I dag har NRK igjen flaget en sak om politikernes bruk av sosiale medier med den samme vinkelen, nemlig
noen politikere er bedre enn andre for å svare og debattere direkte på Twitter med velgere. Jeg undrer meg om at dette fokus kommer stadig tilbake når man skal drøfte betydning av sosiale medier for politikken og valgkampen.
For det første ligger i denne vinklingen en normative vurdering om at det finnes en riktig måte å bruke sosiale medier på. Ofte fremført av kommunikasjonseksperter, journalister og forskere gjenspeiler denne vurderingen den digitale kulturelitens preferanser og praksiser. En del av kultureliten bruker Twitter og Facebook for å føre en kontinuerlig debatt om store og små temaer, helst med en ironisk tone, og med selvpromotering som hensikt. Dermed blir denne bruken av sosiale medier etablert som norm for alle.
For det andre, garanterer ikke den dialogiske bruken av sosiale medier en effektiv bruk. Jeg har bevisst i en annen
bloggpost at politikerne som twitrer mest og som er mest innstilt til å debattere ikke er de som generer mest retweet per tweet eller generer mest retweet samlet sett. Effektivitet er ikke nødvendigvis knyttet til interaktivitet.
For det tredje, har sosiale medier antageligvis andre viktigere funksjoner for politikere enn direkte kontakt med velgere. I
boken "Liker Liker ikke" har vi demonstrert at digitale sosiale nettverk spiller en viktig rolle for informasjonsformidling gjennom blant annen informasjons kaskader. Politiske budskap er ofte formidlet gjennom opinionsleder, og det er antageligvis viktig for politikere å nå opinionsledere i digitale nettverk hvis de vil nå "vanlig folk". I tillegg gir sosiale medier en mulighet for partiledere og partiorganisasjoner til å styre, i større grad enn gjennom tradisjonelle medier den politiske dagsorden. Sosiale medier gir også mulighet for personifisering av budskapet, en mulighet som har vært lite utnyttet i den norske valgkampen sammenliknet med den amerikanske.
Det er ikke noe tvil om at sosiale medier bidrar til å demokratisere politikken ved at flere kommer til ord i den offentlig debatten (det som ikke innebære nødvendigvis at de blir hørt eller får innflytelse). I den grad at vanlig folks stemmer får innflytelse på grunn av sosiale medier og i den grad sosiale medier åpner for nye kommunikasjonstrategier for politikere, skjer det gjennom flere sosiale mekanismer som er mer komplekse enn direkte interaksjon mellom sosiale medier brukere og politikere. Så jeg har en bønn til NRK og andre medier: slutte å fokusere på hvor ofte politikere svarer på Twitter og om de gjør det selv eller gjennom deres kommunikasjonrådgivere. Sosiale medier får en økende betydning for den politiske kommunikasjonen, men ikke bare gjennom direkte interaksjoner. Jeg drømmer om en journalistikk som er i stand til å grave dypere enn den etablerte doxa... men det er vel en drøm...
.png)
+kopi.png)
