Fortrengte temaer i norsk forskning på sivilsamfunnet

Det som slår meg når jeg setter sivilsamfunnsforskning i Norge i et internasjonalt perspektiv er de ”fortrengte” forsknings spørsmål, dvs. temaer som er utbredt som forskningsfelter i Europa og USA og som aldri er reist i Norge.  En forklaring på dette er at de institusjonelle og diskursive rammene som kjennetegner et nasjonalt sivilsamfunn er med på å definere og begrense hvilke spørsmål som blir aktuelle som forskningstema.

I Norge er den frivillige sektoren oppfattet som:

- Avskylt og selvstendig fra staten;

- Utelukkende frivillig (uten profesjonelt innslag);

- Forankret i sosiale bevegelser (ikke tjenesteytende); 

- Basert på medlemskap og solidaritet (ikke filantropi);

- Demokratisk styrt.

Konsekvenser. Den første konsekvensen er at en slik forståelse utelukker mulighet til å undersøke frivillige (nonprofit) organisasjoner fra et økonomisk perspektiv, som økonomiske aktører. Ideen om at frivillige organisasjoner (som økonomiske organisasjoner) har særegenskaper, både i forhold til fortjeneste baserte organisasjoner og til offentlige organisasjoner, er fraværende som forskningstema.  En annen konsekvens er at ideen om en tredje sektor, som et alternativ til både markedet og offentlig organisering, er et ikke-aktuelt tema.  En tredje konsekvens er at forholdet mellom stat og sivilsamfunn er beskrevet i form av en dikotom og polarisert relasjon (som utelukke hverandre) og ikke i form av en samarbeidsrelasjon (som er sammenvevet og komplementære).  

Det er særlig 4 temaer som er gjenstand for en omfattende forskning i Europa og USA og som er så godt som fraværende i Norge. Dette betyr ikke at disse temaene ikke er en del av den norske virkeligheten, men at de ikke er oppfattet som substansielle og betydningsfulle problemområder.

Særegenskaper av frivillige organisasjoner som velferdsprodusenter. Ikke alle frivillige organisasjoner faller innenfor den idealtypiske norske forståelsen (uten betydelig innslag av offentlig finansiering, ikke profesjonalisert, ikke tjenesteytende, og medlemskapsbasert). Mange organisasjoner innenfor utdanning, velferd, og bistand avvikker fra denne idealtypiske forståelsen.Vi vet litte om hva kjennetegner disse organisasjonene, hvordan de skiller seg ut fra offentlige og kommersielle organisasjoner som opererer i de samme feltene, samt hvilke betydning de har for velferdsproduksjon og for samfunnet for øvrig.

Sosialt entreprenørskap. Knyttet til frivillige organisasjoners økonomiske rolle er temaet ”sosialt entreprenørskap” som har blitt et selvstendig forskningsfelt i Europa og USA og som er veldig lite utforsket i Norge. Sosiale bedrifter (social enterprizes) er bedrifter som har en eierform som verken er kommersielle eller offentlig (ofte frivillige organisasjon, stiftelse eller samvirke) som har et innslag av markedsbasert aktivitet og som har sosiale målsetninger (sosial integrasjon, omsorg, bistand, osv..).   Antageligvis finnes det mange sosiale bedrifter og mange sosiale entreprenører i Norge, men fenomenet som sådan er ikke gjenstand for forskning eller for offentlig politikk.  

Samarbeidsformer mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter eller næringslivet. Den normative forståelsen av en frivillig sektor som avskilt og selvstendig både fra markedet og fra det offentlige fører til en usynliggjøring av samarbeid og samhandling mellom offentlige aktører, markedsaktører og offentlige myndigheter. Både på lokalt og på nasjonalt nivå finnes det mange former på samarbeid mellom de ulike typer aktører og mange arena for samhandling som ikke er problematisert og undersøkt av sivilsamfunns forskning.   

