrker muligheten til å forbli i arbeidslivet, på den andre siden kan den representere en belastning for personer som fra før har mange krav og forventninger rettet mot seg. Summen av disse to motstridende effektene er en ∩-formet sammenheng, der det er moderat organisasjonsaktivitet som gir den mest gunstige effekten i et yrkesdeltakelsesperspektiv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar