Facebook-mobilisering etter 22/07

22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep som rystet en hel nasjon.  I disse tider, få uker etter disse grusomme hendelsene, har vi valgt å bruke samfunnsforskningens verktøy for å belyse noen av terrorangrepenes samfunnsmessige ettervirkninger.

Det har blitt understreket av terroren var rettet mot demokratiet og mot det politiske systemet. Men terroren var like mye rettet mot sivilsamfunnet: mot det åpne samfunnet vi setter pris på og mot en ungdomspolitisk organisasjon. Samtidig har sivilsamfunnet mobilisert kraftig for å uttrykke sorg og samhørighet, og for å støtte demokratiske verdier. 

Med mine kolleger Dag Wollebæk, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegård ved Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har vi utarbeidet et forskningnotat som undersøker ettervirkninger av terror hendelsene. 

Her er Kari Steen-Johnsens innlegg til Institutt for samfunnsforsknings sensommertreff hvor hun drøfter Facebook-mobilisering etter 22/07: 

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli var overveldende. I alle landets byer og mindre steder samlet folk seg til rosetog, i et antall som vi tidligere knapt har sett. Utgangspunktet for disse markeringene var én persons initiativ gjennom Facebook.  Etter hvert som snøballen begynte å rulle, brukte også mange enkeltpersoner og organisasjoner Facebook til å informere om arrangementer landet over. Det er blitt hevdet at Facebook var avgjørende for at så mange mennesker over hele landet lot seg mobilisere på så kort tid. Hvilken rolle spilte Facebook egentlig i mobiliseringen til rosetogene? Er de sosiale mediene viktige verktøy for mobilisering også i andre former for demonstrasjoner?  - Og hvordan vil sosiale medier forandre de etablerte organisasjonenes rolle i å mobilisere befolkningen?

Sosiale medier har noen spesielle trekk. Disse trekkene gjør at de virker på andre måter enn etablerte kommunikasjonskanaler. For det første er sosiale medier rimelige og lett tilgjengelige. Det krever en viss kompetanse å ta dem i bruk, men ikke store økonomiske investeringer. Dette gjør i prinsippet at hvem som helst kan starte en aksjon, uten å ha store organisasjonsressurser i ryggen. For det andre har sosiale medier stor rekkevidde. Ved hjelp av sosiale medier kan man nå mange mennesker på svært kort tid og over store geografiske avstander. For det tredje er sosiale medier nettverksbaserte. Det betyr at informasjon spres via bekjentskap. På denne måten blir informasjonen mer tilpasset mottageren enn informasjon spredd gjennom tradisjonelle massemedier. Samtidig er slik informasjonsspredning en åpnere prosess enn når frivillige organisasjoner sprer informasjon til sine medlemmer for å få dem til å stille opp på arrangementer. Dette er fordi nettverkene som finnes innenfor sosiale medier er løse. Gjennom Facebook kommuniserer man som regel ikke bare med sine nærmeste venner, men med en rekke mennesker som man kjenner mer eller mindre godt.  Disse menneskene er igjen koblet inn i sine nettverk. Nettverk kobles sammen med andre nettverk. Rekkevidden, hurtigheten og nettverksfunksjonen gjør at vi kan anta at sosiale medier legger til rette for en bred mobilisering. En bredere mobilisering enn den som tidligere har foregått gjennom organisasjonssamfunnet eller gjennom massemedia.

Hvem var det så som deltok i rosetogene den 25. juli?                                                                

Så mange som 33 prosent av de som har svart på vår undersøkelse sier at de deltok i markeringer etter angrepene. Alle deler av befolkningen var representert. Men vi finner en overvekt av ungdom, av personer som sympatiserer med venstresiden i norsk politikk, samt personer med høyere utdanning. Mange av de som deltok har også tidligere deltatt i demonstrasjoner og aksjoner av politisk art. Men så mange som en fjerdedel hadde ikke deltatt i noen form for aksjoner siste år, verken på nett eller på gata. Disse var i gjennomsnitt yngre enn de øvrige deltagerne.