Organisatoriske formål og styring (governance). Forestilling av en frivillig sektor som er utelukkende demokratisk organisert og styrt underkommuniserer alle problemstillingene knyttet til frivillige organisasjoners styringsmekanismer. Mange organisasjoner som tilhører den frivillige sektoren enten de er stiftelser eller ikke er medlemsbaserte er kjennetegnet av spesielle styringssystemer (som er forskjellige både fra kommersielle og offentlige virksomheter) som reiser særskilte problemstillinger og som er i liten grad utforsket i den norske konteksten.   

Hvis man ser fremover trenger vi mer kunnskap på de temaene som er gjenstand for forskning samtidig som vi trenger å utvide forskningen til nye temaer. Dette innebærer å ta hensyn til mangfoldigheten som kjennetegner den frivillige sektoren og særlig å ta hensyn til organisasjoner som avvikker fra den idealtypiske norske frivillige organisasjonen. Ved å redusere den frivillige sektoren til en ideell type av organisasjoner risikere man at kartet ikke stemmer overens med terrenget. 

Innvandrerorganisasjoner som brobyggere

 
Her er teksten av en kronikk skrevet sammen med min kolleger Guro Ødegård (Senter for forskning på frivillighet og sivilsamfunn v/ Institutt for samfunnsforskning) og publisert  i Aftenposten Aften 29. september 2010.

Integrasjon og foreningsliv. For at integrering skal lykkes, må det lokale sivilsamfunnet, og særlig lokale innvandrernettverk spille en aktiv rolle.

Konflikter. Nylig har Groruddalen vært trukket frem i mediebildet som et skrekkeksempel for den etniske og kulturelle segregeringen som truer den norske kulturen og minoritetenes integrering. Det har blant annet kommet til syne hvordan konflikter preger enkelte lokalmiljø og borettslag med høy innvandrertetthet. Slike konfliktene oppstår i mangel på kollektive møteplasser hvor ulike etniske grupper kan samles og bidra i utviklingen av det lokalsamfunnet man er en del av.

Forvitring. Fraværet av tradisjonelle norske lag og foreninger er påtagelig i mange etnisk heterogene lokalsamfunn. Lavere fødselsrate fra 1980-tallet i kombinasjon med en voksende andel innvandrere uten erfaringer med korpsånd eller idrettens dugnadskultur, har bidratt til at slike organisasjoner gjennom 1990-tallet enten har forvitret eller blitt marginalisert i en del lokalsamfunn. Utviklingen har vakt bekymring, og i Grorudalssatsingen er styrking av det lokale foreningslivet som integrasjonsarena en av målsettingene. Når rekrutteringen til sivilsamfunnets organisasjoner svekkes, mister man ikke bare arenaer som kobler mennesker som ikke kjenner hverandre sammen, man får også færre interessebaserte og meningsbærende kanaler innenfor en rekke samfunnsområder. Dette fører til at den lokaldemokratiske infrastrukturen både svekkes og taper legitimitet. Sangkorene er med andre ord viktige utover den egenverdien det måtte være å synge flerstemt. Skaper også innvandrerorganisasjoner slike verdier?

Segregering? Gjennom de siste 30 årene har andelen lokale foreninger basert på etnisk, kulturell og/eller religiøs homogenitet vokst fram. Siden relativt få av disse er registrert som formelle foreninger, er det vanskelig å anslå det nøyaktig antallet. Vage anslag antyder at det dreier seg om mellom 300-1000 lokale nettverk og foreninger. Tradisjonelt har det sivile organisasjonslivet utgjort lokale møteplasser mellom ulike befolkningsgrupper, men tilliten til at innvandrerorganisasjoner kan tjene samme funksjon synes å være lav. Flere toneangivende samfunnsaktører argumenterer nemlig for at innvandrerforeninger virker segregerende. Innvandrere bør heller engasjere seg i de tradisjonelle norske organisasjoner for å bli integrert.