Vi har sammenlignet mobiliseringen til rosetogene med andre demonstrasjoner og markeringer siste år.

De røde søylene vi har lagt til her viser andelen innenfor ulike grupper som hadde deltatt i aksjoner eller demonstrasjoner da vi spurte dem i april. Avstanden mellom den røde og den blå søylen viser forskjellen på deltagelse oppgitt i april og deltagelse i rosetog innenfor de forskjellige gruppene. Vi ser ungdommer mellom 16 og 24 år mobiliserte spesielt sterkt til rosetogene (peke). I tillegg mobiliserte tilhengere av Arbeiderpartiet og Venstre betydelig sterkere enn vanlig. Det samme gjelder personer med høyere utdannelse. Mobiliseringsmønsteret virker rimelig ut fra hvem terrorhandlingene rammet sterkest. Spesielt når det gjelder de to førstnevnte gruppene.

Stemmer det at Facebook var avgjørende for denne mobiliseringen? Svaret vår undersøkelse gir er at Facebook var den klart viktigste kanalen for informasjon om arrangementer. Da vi spurte om hvordan deltagerne først fikk vite om markeringene, oppga hele 44 prosent at Facebook var deres første informasjonskilde. Til sammenligning sa en tredjedel at de fikk den første informasjonen gjennom tradisjonelle medier og en femtedel at det skjedde gjennom personlig kontakt.

Disse tallene er høye, spesielt fordi de handler om befolkningen sett under ett. Men hvordan ser bildet ut når vi undersøker ulike aldersgrupper hver for seg? Er betydningen av Facebook et ungdomsfenomen?

Undersøkelsen vår viser at alder hadde stor betydning for måten folk fikk informasjon på. Facebook, markert med blå søyler, dominerte klart som informasjonskanal for gruppene opp til 40 år (peke).  De tradisjonelle mediene, markert med røde søyler, var viktigere for de eldste aldersgruppene (peke). En annen analyse vi har gjort viser at de yngste ofte var blitt invitert til å delta gjennom venner og bekjente, mens de eldre i overveiende grad hadde tatt initiativet til å delta selv. Vi ser altså to hovedveier inn i deltagelse. For de yngste via Facebook og sosiale nettverk. For de eldre via tradisjonelle medier og eget initiativ.

Var Facebooks rolle under rosemarkeringene et unntak fra regelen? Ved å sammenligne tall fra rosemarkeringene med tall fra undersøkelsen vi gjorde i vår kan vi få noen forsøksvise svar på dette:

Figuren viser at mobiliseringsmønsteret til rosemarkeringene ikke var eksepsjonelt, men snarere typisk for vår tids demonstrasjoner og markeringer. Som vi ser av de mørkeblå søylene var Facebook betydelig viktigere som informasjonskilde enn massemediene i forbindelse med rosemarkeringene (peke). Men de lyseblå søylene viser at Facebook er viktigere enn massemediene også i forbindelse med andre typer demonstrasjoner og markeringer. Vi tror derfor at vi har å gjøre med varige endringer i mobiliseringsmønstre. Sosiale medier får en økende betydning.

Ungdommen er fanebærerne for denne utviklingen. De er ”digital natives” - innfødte i den digitale verden. Både når de skal skaffe seg informasjon og når de koordinerer sosiale og politiske aktiviteter bruker de sosiale medier i større grad enn resten av befolkningen. Samtidig må vi understreke at utviklingen ikke er begrenset til ungdommen. Facebook er blitt den viktigste informasjonskilden i forhold til mobilisering av befolkningen sett under ett.

Hvis det er riktig at vi står overfor varige endringer i mobiliseringsmønstre, reiser det en rekke spørsmål. Ett av dem er hva endringene betyr for de etablerte frivillige organisasjonene. Tradisjonelt har slike organisasjoner vært viktige kanaler for mobilisering.

Et interessant funn i forbindelse med rosemarkeringene var at antallet Facebook-grupper en person var medlem i hadde større betydning for deltagelse enn antallet organisasjonsmedlemskap i tradisjonelle frivillige organisasjoner. Dette kan bety at gruppene på Facebook utgjør en mer effektiv struktur for informasjonsformidling enn organisasjonenes kanaler. At informasjonen på Facebook spres gjennom løse nettverk er en avgjørende forutsetning for dette.

Overtar dermed Facebook organisasjonenes rolle som kanaler for mobilisering? Flyttes initiativet til de mange enkeltpersonene som lager grupper på Facebook og mobiliserer sine nettverk? Erfaringene fra rosemarkeringene viser at bildet ikke er så svart-hvitt. Kraften i mobiliseringen ser ut til å ha ligget i en kombinasjon av initiativ fra enkeltpersoner og bidrag fra Amnesty International Norge. Amnesty hadde et etablert organisasjonsapparat og en kompetanse som gjorde det mulig å gjennomføre et arrangement av den størrelsen som vi så i Oslo. Amnesty ga også troverdighet til de mange arrangementene landet over, og sto som garantist for at de var partipolitisk nøytrale. Ikke minst tilbød organisasjonen en plattform for å samle og formidle informasjon.

Erfaringene fra 25.juli antyder dermed at mobilisering i Facebooks tid vil innebære nye roller for de etablerte organisasjonene, der de i større grad kobler seg på individuelle og lokale initiativ. Mange av de nasjonale organisasjonene har for lenge siden tatt i bruk sosiale medier som kanaler for å nå ut med informasjon til medlemmene sine og for å styrke sin samfunnskontakt. En studie vi har gjennomført av flere frivillige organisasjoner antyder at de likevel har vanskeligheter med å utnytte det mobiliserende potensialet som ligger i Facebook og andre sosiale medier i den daglige kontakten med medlemmene. Medlemmene blir ikke mer aktive når det gjelder å delta i organisasjonsdebatter eller å møte opp på aksjoner, selv om det annonseres via Facebook. Lærdommen fra rosemarkeringene er at de frivillige organisasjonene kan ha størst betydning ved å fange opp og gi retning til de manges initiativ nedenfra, ikke ved selv å ta initiativet til aksjoner.

Massemobiliseringen i kjølvannet av 22.juli viste den store kraften som ligger i de sosiale mediene. Vår forskning tyder på at den rollen de sosiale medienes spilte ikke må betraktes som et engangstilfelle. Sosiale medier slik som Facebook vil forbli sentrale verktøy for mobilisering i norsk sammenheng. Men Facebook er ikke bare et verktøy.  Facebook skaper nye måter å organisere seg på, og nye roller for enkeltmennesker, organisasjoner og myndigheter. Facebook åpner for at enkeltmennesker kan ta initiativ, og mobilisere kraft bak sine saker. Dette skaper utfordringer for det tradisjonelle organiserte sivilsamfunnet.  - Men kanskje også nye muligheter? 

Hva gjør terroren med oss som sivilsamfunn?

22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep som rystet en hel nasjon.  I disse tider, få uker etter disse grusomme hendelsene, har vi valgt å bruke samfunnsforskningens verktøy for å belyse noen av terrorangrepenes samfunnsmessige ettervirkninger.

Det har blitt understreket av terroren var rettet mot demokratiet og mot det politiske systemet. Men terroren var like mye rettet mot sivilsamfunnet: mot det åpne samfunnet vi setter pris på og mot en ungdomspolitisk organisasjon. Samtidig har sivilsamfunnet mobilisert kraftig for å uttrykke sorg og samhørighet, og for å støtte demokratiske verdier. 

Med mine kolleger Dag Wollebæk, Kari Steen-Johnsen og Guro Ødegår ved Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har vi utarbeidet et forskningnotat som undersøker ettervirkninger av terror hendelsene. 

Vi har mobilisert data som ble samlet inn før og etter terrorhendelsene. I mars og april 2011 gjennomførte vi en befolkningsundersøkelse om bruk av sosiale medier, tillit, og sivilt og politisk engasjement. Deler av den samme undersøkelsen ble gjentatt i begynnelsen av august. Vårt datamateriale gir oss dermed mulighet til å sammenlikne befolkningens holdninger og atferd før og etter terrorhendelsene. 