Ny kunnskap. På bakgrunn av en nylig publisert studie av innvandrerforeningers rolle i et flerkulturelt lokalsamfunn i Groruddalen, mener vi det er høyst problematisk dersom slike holdninger om det flerkulturelle foreningslivet får fotfeste. For det første taper man av syne potensialet disse foreningene kan ha til å motvirke segregeringstendenser. For det andre viser det en manglende forståelse for de barrierene mange innvandrere opplever i møte med majoritetsforeningene. Vi har intervjuet flere innvandrere som er velintegrerte både økonomisk, politisk og sosialt i det norske samfunnet. Til tross for dette er de ildsjeler i innvandrerorienterte foreninger. Vi har spurt hvorfor. Fire meningsdimensjoner kommer fram.

Fellesskap. Innvandrernettverkene gir et fellesskap der man deler mer enn morsmålet. For mange framstår disse møtepunktene som en arena basert på trygghet og tilhørighet i et vertsland som er fremmed. Her utvides det sosiale nettverket og her overføres kunnskap om det norske samfunnet til grupper som vanskelig klarer å etablere sosial kontakt utover familien. Særlig gjelder dette kvinner utenfor yrkeslivet og med manglende språkkunnskaper. Etnisk baserte kvinnenettverk kan slik sett fungere som døråpner inn i det norske samfunnet.

Kultur- og språkformidling. For mange immigranter ligger det et sterkt ønske om at deres norskfødte barn skal opprettholde sosial kontakt med familien i hjemlandet og i andre vestlige land. Selv om kontakten begrenser seg til spredte ferieturer, e-post og telefonkontakt, er språkkunnskaper avgjørende. Morsmålsundervisning og etnisk baserte kulturaktiviteter for barn er en måte å senke barrierene for denne type kontakt, og for å utvikle transnasjonale nettverk.

Flerkulturell identitet. I løpet av det siste tiåret har det vært en vekst i antall organisasjoner etablert av ungdom med etniske røtter fra andre land. Disse arenaene synes å være viktige fellesskap for å dele flerkulturelle erfaringer og for håndteringen av en flerkulturell identitet. Politisk arena. Likeledes ser vi en økning, selv om den i antall er beskjeden, av politikere med minoritetsetnisk bakgrunn. Med sterke bånd til innvandrernettverk er disse viktige leverandører av politiske problemstillinger, det være seg innvandrergruppers vilkår i Norge eller problemstillinger i hjemlandet. En norsk offentlighet som speiler etniske

minoritetsgrupper interesser, er ikke bare viktig – men avgjørende for politisk integrasjon.

Mektiggjøring. Våre informanter forteller om hvordan innvandrerorganisasjoner har fungert som brobyggere og springbrett for deres tilknytning til majoritetssamfunnet. Vi vil derfor advare mot å framstille innvandrernes nettverk og foreninger som isolerte øyer. Samtidig er det et faktum at mange opererer som lukkede fellesskap. Vår studie viser imidlertid at det ligger et uutnyttet potensial i disse nettverkene. Dette bør tas i bruk i det lokale integrasjonsarbeidet. Et avgjørende grep vil være å mektiggjøre nettverkene gjennom å bidra

til at de blir en del av sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap. Først og fremst handler dette om gi informasjon om hva som skal til for å bli en formell organisasjon og kunnskap om hvordan slike organisasjoner drives. Ikke bare vil dette gi innvandrerorganisasjonene tilgang til offentlige velferdsgoder, det vil også koble dem opp mot andre organisasjonsnettverk i lokalsamfunnet, i bydelen og i kommunen. Dette vil kunne løfte dem fra en usynlig og marginal posisjon til å bli stemmer i utviklingen av det lokalmiljøet de er en del av.

Relasjonsbygging. Etter vår erfaring er ikke utfordringen å få innvandrernettverkene på banen, men å bygge relasjoner basert på respekt, gjensidighet og anerkjennelse mellom ulike lokale samfunnsaktører. Integreringspolitikken må ta denne utfordringen på alvor hvis målsetningen er å anerkjenne minoritetenes kulturelle egenart samt unngå segregering av deler av minoritetsbefolkningen. Ved siden av tiltak som motvirker markedskrefter på boligmarkedet og som sikrer et visst mangfold i lokalsamfunn, må støttetiltak til lokale organisasjoner og nettverk som danner broer mellom minoritets- og majoritets-befolkning iverksettes på en større skala.