Der er en litt modifisert versjon av kronikken publisert i Aftenposten:

Resultater fra undersøkelser foretatt før og etter 22. juli viser at terroren har forsterket tilliten mellom mennesker og til institusjoner, særlig til regjering og Storting. Sosiale medier har vist seg å være kraftige verktøy for mobilisering i sivilsamfunnet. Mens flere sier de vil stemme, ser vi liten endring i allmenn politisk interesse og deltagelse. 

Økt tillit

”Nordmenn er Europas mest naive”, kunne Aftenposten melde i 2009. Med referanse til tall fra en europeisk undersøkelse, viste avisen til at andelen som stoler på andre mennesker er høyere hos oss enn i noe annet europeisk land. Mistenksomhetens dyder må imidlertid ikke overvurderes. Sosial tillit er en av grunnforutsetningene for samarbeid mellom individer. Dersom vår ”naivitet” erstattes av en aktsom grunnholdning, blir samfunnet mindre effektivt, hardere og farligere. Tilliten i et samfunn styrker også de reelle mulighetene for individuell demokratisk medvirkning og politisk handling.

Det har blitt hevdet at nordmenn har vært tillitsfulle fordi vi har levd i en avsondret og fredelig krok av verden. Derfor var det etter terrorangrepene grunn til å frykte at det høye tillitsnivået knyttet til åpenheten som kjennetegner det norske samfunnet ville bli utfordret.

Våre resultater viser det motsatte. Den generaliserte, mellommenneskelige tilliten – hvorvidt man mener at folk flest er til å stole på – er sterkt økende. 52 prosent har blitt mer tillitsfulle etter angrepene, mens bare 23 prosent har blitt mer mistroiske. Tillitsnivået har økt mest blant unge voksne og middelaldrende. Også mange unge har blitt mer tillitsfulle, men her finner vi også den største andelen som har blitt mer skeptiske. Terrorangrepene synes å ha vært en mer skjellsettende opplevelse for ungdom enn for eldre aldersgrupper.  Tilliten til de vi omgås i dagliglivet - familie, venner og naboer -  er uendret. Det er tilliten til de ukjente eller de vi kjenner litt som har økt. Også tilliten til institusjoner har økt, særlig Regjering og Storting.

Frykten for framtidige terrorangrep synes heller ikke til å ha økt nevneverdig.  Bare 3,5 prosent er svært bekymret for dette, mens tilsvarende tall blant amerikanerne rett etter Oklahoma-bombingen i 1995 var 38 prosent.

Mobilisering via sosiale medier

Sosiale medier har vist sin fulle kraft i disse tragiske dagene.  Som ledd i mobiliseringen til rosetogene mandag 25.juli brukte mange enkeltpersoner og organisasjoner Facebook til å informere om arrangementer landet over. Vår undersøkelse viser at 33 prosent av respondentene deltok i markeringer etter angrepene. Blant disse finner vi en overvekt av ungdom, av personer som sympatiserer med venstresiden i norsk politikk, samt personer med høyere utdanning. Mange av de som deltok har også tidligere deltatt i demonstrasjoner og aksjoner av politisk art, men så mange som en fjerdedel hadde ikke deltatt i noen form for aksjoner siste år, verken på nett eller på gata. Disse «debutantene» var i gjennomsnitt yngre enn øvrige deltagere – 45 prosent av dem var under 40 år.

Facebook sto frem som den klart viktigste kanalen for informasjon og mobilisering.  Hele 43 prosent oppga at de først hørte om markeringen på Facebook , 30 prosent nevnte tradisjonelle medier og 21 prosent personlig kontakt. Mens Facebook dominerte klart som informasjonskanal for gruppene opp til 40 år, var de tradisjonelle mediene viktigere for de eldste aldersgruppene. Vi ser at en ny form for grasrotmobilisering via sosiale medier har befestet seg i det norske samfunnslivet, med særlig betydning for de yngre.

Moderat økt politisk mobilisering

Fra flere hold har det blitt spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk og sivilt engasjement og deltagelse, særlig blant de unge. Vår undersøkelse viser moderate effekter i så måte. Der vi kan spore en viss dreining er i politiske holdningsmønsteret. Interessen for politikk har økt noe, og denne er utelukkende knyttet til nasjonal politikk. Interessen for lokalpolitikk er upåvirket. I tillegg har andelen som føler tilhørighet til et politisk parti økt, men ikke blant den yngste aldersgruppen (16-24 år). Det registreres en økende vilje til å stemme ved stortingsvalg, og her er det de yngste aldersgruppene som synes å ha blitt mobilisert i størst grad.
Ser vi på det politiske adferdsmønsteret er det så å si ingen endringer å spore. Øyeblikkets mobilisering vi har vært vitne til den senere tid har med andre ord, ikke gitt den institusjonaliserte delen av politikken nytt driv. Selv om partiene selv rapporterer om økte medlemstall, er ikke det av så stort omfang det fanges i en befolkningssurvey. Folk har heller ikke meldt seg inn i andre organisasjoner i målbar utstrekning, og andelen som snakker om politikk og samfunnsspørsmål er uforandret. Det eneste avviket er den yngste aldersgruppen som har økt sitt engasjement i frivillige organisasjoner siste 6 måneder. Dette bildet kan tyde på at de unge i mindre grad enn eldre aldersgrupper knytter terrorhandlingen opp mot den tradisjonelle politikken. Den økte viljen til å stemme framstår slik sett mer som en markering og støtte til demokratiet enn som et uttrykk for økt politisk engasjement. Slik sett kan 22. juli ha gitt unge en grunn til å bruke stemmeretten sin. Det gjenstår å se om de gode intensjonene fører til faktisk stemmegivning 12. september.  Om så skjer, er det Arbeiderpartiet som i hovedsak drar fordelen av de ny-mobiliserte. 

Til tross for beskjedne endringene synes terroren likevel å ha gjort noe med vår forestilling om verdien av demokrati og politikk. Dette synes å ha gitt utslag i det mer «stille» engasjementet knyttet til økt interesse, større partiidentifikasjon og økt stemmevilje – i alle fall på kort sikt. Vi skal imidlertid være varsomme med å konkludere i den ene eller andre retningen så kort tid etter 22. juli. I USA økte tillit og politisk engasjement kort tid etter 9/11, ifølge Robert Putnam. Seks måneder etter var hele denne økningen borte. Én gruppe skilte seg imidlertid ut: De som var unge og i sine mest formative år da terroren rammet. Dette understøtter etablert forskning som viser at jo tidligere unge deltar i politikken, jo større er sannsynligheten for at de tar med seg deltagelsesmønsteret videre i livet. At unge i lys av 22. juli har noe økt interesse for politikk og framstår som mer stemmevillige kan med andre ord gi potensial for økt deltagelse i en lengre tidshorisont.

Styrket sivilsamfunn?

Det norske sivilsamfunnet ser ut til å ha blitt styrket gjennom den grusomme prøvelsen det har blitt utsatt for. Istedenfor å være preget av hat, splittelser og konflikter, fremstår sivilsamfunnet kort tid etter terrorangrepene som mer tillitsfullt, mobilisert og engasjert.  Det gjenstår å se hvordan terrorhandlingene vil sette sitt varige fotavtrykk i de kommende årene.   

Ungdommens politiske bruk av sosiale medier

Sammen med Signe Bock Segaard ved Institutt for  samfunnsforskning har jeg sett på ungdoms politisk og samfunnsrettet bruk av  sosiale medier, med fokus på Facebook, Twitter og blogg. Rapporten  «Ungdommens politiske bruk av sosiale medier» er tilgjengelig der:
 http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2011/2011-006

Rapporten viser at sosiale medier, særlig Facebook, har blitt en ny og viktig kanal for ungdommenes politiske mobilisering og engasjement. Sosiale medier brukes til koordinering av politiske demonstrasjoner, aksjoner og debatter. Facebook, Twitter og blogger fungerer som en plattform for politisk deltagelse,  særlig for de politiske intresserte ungdommene. 

Unge i alderen 16–26 år bruker i stor utstrekning sosiale medier og særlig Facebook. 98 prosent av de unge som bruker Internett har en profil på Facebook og 23 prosent har en profil på Twitter. Gitt at flere Internettbrukere finner frem informasjon gjennom bruk av Facebook enn gjennom Google, kan man anta at Facebook også er en viktig plattform for ungdommenes tilgang til politisk informasjon – noe som rapporten bekrefter.I tillegg er Facebook og andre sosiale medier viktige arenaer for utøvelse av medborgerskap gjennom politiske mobilisering og deltagelse i politiske aksjoner og politiske debatter.

 Når det er sagt, er det allikevel et faktum at politisk deltagelse via sosiale medier er reservert en forholdsvis liten gruppe.  Kun 9,3 prosent av unge sosiale mediebrukere kommenterer eller diskuterer ofte lenker til nyheter om samfunn eller politikk på Facebook, mens 50,6 prosent ikke gjør det. 8,1 prosent av unge sosiale mediebrukere legger ofte ut lenker til nyheter om samfunn eller politikk på Facebook, mens 58,4 prosent aldri gjør det. 11,5 prosent av unge sosiale mediebrukere deltar ofte i interessegrupper eller aksjoner på Facebook, mens 34,8 prosent aldri gjør det. Omtrent halvparten av de unge sosiale mediebrukere er politisk inaktive på sosiale medier, mens cirka 10 prosent er veldig aktive. Nivået på politisk engasjement gjennom sosiale medier øker med politisk interesse.

Når det gjelder sammenhengen mellom politisk engasjement online og offline tyder undersøkelsen på at politisk engasjementet online ikke fortrenger politisk engasjementet offline. Offline og online engasjement virker snarere på en komplementær måte. Ungdommene som er engasjert online er også engasjert offline, og det er de samme ungdommene som har høy politisk aktivitet online, høy politiske interesse, og som er blant de ressurssterke. Med andre ord bidrar sosiale medier ikke til en utjevning av forskjeller i politisk deltagelse blant ungdom. Tvert imot ser sosiale medier ut til å forsterke disse forskjellene.

Bruken av de tre mest brukte sosiale mediene  Facebook, YouTube og Wikipedia  skjedde rundt andre kvartal av 2008. Særlig skjedde det en stor stigning i andelen av internettbefolkningen som bruker Facebook minst en gang i uken, fra 32 prosent i andre kvartal av 2008 til 69 prosent i første kvartal av 2011. Hva angår Twitter er andelen som bruker dette sosiale medium minst en gang i uken forholdsvis liten, men økende. I første kvartal av 2011 var det 7 prosent av internettbefolkningen som brukte Twitter minst en gang i uken.

Skjelner man mellom unge Internettbrukere opp til 26 år og resten av gruppen (over 26 år) viser det seg utviklingen fra 2007 til i dag i stor grad har fulgt det samme mønster, men at ungdommen som gruppe hele veien har vært de mest aktive brukere. Det gjelder særlig Facebook, Wikipedia og YouTube, der andelen av unge Internettbrukere som bruker disse minst en gang i uken er forholdsvis mye større enn blant øvrige Internettbrukere. 91 prosent av de unge brukte Facebook minst en gang i uken i 2010, mens tilsvarende andel for resten av internettbefolkningen var 57 prosent. Facebook er klart det mest populære sosiale medium hos begge gruppene. Med hensyn til popularitet er det kanskje interessant å merke seg at YouTube har større utbredelse enn Wikipedia blant unge, mens det motsatte er tilfellet blant resten av internettbefolkningen, samt at en større andel av ungdommen enn av de over 26 år bruker Twitter minst en gang i uken.

Sosiale medier viser seg til å ha en økende betydning for medborgeres politiske engasjement og særlig for ungdommene.  Sosiale medier endre måten på ungdommene har tilgangen til politisk informasjon og skaper nye arenaer for politisk debatt og meningsutveksling. Men først og fremst er sosiale medier et effektivt verktøy for sosial koordinering, som gjør politisk mobilisering lettere og bidrar til politisk engasjement, selv om sosiale ulikheter preger sosiale mediers politiske bruk.